Et barn til
Hvordan kunne de finne på å få enda en?
DrøsetDet var ikke på grunn av Erna. Hun var myndig nok som statsminister, men hun fikk det neppe til å krible der ute i de tusen hjem.
Nei, det handlet Ikke om samfunnsøkonomiske ting, om å produsere framtidens skattebetalere, slik at ikke Norge døde ut som sistegangsvelgerne i KrF.
Det hadde forresten heller ingenting med Gud og Jesus å gjøre, eller Muhammed og de. I de hellige skriftene sto det noe om å befolke verden og så videre, men 8 milliarder mennesker på kloden burde vel egentlig holde nå.
Det var iallfall ikke på grunn av det personlige økonomiske utbyttet. «Utbyttet». Det ville vært mer lønnsomt å kjøpe en ny Ferrari.
Det var ikke fordi de likte å stå veldig plutselig opp i firefemtiden om morgenen de neste to-tre årene. Soloppganger kunne de se på tv.
Det var iallfall ikke for å få mer ro rundt middagsbordet.
Det var ikke fordi de måtte holde liv i julenisssen i noen år til. Å skremme vettet av små unger med jukseskjegg, rød drakt og tilgjort stemme en gang i året var absolutt et pluss, men det veide ikke tungt. Angsten for at de skulle finne sekken med nissekostymet resten av året, og dermed avsløre alt, veide mer på den andre siden.
Det hadde ikke med fritidsproblemer å gjøre. De manglet ikke noen informasjonsmøter, foreldremøter, avslutningsmøter, julemøter eller bli-kjentmøter. De manglet Netflix, som alle andre i verden hadde, men de visste uansett ikke hva de gikk glipp av.
Det var ikke på grunn av fødeprosessen, der hun måtte hente fram urkvinnen i seg og han en mann han ellers aldri møtte.
Det var ikke fordi de denne gangen var sikre på at det statistisk sett måtte komme en rolig variant, en tålmodig og forståelsesfull sjel som sov når de sov, og som ikke heiv grøten i veggen.
Det var fordi det var det fineste det gikk an å oppleve.
