39 år siden «Kielland»-ulykken: – Det blir ikke ro om «Kielland» før alle arkivene åpnes og ansvar for ulykken plasseres

Mens ulykkesgranskinger av store oljeulykker i Canada og Storbritannia var preget av åpenhet, har «Kielland»-saken i Norge vært lukket, sier UiS-professor Marie Smith Solbakken som har sammenlignet storulykker i de tre landene.

Publisert: Publisert:

Granskingen av «Alexander L. Kielland» var preget av en autoritær og lukket tilnærming hvor arbeidere i liten grad ble lyttet til, sier professor Marie Smith-Solbakken. Foto: Knut S. Vindfallet

  • Tor Gunnar Tollaksen
    Journalist
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Marie Smith-Solbakken kjenner godt igjen den lukketheten som preger «Kielland»-ulykken som oljearbeider John Reidar Gard fortalte om i Aftenbladet i går. Bare det at sentrale vitner av «Kielland»-ulykken har vært tause i så mange år, mener hun viser tausheten som «Kielland»-saken har vært preget av i alle årene.

Dette henger sammen med funnene Marie Smith-Solbakken har gjort i sitt mangeårige forskningsarbeid på «Kielland»-ulykken: Granskingen av «Alexander L. Kielland»-ulykken har vært preget av hemmelighold og manglende åpenhet. Dette står i sterk kontrast til ulykkene med oljeplattformen Piper Alpha-katastrofen i Storbritannia og «Ocean Ranger» i Canada.

Professor Marie Smith-Solbakken Foto: Jon Ingemundsen

Du skal ikke snakke lenge med en oljearbeider om «Kielland» før det kommer fram at de ikke har lit til de konklusjonene som granskingskommisjonen kom fram til.

Lukkede prosesser

«Ocean Ranger» kantret og havarerte utenfor Newfoundland i 1982. Alle de 84 om bord omkom. I 1988 var det en gasslekkasje på produksjonsplattformen Piper Alpha i britisk sektor av Nordsjøen. Den eksplosjonsartede brannen tok livet av 167 mennesker.

Smith-Solbakken og Hans-Jørgen Wallin-Weihe har i en forskningsartikkel sammenlignet granskingene av ulykkene og hvordan de ulike landene håndterte dem.

Hun sier at den norske granskingskommisjonen først og fremst konsentrerte seg om de tekniske årsakene til at plattformleggen brakk på «Kielland». Prosessene var lukket og lite tilgjengelige for offentligheten, noe som gjør at folk i dag, 39 år etter ulykken, fortsatt har mange ubesvarte spørsmål om ulykken.

– I ulykken med Piper Alpha-plattformen viser britene vilje og evne til å peke på ansvar. To arbeidere dømmes post mortem (etter at de døde) fordi de ikke skrudde av gasstilførselen som førte til gassutblåsingen. Det er en kraftig reaksjon fra kommisjonsleder lord Cullen, men han bruker dette som en inngang til å opprulle den dårlige arbeidskulturen disse to arbeiderne var et produkt av. Arbeiderne selv gjorde bare det som var forventet av dem ut fra det sterkt hierarkiske systemet om bord. Hensynet til å opprettholde produksjonen gikk foran sikkerheten, forklarer Smith-Solbakken.

Mange arkiver er åpnet, men fortsatt er det stengte arkiver som kan skjule svar på mange av de ubesvarte spørsmålene etter «Kielland-ulykken». Foto: Jarle Aasland

Ansvar plasseres ikke

Den britiske håndteringen av oljekatastrofen på Piper Alpha mener Smith-Solbakken står i sterk kontrast til den norske håndteringen av «Kielland»-ulykken. Selv om det norske systemet var på plass med involvering og arbeidstakermedvirkning, og hvor myndighetene hadde reagert sterkt mot Phillips på Alpha-brannen og Bravo-utblåsingen, samt mot Mobil for skaftebrannen på Statfjord A i 1978, ble ikke lovverket brukt mot arbeidsgiver og operatør etter «Kielland»-ulykken.

– Det bemerkelsesverdige med «Kielland»-granskingene er at det overhodet ikke plasseres noe som helst ansvar. «Kielland»-ulykken blir dermed et brudd med de alvorlige ulykkene på 1970-tallet i Nordsjøen. Mange snakker om en kultur før og etter «Kielland», dette er ikke riktig. Myndighetene hadde allerede alle verktøyene på plass for å fordele ansvar for ulykken, men gjorde det likevel ikke.

– Hvorfor skjer dette bruddet?

– Kanskje kan det ha med ulykkens størrelse å gjøre. Husk på at oljeselskapet Occidental, som var operatør da Piper Alpha-ulykken skjedde, måtte pakke sammen sakene sine etter ulykken. Omfanget av «Kielland»-ulykken var så stort at vi ikke skal se bort fra at saken kunne utløst regjeringskrise, at den norske styringsmodellen og konsesjonsvilkår ble satt under debatt og at Phillips’ ansvar som operatør hadde blitt gjennomgått grundigere. Eierne kunne også risikert avkortning på forsikringen.

167 mennesker mistet livet på da oljeplattformen Piper Alpha brant i juli 1988. Foto: AP

– Det var en uttalt strategi å skape ro om ulykken, men stillheten trenger ikke føre til glemsel. Åpenhet, delaktighet og medvirkning bidrar ikke til stillhet på kort sikt, men legger grunnlag for bearbeiding, samhandling og etter hvert omforent forståelse, påpeker Smith-Solbakken.

Både i Canada og Storbritannia var granskningene preget av åpne høringer, hvor dokumentasjonen bak rapportene ble gjort offentlig tilgjengelig.

–I Canada og Storbritannia ble det rettet mye oppmerksomhet mot arbeidskultur og arbeidsprosesser om bord. Ansvarsforhold ble avklart, noe som fortsatt er uklart i Norge. Dette gjorde at ulykkene i langt større grad ble en integrert del av samfunnet som ga ro. Fortsatt, 39 år etter «Kielland»-ulykken, er det mange ubesvarte spørsmål rundt ulykken, noe som gjør at overlevende, pårørende og andre fortsatt stiller spørsmål og engasjerer seg.

– Du skal ikke snakke lenge med en oljearbeider om «Kielland» før det kommer fram at de ikke har lit til de konklusjonene som granskingskommisjonen kom fram til, sier Smith-Solbakken.

– Arkivene må åpnes

Smith-Solbakken støtter vitne John Reidar Gard i at alle arkivene som omhandler «Kielland»-saken må gjøres tilgjengelige for å komme til bunns i de mange spørsmålene som preger «Kielland»-ulykken. Foruten at granskingskommisjonens arkiver gjøres tilgjengelig for alle, må det også stilles krav om at operatøren Phillips’, lisensgruppens, Veritas’ og Storebrands arkiver om denne saken må gjøres tilgjengelig.

–I Norge hadde vi en autoritær og lukket tilnærming til hendelsen. Granskingen var selskapsdominert, hvor selskapene til og med fikk være til stede under vitneavhør. Arbeiderne ble i liten grad lyttet til.  Arbeiderne ble ikke lyttet til. Det gjør at mange de siste årene har stått fram med sine historier som vitner fordi de enten ikke ble avhørt av granskingskommisjonen eller at de ikke opplevde seg hørt. Det kan ikke bli ro om «Kielland»-saken før det offentlige Norge sørger for at alle arkivene åpnes og at ansvar for ulykken plasseres, sier hun.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Vil bytte bort 2. pinsedag som fridag

  2. – Jeg har vært interessert i planter så lenge jeg kan huske

  3. Politiet nedringt om festklager

  4. Nok en Bryne-gutt skal spille for Sandnes Ulf

  5. Ruset mann kjørte feil vei i Ryfast

  6. Halvparten frykter at det åpnes opp for fort

  1. Oljepris
  2. Alexander L. Kielland-ulykken
  3. Olje og gass
  4. Norge
  5. Demokrati