Opplevelsene står i kø

 

Foto: Privat

Det er juni, sommerværet er litt sånn pø om pø og nyhetsbildet preges av mote og trafikknytt – men kulturlivet i Stavanger svikter aldri. På onsdag var det gitaristenes tur – nesten en rød dag.

Det er visst snart bikinisesong, har jeg hørt. Eller lest. Samtlige aviser har mast om dette i flere uker allerede. Jeg bryr meg ikke om om bikinien passer, og sommeren har hittil ikke behandlet oss så fint her på Vestlandet uansett. Bikinien er ikke det vi skal bekymre oss for, når faren er større for at den blåser av. Reisebyråene lever nok godt, selv om jeg ikke skal noe sted i år. Jeg har nemlig avlyst alle ferieturer, og brukt tiden min hjemme – sammen med hundene mine, familie, venner og bekjente og sist, men ikke minst: sommerpils. Jeg har nytt godt av kulturlivet, og innsett at jeg ikke trenger å reise til Oslo for å se de beste konsertene – for de er her. Ei heller trenger jeg å hige etter de beste internasjonale stjernene, for mange av de lokale er av beste kvalitet.

Og på onsdag, var det tid for den største begivenheten (hittil) i år. Ihvertfall for meg. Jeg hadde gledet meg lenge til dette. Jeg ringte rundt til venner, lokket med alle mulige slags fraser om hvor kjekt det kom til å bli, men ingen hadde tid. Aldri om jeg ville gå glipp av dette, så jeg valgte å gå alene. Mutters alene var jeg, men jeg var ikke ensom. Jeg kom akkurat i tide til en konsert i Maskinhallen og en pils før det store skulle skje. Maskinhallen på Tou scene er forresten herlig nostalgisk. Man entrer et lokale som bærer preg av hva det har vært, og ikke bare det det er blitt. Man ser for seg fabrikkarbeiderne ved maskinene, og atmosfæren bærer preg av sin historie. Jeg er glad for at dette er ivaretatt, og brukt til å fremme kulturlivet i Stavanger. Det blir veldig spennende å følge med på denne utviklingen framover.

Konserten i maskinhallen var bra. Jeg forstod den ikke, men jeg skjønte at det var drevne musikere/kunstnere som hadde inntatt scenen – og det ganske fort. Jeg var for nysgjerrig til å gå, men allikevel litt skeptisk. Det pirret de musikalske smaksløkene, og jeg hadde lyst på mer av noe jeg ikke forstod hva var. Felespillet var mer stemningsskapende enn musikk. Det var litt sykt, det hele, men det satte igang følelser, og det må jo ha vært meningen.

Så bar det videre til kunstutstilling. Jeg hadde hørt om den, men ikke hatt anledning til å se den før nå. Jeg hadde jo gruelig god tid, alene som jeg var, og kjøpte meg ei pølse før jeg entret en kjempemørk og skremmende tunnell av kunst. Langs tunnellen var det rom, og inni rommene var det følelser. Helt sykt, ulikt noe jeg har opplevd før. Det første rommet var fylt av røyk, det var såvidt jeg turte å gå inn. Jeg har kanskje ikke lov til å si hva som var i enden av røyken. Det må bare oppleves. Jeg følte meg som en liten unge på oppdagelsesreise, i en forskrudd, voksen verden. Fantastisk.

Noe i meg fortalte av det var tid for kveldens største begivenhet (for meg), og at gitaristene var på vei. Opp i et seks etasjers høyt stillas. Fytti, så nifst. Først og fremst følte jeg nervøsitet. På gitaristenes vegne – for jeg hadde syns det var kjempeskummelt å stå på toppen der. Ikke bare å stå der, men å måtte prestere noe med gitaren i samklang med resten. Og det var nettopp det det var, en prestasjon. 47 gitarister fordelte seg på etasjene, stemte gitarene og vinket til engasjerte publikummere. En utrolig opplevelse, helt fra starten av. Grafittitårnet og gitaristene møttes, og lagde harmoni. Det var kunstnerisk, det hele. Når de så begynte å spille, og jeg er ikke sikker på hvilken sang, så stod mesteparten av publikummerne og gliste, skålte og måpte. En fantastisk opplevelse! Jeg kunne lett stått der i en time til.

Kulturlivet i Stavanger overrasker. Det liker jeg. Jeg vil gi en stor takk til alle som var med på å utforme denne kvelden, og gjøre det til årets begivenhet. Og ikke minst, vil jeg gratulere Tou Scene med tiårsdagen. Måtte det bli mange flere tiår!