En politisk CV med mange nederlag

Det er kraftkrise i Midt-Norge. Regjeringen har somlet fælt med de grønne sertifikatene. Akkurat nå er det Odd Roger Enoksens nederlag som er lettest å få øye på.

  • Torbjørn Kindingstad
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over 15 år gammel

Olje— og energiministeren kommer svært uheldig ut av Statoil-krisen. Svekket og desavuert av sin egen regjeringssjef skal det mot og kraft til for å gjenreise tilliten som statsråd.

Odd Roger Enoksen ble valgt inn på Stortinget i 1993 fra Nordland. Samme år jaktet partiet på ny nestleder, og den unge næringslivslederen fra Andøya ble nevnt for første gang i lederkabalen.

Som fersk stortingsrepresentant og medlem av Miljø- og energikomiteen fikk han blant annet kontakt med den daværende olje og energiministeren, Jens Stoltenberg.

Det lå an til bråk i partiet også fire år etterpå. Åse Grønmo Østlien var nestlederkandidat, og tok til orde for samarbeid med SV. Odd Roger Enoksen ble betraktet som en næringslivsorientert realist, og fikk bred støtte fra Vestlandet for å balansere ut sosialisten Grønmo Østlien.

Da Kjell Magne Bondevik samme år dannet sentrumsregjeringen var Enoksen mulig statsrådskandidat. Men som styreformann i bedriften Andøytorv hadde han fått en bot på 75 000 kroner for miljøkriminalitet. Firmaet hadde dekket over fornminner med torv. Saken truet med å havne i retten, og statsminister Kjell Magne Bondevik ville ikke ha en statsråd i rettssalen.

Odd Roger Enoksen har tatt til orde for at «minst halvparten av alle statlige institusjoner bør flyttes ut av Oslo».

Da Anne Enger Lahnstein trakk seg som partileder var det Odd Roger Enoksens tur i 1998. Og som partileder fikk han også plass i regjeringen som kommunalminister.

Det var trange tider, og kommunevennlige Senterpartiet hadde ikke penger å gi til kommune-Norge. Det var opposisjonen, anført av Ap som dyttet en ekstra milliard på statsråden i et budsjettkompromiss. Det gjorde godt med mer penger, men Enoksen delte dem ut med en viss bismak i munnen.

Mest oppmerksomhet ble det rundt en bevilgning på 70 000 kroner til «Rock mot rus»-festivalen på Andøya. Søknaden ble innvilget av den nye statsråden, selv om den var undertegnet av statsrådens egen svoger!

Noen solid partileder var han heller ikke. Da Anne Enger Lahnstein også trakk seg fra regjeringen og ble erstattet av Åslaug Haga som kulturminister, begynte røster å heve seg: Den Nye Anne var på vei. Kravet vokste om en mer synlig leder. 4,2 prosent oppslutning var det dårligste på meningsmåling.

Den nåværende olje- og energiministeren mente at gasskraftsaken i 2000 ikke var tilstrekkelig grunn for å gå av. Han var motstander av delprivatisering av Statoil, og mente at LO-økonom Stein Reegård burde bli sentralbanksjef. Han tapte de sakene.

På Landsmøtet i 2003 var han blant flertallet som ville gi homofile rett til å adoptere på linje med andre par, men det ble i sannhet ingen vinnersak, verken for Sp eller Enoksen.

Ved neste korsvei trakk han seg som leder, og ble erstattet av Åslaug Haga.

Han var derfor i praksis ute av politikken da Jens Stoltenberg dannet sin rød-grønne regjering, Marit Arnstad var tiltenkt jobben som olje- og energiminister, men takket nei. Sp-kvoten, geografi og kravet til erfaring, pekte ut Enoksen som andrevalget, og han takket ja.

Så var det dette med firehjulstrekker-Volvoen da, den til nesten 800 000 kroner, firmabilen på regjeringens regning. Den er en saga blott, og kan fort bli glemt.

Men det er ikke sikkert Statoil-saken forsvinner raskt fra den politiske CV'en hans.

Publisert:

Energikommentar

  1. Olaug Bollestad valgt til KrF-leder

  2. Mer uro i KrF – nestleder i ungdomspartiet trekker seg

  3. Hareide om å gi seg i politikken: – Det er en vemodig beslutning

  4. Tviler på løftet om abortendring

  5. Samarbeidet med Siv Jensen, nå advarer KrF-veteran mot Frp-naivitet

  6. – Riktig og nødvendig av Ropstad å trekke seg

  1. Energikommentar