Toget

Drøset: Det går alltid et tog. Helst på motsatt side av byen.

Hun hadde vokst opp i en by der tradisjoner var viktig. Så i grålysningen hadde hun blitt vekket siden hun kunne gå, tatt på bunad, og stått på plass i sentrum, klar til salutten kl. 07, og så gått i tog (kaldt). Så var det å se på kapproing (iskaldt, men med is), gå i barnetog (svett, is etterpå), leker på skolen (mer is), folketog (alltid i et eller annet gymantrekk), en is, russetog, og så kollapse hjemme. Med en is. De som ikke gikk i tog var utskudd. Du vet; de som satt i dongeribukser med hull og skjøt klissete serpentiner på de som gikk forbi.

Hun hadde seinere hørt rykter om mennesker som hadde brøøøøøønch med chaaaaaampis og kanapeer på nasjonaldagen. En helt uregulert nasjonaldag, ulik hennes. Med unntak av et slaraffenårsfeiring som student, hadde det helst vært jobb på dagen, eller «jobb».

For 17. mai som forelder var mye å løpe mellom alt. Uten å få is. Levere barn, se på barn, hente barn, se på potetløp og spise nesten varme pølser, hutrende mot nordavinden, endeløse køer og så storme ut for å rekke folketoget.

Og planlegging: Hvor går rutene i år? Hvor kan du lirke inn en heiing? Hvor kan du spurte for å spare inn et kvartal for å heie to ganger? Hvor tar nordøsten minst? Og når skal man få lagt inn en tissepause med 37 lag ull og bunad, cape og regncape? Hvor er det størst sjanse for å se innslagene i folketoget? Et sted mellom for tidlig og utslitt – og hadde guttungen husket å lade telefonen før han durte av gårde?
I år hadde de for sikkerhets skyld sikret maks spredning i feltet. Eldstebarnet helt i front. Yngstebarnet heeeeelt sist. Innslag nr. 87. Så han ene var vel egentlig i mål i Bjergsted før yngsten hadde forlatt sentrum?

Sånn sett hadde koronafeiringen de to siste årene vært en vekker. De hadde hørt skolekorpset spille for de gamle. Sett på båter i kortesje. Droppet bunad og gått i regnbukse og dunjakke det året det var uvær. Men i år var det bisniss som vanlig. Så det ble frem med strykebrettet, hold-in strømpebuksen, legge frem gnagsårplaster og nødrasjoner med mat man kunne spise mellom togene.

Men om noen år, da skulle hun ta det rolig. Hun måtte bare gjennom en 6–10 år til med tog, så var hun der. På brøøøøøønch.