Nordsjødykkere med helt nye opplysninger om «Alexander L. Kielland»: - Plattformen hadde gammel rust på flere bruddsteder

Nordsjødykkere som dykket på «Alexander L. Kielland» forteller at plattformen hadde gammel rust på flere bruddsteder. Ingen av dem ble avhørt, hverken av granskingskommisjonen eller politiet.

Publisert:

Edda-plattformen omkranset av flere dykkerskip i dagene etter at «Alexander L. Kielland hadde kantret 27. mars 1980. Foto: Børre Børretzen/Norsk Oljemuseum

Dykker Magnar Liaskar var sammen med Wigulf Schjøll de to første dykkerne som inspiserte havbunnen etter «Kielland»-havariet. Da de om natten til 30. mars 1980 dykket på havaristen, fikk de beskjed om å inspisere og filme et stag som lå på havbunnen.

– Overflaten på bruddet var veldig glatt og rein, men en del var dekket av rust som så ut til å ha vært der veldig lenge. Jeg oppfattet det der og da som et tretthetsbrudd, både på grunn av den glatte overflaten, og at røret ikke var deformert på enden. Det var rundt og fint, forklarer Magnar Liaskar til Aftenbladet.

I forrige uke ga Stortinget enstemmig Riksrevisjonen i oppdrag å gjennomføre en full gjennomgang av «Kielland»-ulykken. Det er ikke klart om Riksrevisjonen også vil hente inn nye vitnemål fra personer som ikke tidligere har blitt avhørt av granskingskommisjonen av 1980 eller gjennom politiets undersøkelser.

Det Norske Veritas som hadde inspeksjonsansvaret og var klasseselskap for «Alexander L. Kielland», svarer nederst i denne artikkelen.

Les også

«Kielland»-ulykken skal granskes: 89 spørsmål som overlevende og etterlatte vil ha svar på

Totalt fem dykkerfartøy deltok i redningen etter «Kielland»-ulykken. Dykkerfartøyet «Seaway Falcon» til venstre. Foto: Torgeir Berge/Norsk Oljemuseum

Nordsjødykker Magnar Liaskar i dykkerklokka under Kielland-dykkingen. Foto: Privat

Helt nye opplysninger

Liaskar forteller at han og kollegene reagerte på funnet av «gammel» rust. Selv hadde han spesialkompetanse på stål og sveising. Hverken han og Schjøll fikk vite noe om hvordan funnene deres ble vurdert av de som styrte arbeidet. Men Schjøll reagerte på at dykkingen på stedet ble avbrutt.

– Mitt inntrykk var at våre observasjoner ble lagt til side, dette var ikke noe vi skulle se nærmere på. Vi ble heller ikke bedt om å skrive detaljrapport etter dykket slik vi vanligvis gjorde i ordinære arbeidssituasjoner, sier Schjøll.

Den norske granskingskommisjoner landet på at det var sveisefeil i D6-staget som forårsaket ulykken, ble ansvaret for ulykken rettet mot det franske verftet, CFEM.

Schjøll mener det er viktig at nyanser i historien kommer fram og at ledende aktører fra myndighetssiden den gang og ansvarlige selskap evner å innse at mange ting ved granskingen av ulykken var mangelfulle. Han savner at noen tar ansvar for det som skjedde.

– En enkel «debrief» eller avhør i etterkant kunne avklart om våre observasjoner med funnsted hadde vært interessante. Ingen av oss ble noen gang kontaktet eller forespurt om noe, sier Schjøll.

Les også

Riksrevisjonen kommer med Alexander Kielland-svar høsten 2020

Nordsjødykker Wigulf Schjøll. Foto: Privat

Les også

«Kielland»-ulykken: Hadde pålegg for sprekker og skader i stag, fikk likevel utsatt fireårskontrollen

Her er dykker i aksjon under snuoperasjonen av «Alexander L. Kielland» i Gandsfjorden. Foto: Jan-Egil Pettersen/Norsk Oljemuseum

Klokkedykkersertifikatet til Wigulf Schjøll. Foto: Privat

En av loggføringene i Wigulf Scjølls loggbok etter dykk på «Alexander L. Kielland». Foto: Privat

– Ikke avhørt

Opplysningene om de to erfarne nordsjødykkernes observasjoner har ikke vært kjent før de nylig kom fram i bind to i «Minnebanken Alexander Kielland-ulykken: Vi som reddet, berget og etterforsket» som Universitetet i Stavanger står bak. Dykkerne baserer sine uttalelser på egne opplevelser og nedskrevne loggbøker – dykkere førte som regel logg for hvert eneste dykk de gjorde.

«Kielland»-forsker Marie Smith-Solbakken ved Universitetet i Stavanger opplyser at hun ikke kjenner til at noen dykkere ble avhørt av politiet.

Og den offisielle norske granskingsrapporten etter «Kielland»-ulykken tok ikke opp dykkernes observasjoner, eller diskuterte film og bilder som viser rustskader på stagene på riggen.

Men observasjoner av rust ble varslet allerede få dager etter katastrofen. I Aalborg Stiftstidende, gjengitt i Agderposten, fortalte den danske elektrikeren Erik Rasmussen, som arbeidet på «Kielland», uttalte at plattformen var en flytende likkiste. Han hevdet at han så sent som i januar 1980 kritiserte forholdene på «Kielland», og da han gjentok sin kritikk et par ganger ble han forflyttet til annet arbeid.

– Plattformen var gjennomtæret av rust, og jernplatene var ikke skikkelig sammensveiset, fortalte Rasmussen.

Les også

Hemmelig Kielland-rapport påpeker rutineslurv: – Vi fikk aldri en diskusjon om sjømannskapet om bord

Les også

Han fant årsaken til «Kielland-ulykken, nå mener han at ulykken kunne vært unngått

Foto tatt fra Edda-plattformen av «Alexander L. Kielland» i februar 1980. Foto: Privat

Det var på den avrevne D-leggen nordsjødykker James R. Beattie hevder å ha observert sterk korrosjon i to av bruddpunktene. Her er leggen under sleping inn til Åmøyfjorden i slutten av mars 1980. Foto: Jonas H. Friestad

Så gammel rust på D-leggen

Observasjonene som dykkerne Liaskar og Schjøll gjorde, er ikke enestående. Også den britiske dykkeren James R. Beattie forteller tilsvarende om funn av «gammel» rust på «Kielland». Han kom til havaristedet i morgengryet dagen etter hendelsen. Som kvalifisert sveiseinspektør er han ikke i tvil om at den avrevne plattformleggen var preget av rust i to av tre bruddpunkt – og at det ikke kan utelukkes at de allerede var revet av da ulykken skjedde. Beattie mener den enkelt kunne vært unngått. Han forteller at han sendte et brev til norske myndigheter med sitt vitnesbyrd for en del år siden.

– Riggen var ikke inspisert på fire år. Ulykken skjedde på grunn av manglende vedlikehold. Katastrofen kan ikke tolkes som et uhell, sier Beattie.

Aftenbladet har tidligere omtalt at Det Norske Veritas tre dager før ulykken sendte et brev til Sjøfartsdirektoratet hvor det ble gitt klarsignal for utsettelse av fireårskontrollen.

Her kan du lese hele historien om «Kiellands» dype hemmelighet

Dette brevet sendte Det Norske Veritas til Sjøfartsdirektoratet tre dager før ulykken. Brevet er gjengitt i boka «Nordsjøtragedien» av Bernt Eggen og Håkon Gundersen (red.) som kom ut kort tid etter ulykken i 1980. Foto: Tor Gunnar Tollaksen

Les også

– Presset i «Kielland»-saken går ikke over før siste spørsmål er besvart

En dansk elektriker som kritiserte sikkerheten på «Alexander L. Kielland», ble forflyttet til annet arbeide. Foto: Faksimile Agderposten, 14. april 1980.

Sveiser var dekket over av stålplast

Også senere reagerte dykkere på funn de gjorde på «Kielland». Plattformen ble slept til Gandsfjorden, og forsøkt snudd. Under første og andre snuforsøket observerte dykkere at ikke alt var i orden med flere av sveisene i plattformens stag. Ingen av disse observasjonene kommer heller fram i granskingskommisjonens rapport fra 1981.

Under det andre snuforsøket fikk Dag Trondsen og et par andre dykkere beskjed om å utføre et oppdrag for Det Norske Veritas. Under dette arbeidet oppdaget dykkerne noe som gjorde dem svært betenkt.

– Der hvor sveisen skulle ha gått, var det svære hull. Hullene var dekket til med stålplast (for sparkling på metall, red. anm.) og malt over. Jeg hadde tykke dykkerhansker på meg, men kunne stikke hånden, med unntak av tommelen, rett inn i hullet, sier Trondsen.

Han forteller Trondsen at inspektøren fra DNV, som han ikke husker navnet på, ble «helt fra seg» da dykkerne meldte tilbake om funnene. Filmene og bildene av de mangelfulle sveisene tok Veritas-inspektøren med seg.

Les også

Stor seier for overlevende og etterlatte: Riksrevisjonen skal se på Alexander L. Kielland-ulykken

Etter at «Alexander L. Kielland» var snudd i 1983, ble den senket i Nedstrandsfjorden. Ned i dypet tok «Kielland» med seg mange ubesvarte spørsmål. Foto: Knut S. Vindfallet

– Dykket var blitt fjernet

Trondsens observasjoner bekreftes av kollega Jim Rune Pettersson.

– DNV-inspektøren fortalte oss hvor vi skulle dykke under vann. Jeg reagerte på at det var et stag som manglet. Her var det 15-20 centimeters brudd mellom to sveiser. Jeg rapporterte dette opp til inspektøren, sier Petterson.

Hans inntrykk var at DNV-inspektøren allerede visste at staget var borte. Han sier videre at da han kom på overflaten og gikk til dykkerlederen for å loggføre det han hadde sett, fikk han beskjed om å vente fordi det neste dykket allerede var i gang.

– Da jeg kom tilbake for å se hva som var loggført fra mitt dykk, sto det ikke noe om det som var inspisert. Dykket var blitt fjernet. Noe helt annet sto skrevet enn det jeg hadde gjort. Vi var på jobb og fortsatte bare å jobbe. Vi snakket ikke noe mer om det. DNV-inspektøren la videoen rett i dokumentkofferten sin sammen med rapporten fra dykket jeg hadde gjennomført. Jeg tenkte ikke mer over det den gang, men i ettertid har jeg lurt veldig på hva dette egentlig var, sier Petterson.

Sivilingeniør Bjørn Lian ledet de metallurgiske undersøkelsene for den norske granskingskommisjonen. Han mener at sprekken som oppsto i D6-staget på plattformen fikk utvikle seg fordi Det Norske Veritas må ha gjort en for dårlig inspeksjonsjobb med «Alexander L. Kielland». Her er han sammen med Torvald Sande, tidligere Oljedirektoratet. Foto: Marie von Krogh

Les også

«Kielland»-ulykken: Oljedirektoratet ga Veritas klar beskjed om konsekvensene av klasseutsettelser


Dette svarer Det Norske Veritas

I en e-post skriver DNV GLs pressekontakt Per Wiggo Richardsen at de nær 40 år etter ulykken ikke har enkel tilgang til tilstrekkelig informasjon om hendelsesforløpet til å delta i en ny diskusjon om svært spesifikke elementer av saken:

«Vi ber om respekt for at vi ikke ønsker å kommentere de aktuelle dykkernes uttalelser. (…) Alle våre kommentarer må være forankret i nødvendig dokumentasjon. Slik dokumentasjon og tilstrekkelig informasjon har vi ikke enkelt tilgang til i dag.»

Richardsen skriver videre at på generell basis er det, etter at en rigg er overtatt fra verftet, riggeier som er ansvarlig for at riggen tilfredsstiller kravene myndighetene setter. Han viser til at Sjøfartsdirektoratets regler fra 1983 kan en fireårskontroll (hovdkontroll) utsettes, etter søknad og basert på en mellomkontroll – og at det er direktoratet som samtykker i en slik utsettelse.

«Vi har dermed ingen annen tilleggskommentar, men gjentar at granskingskommisjonens konklusjon var at Det Norske Veritas hadde utført vår jobb og ivaretatt vårt ansvar på en tilfredsstillende måte.»

Publisert: