Milliardprosjekt kan bli ulønnsomt

Både Snøhvit og Statfjord ble dømt nord og ned da prislappen på prosjektene økte. Men prosjektene ble god butikk. Slik blir også historien om Aasta Hansteen, skriver Gunnar Berge i energikommentaren.

Publisert: Publisert:

Aasta_Hansteen_225b.jpg Foto: Statoil

  • Energikommentator
  • Gunnar Berge
iconDenne artikkelen er over syv år gammel

Overskriften er hentet fra en artikkel i Dagens Næringsliv 10. april. Det dreier seg om utbyggingen av gassfeltet Aasta Hansteen, som i følge avisen kan bli ulønnsomt dersom gassprisene fortsetter å falle.

<strong>Gunnar Berge (72)</strong>, tidligere stortingsrepresentant (A) og finansminister:Thatcher kom til å få sitt navn knyttet til en økonomisk-politisk retning, som hadde vind i seilene på 1980-tallet, nemlig thatcherismen. Det var en politikk som sto for noe helt annet enn det som British Labour hadde stått for, men var også en endring i det konservative partiet mot et hardere samfunn, økte forskjeller, privatisering og et oppgjør med kullgruvearbeideres fagforening med Arthur Scargill i spissen.Det hadde vokst fram et behov for reformer i England, men Thatcher gikk nok for langt. Beviset for det var at hun til slutt ble felt av sin egen parlamentsgruppe i 1990. Hun var stridbar, og jeg husker et uttrykk hun brukte: «This lady is not for turning». Det ingen kan ta fra henne var at hun var en bemerkelsesverdig kvinne og en personlighet, uavhengig hva man måtte mene om hennes politikk.

Prisene går i kurver

Slike spådommer skal selvsagt tas med det største alvor. Problemstillingen er ikke ny. Ved mange utbygginger på norsk sokkel har det vært stor usikkerhet om lønnsomheten. Det skyldes at prisen på gass og olje mange år fram i tid er vanskelig — for ikke å si umulig - å anslå.

Norske myndigheter har dessuten liten mulighet for å øve innflytelse på det som alt i alt er mest avgjørende for lønnsomheten.

Her er vi nødt til å handle under stor grad av usikkerhet. Det gjelder også i andre livets forhold.

Pris er ikke alt

Nå er det jo ikke slik at utbygginger testes kun mot en pris. Vi bruker ulike scenarier for på den måten å avdekke robustheten i prosjektet. Det gjøres selvsagt også for Aasta Hansteen.

Hadde vi lyttet til de mest bekymrede var det ikke mange prosjekt som ville passere nåløyet

Dette er en usikkerhet har vi måttet leve med siden virksomheten startet på norsk sokkel. Det er bestandig en vanskelig øvelse. Hadde vi lyttet til de mest bekymrede var det ikke mange prosjekt som ville passere nåløyet.

Se på historien

Om den utbyggingen som har gitt suverent mest i kassen så langt, Statfjord utbyggingen, skrev Dagbladet 16. desember 1978: «Lønnsomheten på Statfjord-feltet er nå blitt så lav at oljeselskapene ville fått mer igjen for pengene sine om de hadde satt dem i banken.

Dagbladet 1978:

Lønnsomheten på Statfjord-feltet er nå blitt så lav at oljeselskapene ville fått mer igjen for pengene sine om de hadde satt dem i banken.

Hadde kostnadsutviklingen vært kjent da en utbygging av dette feltet ble planlagt, ville det neppe ha blitt noen utbygging. Fra å være Nordsjøens mest lovende oljefelt, er Statfjord i dag blitt til verdens største marginale oljefelt».

Norges største melkeku

Samlet verdiskaping så langt er om lag 1400 milliarder kroner. Produksjonen nærmere seg 5000 milliarder fat oljeekvivalenter. Og det er mer igjen. Uten tvil er dette norgeshistoriens beste melkeku.

Det blir også reist kritikk mot at Statoil som utbygger får adgang til å inngå kontrakter før utbyggingen er behandlet av Stortinget. Slik har praksisen vært også tidligere.

Lisensen tar da en risiko. Om Stortinget skulle komme til å si nei vil et ikke ubetydelig kanseleringsgebyr påløpe. Hvorfor gjøres så dette?

Ved å inngå slike forhåndskontakter vil utbyggingen kunne komme i gang raskere og følgelig også produksjonen. Det bidrar til økt lønnsomhet og robusthet i prosjektet.

Les også

Slik tjener Norge på oljå

Praksisen i Stortinget er den samme

Les også

Borten Moe får kritikk for kontrakt-snarvei

Følgelig vil også Stortinget vanligvis akseptere at dette skjer under forutsetning om deres godkjenning. Det er intet nytt i dette, selv om tallene kanskje er høyere enn hva vi er vant med.

Det som kanskje er spesielt er at beslutninger om utbygging til sist bestemmes av Stortinget. Det er en tungvint ordning. Men det følger av norsk lovgivning og er en naturlig konsekvens av ønsket om statlig styring og kontroll.

For å unngå at dette skaper store forsinkelser, med de økonomiske konsekvenser det måtte få, har Stortinget valgt å opptre pragmatisk i slike saker.

Jeg synes det er fornuftig. En lager ikke unødige vansker for næringen, samtidig som en beholder kontrollen.

Les også

Skip med bein i Boknafjorden

Gassprisene er usikre

Gassprisene i Europa i årene som kommer er usikker. På den annen side vet vi at det etter 2020 vil være et økende behov for gass. Beslutninger om økt kapasitet må tas i dag. Vi kan ikke vente til vi ser hvordan utviklingen blir. Også dette en type usikkerhet olje— og gassprodusenter må leve med.

Usikkerheten ved beslutninger om nye olje- og gassutbygginger illustreres også ved det som har skjedd med Snøhvit. Da beslutningen ble tatt i 2002 ble det lagt til grunn at gassen ville bli skipet til USA.

Det ble sågar investert i mottaksanlegg. Etter dette har vi sett at USA har utviklet sin egen gassproduksjon slik at de ikke har behov for å importere.

I stedet ser vi at kullet, som egenprodusert gass i USA fortrenger, selges billig til Europa og presser prisen på vår gass. Det var umulig å forutse for 10 år siden.

Snøhvitgassen fant nytt marked

For Snøhvit-gassen har dette så langt ikke hatt særlig negative konsekvenser. En har funnet nye muligheter i sterkt voksende markeder i Sørøst-Asia.

Slike endringer i markedet vil vi måtte leve med. Det er slett ikke bare oss det berører. Rundt kysten i USA står massive industrielle anlegg ubrukte fordi den gassen de ble bygget for å ta i mot nå produseres innenlands.

Hundreder av millioner av dollar ble investert i terminaler for å håndtere import av nedkjølt gass.

Nå diskuteres det om de kan omgjøres til eksportanlegg i stedet. Det er ikke så enkelt som en kanskje skulle tro. Enorme investeringer er nødvendige for å bygge om anleggene. Dessuten er det ikke uten videre enkelt å få lov til å selge gass ut av USA.

Det krever godkjenning fra myndighetene og er ytterst vanskelig å få. Så langt er det bare Sabine Pass i Louisiana som har fått slik tillatelse og som har startet ombygging av sitt anlegg.

Billig gass i USA

Dette har også ført til at prisen på gass i USA er mindre enn tredjedelen av hva den er i Europa.

Debatten om muligheten for salg av gass ut av landet med de konsekvenser det ville få for prisen innenlands ligner til forveksling den vi har om kabler og kraftsalg til andre land. Nasjonen kan tjene på slike transaksjoner, mens den enkelte forbruker kan komme til å betale en høyere pris for strømmen eller gassen.

Les også:

Les også

"Alle må jobbe litt mer"

Les også

Olje-Rogaland deler med Finnmark

Les også

Har statsråder lov til å mene?

Les også

Oljemyggene - trussel eller frelse?

.

Publisert:

Energikommentar

  1. – Staten kan tape milliarder på Aasta Hansteen

  2. «Den norske gassfortellingen går ut på dato om ti–femten år»

  3. Uinteressant om Aasta Hansteen er lønnsomt og hvor mye vi har tjent på oljå

  4. Han har aldri sett så mye aktivitet på norsk sokkel

  5. Lave gasspriser gir Norge milliardsmell

  6. Søviknes: – Nei, alle Castberg-jobbene går ikke til Asia

  1. Energikommentar