Bare et lite stikk

Drøset: - Du, jeg har lurt litt iblant. Hvordan får du ideer til denne spalten din da?

- Nja, du vet, noen ganger våkner man med en ferdig historie. Andre ganger skjer ting som helt opplagt må med. Andre ganger er det mild panikk mandag og tirsdag og full panikk før deadline onsdag formiddag.

- Ja, så da hender det at du skriver om ting du opplever? Sånn som her hos fysioterapeuten? Nå kommer det noen stikk i armen. Men det tåler du. Du trenger jo behandling for senebetennelsene.

- Jada. Stikk i vei. Jeg har blant annet skrevet om livet som småbarnsmor. Om tannlegen min. Om treneren min den gangen jeg var gal nok til å hyre en PT. Om de foran meg på bussen. Og de bak. Om kollegaene. Om familien. Om venner. Au. Den traff godt.

- Sorry. Men musklene dine står i spenn. Men du ville vel ikke skrevet om meg?

- Å nei. AldriiiiiåoOi. Der fant du noe godsaker ja.

- Ja, det er nok å jobbe med her. Sånn. Da masserer jeg litt. Det blir et lite blåmerke her, men det tåler du jo.

- Aj. Åjaoijjjaaaan.

- Ja, jeg må ta i litt for å få hys på dette. Du kan jo ikke ta ferie med så vonde armer.

- Njåååpaiiah.

- Hm?

- Nei, ingenting. Det sitter fremdeles godt ja.

- Ja, du har vel ikke gjort noe du ikke skulle? Ikke strikking, sying, spadd i hagen, båret tunge ting, eller noe som er kjekt?

- Nei. Du så så strengt på meg sist. Kun kjedelige ting.

- Håhåhå. Det er bra. Sånn. Da er vi ferdige for i dag. Håper du finner noe å skrive om da.

- Ja. Det ordner seg. Det pleier jo det. Jeg må bare få noen til å skrive det ned for meg.