Vaskeri, vaskera

Drøset: Hun hadde en klar formening om at det ikke var slik det skulle være.

Publisert: Publisert:
  • H9


Hun kikket ned på vasken. Hun var helt sikker på at hun hadde vasket den i går. Og dagen før. Likevel så den ut som den hadde blitt hyppig brukt etter et fellesmøte i elting i norsk kompostforening.

Hun bestemte seg for å prøve igjen. Hun skrudde på. Vannet flommet. Helt ut til kantene på den elegante, digre, flate, danske designvasken. Heeelt ut. Så trakk det seg tilbake. Men all skiten lå igjen. Helt ytterst.
Det var en gedigen konstruksjonsfeil, tenkte hun, mens hun vasket av skiten.

Vannet fløt ut til kantene, men trakk seg så tilbake, og som Jæren etter istiden, la den all skiten og steinene igjen. Det fungerte bedre for Jæren enn for daglig bruk.

Hun gjorde det igjen. Tappet opp. Samme resultat. Skummet lå igjen ytterst. Helt idiotisk. Alt det tunge ble transportert ut til kantene. Og dumpet der. Som søppelet i Napoli. Som de gamle ute i gangen på det underbemannede eldrehjemmet. Eller lærere med 30 års erfaring, men plutselig uten riktig utdannelse. Etterlatt.

Hun ble stående med vaskefilla i hånden og se på at vannet dannet kunstneriske dønninger med bølger av farge i forskjellige sjatteringer ettersom boblene sprakk.

Guttungen fant henne der foran speilet.

– Er det vasken du undres over igjen? Du vet, det blir ikke bedre enn dette. Jeg tipper de som laget denne vasken aldri var skitne på hendene da de testet den. Og de slapp aldri unger nær den. Alle vasker bør testes på unger, sukket han, og vasket hendene – de var godt merket av en ettermiddag med utelek i hagen.

Såpebobler skummet. Vannet steg. Gikk ut til sidene - og sank.

Det var brune render i vasken. Igjen. Hun skrubbet. Skrudde av lyset og gikk. Det var bare å vente på at neste isbre skulle trekke seg tilbake.

Opp trappene kom to halvskitne jentunger, lykkelige med grasstrå i håret, og grønske på knær og hender. Frydefull latter over svevende skumbobler på badet. Istidene kommer tett på oppholdsdager.

Publisert: