Pinseritoaler

DRØSET: Hjemme hos osser, har pinsen alltid markert overgangen mellem vår å sommer.

For eksempel har vi i flere generasjoner tatt av osser hanskene når vi har hatt en liden jinn onder hengebjerken udi haven, onder pinsehøytiden.

Je hoske veldig godt hvilken høytidsstond det va, når min mor fikk servert en liden jinn, å trakk av seg de lange, hvide silkehanskene for å forfriske seg barhendt.

Da va sommeren komt til Egenes.

Alle familier har sine egne tradisjoner. Borte hos von Winckelhumpen sine, syns de selv atte de e noen forriktige friskoser å friloftsmennesker, så de går rondt i hele haven i hele pinsen. Det går jo ikke an hos osser å gjørr noe sånn, for vi har så store have, men von Winckelhumpen sine går allså rondt i hele haven i hele pinsen, mens borte hos Gonnarsson sine så har de i flere generasjoner sparkt i en stolpe, å prøft å flytte litt på an. De kalle det et ritoale.

Derfor kan vi med sikkerhed si det, atte pinsen e mere enn bare en overgang mellem vår å sommer: Den e et lide posterom så gir osser anledning til å minne osser selv på hvem vi e.

Det va von Winckelhumpen så kom inn på det, her en kveld så an va innom i døren, efter at an hadde vert nede ved Stokkenvannet, det lille, å tisst med kongepoddelen Frederic, den hjernedøde kjøteren, atte nå va tiden inne for å hente frem den lyse sommeroniformen til polakken dis, så forresten ikke e forriktige polakk, for det at an komme fra borti Baltikom, å sedde frem den hvide portvinen, i steden for den røde.

Der har vi enda et overgangsritoale så pinsen tvinge frem.

Hjemme hos osser har vi enda et lide ritoale: Fra å med pinsen, så øge vi antall isbider i hvert glass med jinn. Det e en konst å få til, å den e nedarfte gjennem generasjoner. Der må ver akkorat så mange isbider atte jinnen holde seg kjølige, men ikke så få atte de smelte å vanne ud eliksiren. Vi snakke om en konst så tar årevis å mestre.

Nå kjenne je det, atte je bent frem må ha en liden jinn. Ska je driste meg til å ta an barhendt?