Katolske prester må kunne gifte seg

Overgrepstragediene i den katolske kirke rykker nærmere. Oppgjør med fortiden trengs, men i tillegg må pavekirken ta spørsmål om sølibatet mer på alvor.

Publisert: Publisert:

Kommentar

De siste dagene har overgrepssaker i Norge blitt rullet opp. En omstridt biskop i den katolske kirke i Trondheim måtte slutte i fjor sommer da han tilsto at han for mange år siden hadde misbrukt en ung korgutt seksuelt. Men den katolske kirken fortalte ikke om overgrepet. At biskopen måtte slutte, ble forklart med samarbeidsproblemer. Først nå kommer sannheten fram.

Trøstesløse overgrepstall har blitt lagt fram om den verdensvide katolske kirke den siste tiden. En oversikt Aftenposten har laget, viser blant annet: I 2004 offentliggjorde kirken i USA i en rapport som sa at 4000 prester har misbrukt mer enn 10.000 barn. I Tyskland har det kommet anklager om rundt 300 tilfeller av seksuelt eller fysisk misbruk. I Nederland er det iverksatt uavhengig gransking av over 200 anklager om seksuelle overgrep mot barn.

Sannsynligvis er det reelle omfanget av misbruk mye større. For i den katolske kirke har parolen til nå vært at overgrepssaker skal behandles innen den katolske kirke. Noe av det verste i disse overgrepssakene er at i mange tilfeller har overgriperen i det stille blitt overført til et annet sokn, en annen stilling, der han ofte har hatt mulighet til fortsatt å ødelegge livet for nye barn. Den katolske kirke har tiet.

Ofrene har i mange tilfeller også tiet. I noen erkjente tilfeller har foreldre bedt barnet tie. Mange har holdt munn om det de har opplevd fordi de fryktet de ikke ville bli trodd.

De siste årene har saker likevel blitt rullet opp. I USA eksploderte det i 2002, da en amerikansk dommer offentliggjorde en rekke dokumenter om misbruket. Dokumentene viste hvordan katolske myndigheter systematisk hadde prøvd å skjule presters seksuelle misbruk av unge gutter. At overgrep ble kjent, har ført til at den katolske kirke i USA har betalt ut milliarder av kroner i erstatninger.

For en stund siden ble det lagt fram en 720 siders rapport fra den irske justisministeren som dokumenterte overgrep. I rapporten sto det at biskopenes primære beskjeftigelse i forbindelse med overgrepene, i hvert fall fram til midten av 1990-tallet, var å hemmeligholde, for å unngå skandaler og beskytte kirkens omdømme.

Det var ventet at paven i sin påskepreken skulle ta opp den krisen som de siste opprullingene av overgrep har ført til. Men pave Benedikt sa ingenting.

Heldigvis er det nå flere og flere i den katolske kirke som ønsker åpenhet og et oppgjør med den fortielsen som har gitt prester med pedofile anlegg større mulighet til å misbruke barn.

Men opprullingen av overgrepene fører også til at flere stiller spørsmål ved pavekirkens krav om at prester skal leve i sølibat, altså leve ugifte.

Sølibatet vokste fram nærmere 1000 år etter Kristi fødsel og er ikke et religiøst dogme, men en ordning og en del av presteløftet som den katolske kirke har valgt å holde på. I den verdensvide kristne kirke er det bare den katolske kirke som krever at prester lever i sølibat.

Den danske presten Peter Lodberg, som er lektor i teologi ved Universitetet i Århus, sier for eksempel at man er nødt til også å se kritisk på sølibatet og spørre om det er med på å fremme en usunn seksualkultur, en kultur som tiltrekker pedofile og andre som er ute etter å misbruke barn.

Den tidligere danske biskopen Jan Lindhardt sa i forrige uke at «katolikkenes håpløse sølibatkrav har svært alvorlige bivirkninger i form av en fordervelse av sunn fornuft og sunt instinkt når det gjelder hva man kan tillate seg i forhold til barn».

Hans kritikk har falt representanter for den katolske kirke i Danmark tungt for brystet. Men det har lenge vært en debatt innen den katolske kirke om sølibatet.

Reformteologer som den kjente Hans Küng, går inn for å avskaffe det obligatoriske sølibatet. Spørsmålet har vært oppe på flere store kirkemøter i den katolske kirken. Men forslag om at sølibatet ikke skal være obligatorisk, har til nå falt. Argumentet for sølibatet er at det er viktig for prestegjerningen. Presten kan ofre seg helt for menigheten.

Men nå er tiden inne for at den katolske kirke må se på sølibatordningen på nytt. Utgangspunktet nå er at kravet om ikke å gifte seg må ha vært medvirkende til en del overgrepssaker. Det er mer enn god nok grunn til å revurdere kravet om sølibat.

Men i tillegg argumenteres det nå med at en prest i mange tilfeller kan tjene menigheten sin bedre når han står nærmere det hverdagslivet folk i menigheten lever; være gift, ha barn, forholde seg til skoletilbud, fritidsaktiviteter; i det hele tatt dele livets små og store begivenheter med dem han skal være prest for.

I mange land strever den katolske kirke med å skaffe nok prester. Det kan ha flere årsaker, men kravet om sølibat er en av grunnene til prestemangelen.

For noen er det å leve ugift riktig og naturlig. Men å tviholde på kravet om sølibat, framstår etter hvert som mer og mer ukristelig.

Publisert: