Avdekker Statoils kommunikasjonsstrategi i ny bok

Statoils kommunikasjonstrategi avdekkes i en ny dokumentarbok av Anne Karin Sæther: Statoils omstridte oljesand ble rettferdiggjort med omsorg for verdens fattige og deres energibehov.

Publisert: Publisert:

Dokumentarboka, «De beste intensjoner», er skrevet av Anne Karin Sæther som selv har vært kommunikasjonssjef i Miljøstiftelsen Bellona. Foto: Fredrik Refvem

  • Ellen Kongsnes
iconDenne artikkelen er over tre år gammel

I en ny dokumentarbok om norsk oljevirksomhet i et klimaperspektiv, avdekkes flere sider ved Statoils kommunikasjonstrategi rundt oljeproduksjon. Også norske myndigheters retorikk, som rettferdiggjør høy norsk oljeproduksjon, blir belyst.

Det store skiftet i 2008

I boka beskriver forfatteren Anne Karin Sæther et skifte som skjedde i norsk offentlig debatt i 2007–2008: Da begynte oljeindustrien og politikerne å snakke om norsk, fossil energi som skulle redde verdens fattige. Det var ikke tilfeldig, og hadde ingenting å gjøre med omsorg for verdens fattige å gjøre, mener forfatter Sæther.

Selvhjelp eller fattighjelp?

– Det hadde vært ærligere av norsk oljebransje og norske politikere å si at vi trenger pengene, sier Anne Karin Sæther.

– Hvis Norge er så opptatt av verdens fattige, hvorfor lar vi ikke disse landene være de siste som tar opp oljen sin, mens vi lar vår olje ligge, spør Sæther.

Tidligere informasjonsdirektør i Statoil, Jannik Lindbæk er referert i boka fra et møte i kommunikasjonsforeningen i 2011. Der forteller han hvordan Statoil bygde en ny strategi for å øke forståelsen for oljesandsatsingen i Canada. Den ble tatt i bruk av Statoil fra 2008.

Statoil kjøpte oljesandprosjektet i Canada i 2007, samme år som FNs klimapanel og Al Gore fikk Nobels fredspris. Oppkjøpet vakte større reaksjoner enn Statoil hadde ventet.

Bildet viser Statoils demonstrasjonsanlegg Leismer. Her ser man tydelig de nedhogde seismikklinjene. De åpne, firkantede feltene gjør plass til brønner. Statoil kjøpte i 2007 det enorme oljesandfeltet Kai Kos Dehseh i Athabaska-regionen i Alberta for 12 milliarder kroner. Indianere i området hevdet virksomheten ødela naturen og deres livsgrunnlag. Foto: Kristian Jacobsen

Avdekker strategi

I boka til Sæther forteller Statoils tidligere kommunikasjonssjef, Inge Wallage hvordan hun og selskapet bygde opp argumentasjonen for den kontroversielle oljesandproduksjonen i Canada.

«Energirealitetene» heter kommunikasjonskampanjen som Statoil utarbeidet i årene etter den massive kritikken mot oppkjøpet.

Gjennom en bevisst plan skapte Statoil en ny ramme for argumentasjonen rundt oljeproduksjon, der kritikerne fikk rollen som virkelighetsfjerne idealister. Den kontroversielle oljesanden skulle bidra med energi til verdens fattige på en renere måte. Statoil ville klare dette bedre enn andre oljeselskaper kunne klare.

«Storytellers» ble Statoil kalt i Canada, forteller oljesandekspert, Robert Skinner i boka. Canadiere trodde ikke på at Statoil vil klare sine egne klimamål.

Opplysningene kommer fram i dokumentarboka, «De beste intensjoner -oljelandet i klimakampen», som er skrevet av Anne Karin Sæther som selv har vært kommunikasjonssjef i Miljøstiftelsen Bellona.

Anne Karin Sæther, fotografert under et besøk på Oljemuseets energiutstilling Foto: Fredrik Refvem

Forfatteren tegner i boka et bilde av norske politikere, byråkrater og oljeselskaper som spiller på lag og bruker samme argumentasjon og retorikk. Målet er å samle støtte for at Norge skal kunne fortsette med høy oljeproduksjon.

Aksjon «Energirealitetene»

I boka gjengir Sæther Jannik Lindbæks beskrivelse fra 2011:

Jannik Lindbæk var informasjonsdirektør i Statoil fram til 2015. Foto: Jonas Haarr Friestad

«Et av de grepene vi gjorde var å begynne å skape forståelse for konteksten rundt det valget vi hadde gjort. Vi bygde en kommunikasjonsplattform rundt hva vi oppfatter er verdens energirealiteter og hvordan olje, gass…fossile brensler spiller inn i dét, og hvilken rolle Statoil har i forhold til å utvinne dette på en forsvarlig måte, som vi sier. Og det skapte et annet grunnlag for å snakke om denne delen av industrien – og for så vidt også hele vår aktivitet i vid forstand», sa Lindbæk, i følge bokforfatteren.

Budskapet var enkelt: «Energirealitetene» skulle framstå som faktabasert informasjon om at fossil energi var nødvendig for å møte befolkningsvekst og verdens energibehov. Kritikerne fikk rollen som virkelighetsfjerne idealister.

Det er særlig retorikken der Norge bruker fattiges behov for energi som begrunnelse, som Sæther problematiserer.

«Norsk oljeproduksjon er blant den reneste i verden.» «Verdens behov for energi øker, og verdens fattige trenger energi for å komme ut av fattigdom.» «Norsk olje er en god bidragsyter.» «Den siste oljen bør derfor komme fra Norge.» Slik lyder argumentasjonen fra politikere og oljefolk.

Statoil, bransjen og politikerne måtte imidlertid moderere argumentet da en rapport slo fast at mange gigantiske oljefelt, blant annet i Saudi Arabia, produserer olje langt renere enn norsk sokkel.

Bekymret for Norge

Sæther mener ingen land i verden har bedre økonomiske forutsetninger enn Norge til å la oljeressurser ligge i bakken. Det norske oljefondet er på mer enn 7000 milliarder kroner. Men det er også slik at opp mot 200.000 nordmenn har jobb i oljerelatert næring. Tross oljekrisa, er det fortsatt en stor næring, med høy produksjon og mange ansatte. Staten har gjort seg avhengig av oljeinntektene. Derfor har de skapt en retorikk som rettferdiggjør oljeutvinning i Norge.

Det bekymrer Sæther at den norske oljeavhengigheten ikke blir sett på som et problem.

– Konsekvent blir mulighetene innenfor fornybar energiproduksjon snakket ned, mens potensialet innenfor fossil energi blir konsekvent snakket opp, sier Sæther.

Også oljemessa ONS har fått sitt eget kapittel i boka.

Støtte fra Skinner

Oljesand-eksperten Robert Skinner var ansatt i Statoil i Canada fram til 2011.

I et intervju med Teknisk Ukeblad i 2012 bemerket han at Statoil ville ha store problemer med å nå de utslippsmålene som selskapet hadde satt seg for den canadiske oljesanden.

I 2015 gikk Statoil vekk fra klimamålene for oljesand. I 2016 solgte Statoil seg ut.

Kampen om fakta

Også i Lofoten og Vesterålen var Statoils strategi å vinne kunnskapskampen. Det forteller Beate Nossum i kommunikasjonsselskapet Footprint mer om i boka.

Nossum beskriver det som «kunnskapshull» når en aktør definerer fakta i debatten, og deres definisjon ikke tar inn all fakta.

Statoils sjefsøkonom, Erik Wærness. Foto: Digital

Et kunnskapshull finnes også under påstanden om at norsk gass erstatter kull i Europa, skriver Sæther. «I hvilket omfang dette faktisk skjer, vet vi ikke. Statoils sjeføkonom Eirik Wærness har fortalt oss at en fjerdedel av gassen som selges til Europa går til strømproduksjon, der kull er en av konkurrentene, ved siden av fornybar energi og atomkraft. Selskapet har sikkert et overslag på hvor mye av denne fjerdedelen som sannsynligvis erstatter kull, men i offentligheten finnes ikke denne kunnskapen. Ikke foreløpig», skriver Sæther.

LES STATOILS SVAR:

Les også

Statoil kjenner seg ikke igjen

Eks-Statoil-ansatt Inge Wallage og forfatter Anne Karin Sæther. De møttes i Amsterdam i forbindelse med boka. Foto: Privat

Måtte gå på dagen

Kommunikasjonsdirektør i Statoil, Inge Lisenka Wallage fikk etterhvert problemer med å forsvare Statoils strategi utad. Hun trodde ikke på den selv, etterhvert. Da hun bestemte seg for å slutte, vakte det større oppstandelse enn hun hadde trodd. Wallage måtte rydde pulten sin og forlate oljeselskapet på dagen da hun i 2009 sa fra om at hun hadde fått ny jobb på «den andre siden», i miljøstiftelsen Greenpeace.

I boka gjenforteller Wallage, en scene fra den dagen hun sluttet i Statoil: En i ledelsen nærmest spyttet det ut da hun sluttet: «Hvordan kunne du? De er jo imot alt vi gjør! Hvordan kan du ha jobbet for oss når du nå skal dit?» skriver forfatteren.

Klaus Mohn: «Paris-avtalen er taparen når politikarane bøyer av for populismen»

LES også andre artikler om Statoil fra Aftenbladet:

Les også

Statoil hemmeligholdt alvorlig hendelse

Les også

Statoil svarer Aftenbladet

Kritisk økonomiprofessor

Også økonomiprofessor Kalle Moene har pekt på hvordan Norge rettferdigjør egen gevinst, uten å dele med de fattigste:

I et debattinnlegg i Dagens Næringsliv skriver Moene:

«Den tiende og mest alvorlige populistiske fristelsen lokket med at oljeressursene var vår nasjonale eiendom – juridisk og moralsk. Å dele med verdens fattige ville innebære sløsing og uansvarlighet, het det, dersom momentet overhodet ble nevnt. Igjen hørtes alt så opplagt ut og denne gangen godtok vi det uten debatt og motforestillinger. Men var det riktig?»

« I stedet for å dele med fattige land og folk ga vi hele formuen til medlemmer av den én prosent rikeste delen av verdens befolkning – oss selv.» skriver han i DN fredag.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Se de spektakulære tegningene av nytt bad i Sandnes

  2. TV-signalene skal tilbake straks – ellers må Vardafjellet Vindkraft stoppe turbiner

  3. 44-åring dømt til 5 års fengsel for millionbedragerier mot privatpersoner

  4. Filmet mens han kjørte i 230 kilometer i timen i Ryfast

  5. Hvorfor er menn så rike? – Kanskje trives menn bedre med store sko

  6. Ødelegger Høibo for UiS med denne omtalen?

  1. Equinor
  2. Oljeproduksjon
  3. Retorikk
  4. Norsk sokkel
  5. Greenpeace