Klassekontakt og tone

Så satt de der, foreldrene i klassen, og kikket i taket.

Publisert: Publisert:

Foto: Kristian Jacobsen

  • Jøsus

Om bare en knappenål hadde falt i bakken. Da ville iallfall stemningen på foreldremøtet blitt noe løsere.

Nå satt de der, én foresatt per elev. Alle pultene var opptatt. De hadde gått gjennom dagens agenda med lærerne. Flere enn vanlig hadde tatt ordet underveis.

Men nå var alle stille som mus. Ikke en finger rørte seg. De var langt på overtid.

Det var siste post på programmet, før alle kunne gå hver til sitt. Hjem til strikketøyet, tv-en eller spriten. Som regel var det unnagjort på et par minutter, siden det alltid fantes et par morer eller farer som faktisk hadde lyst.

Noen ganger hendte det jo at ingen hadde direkte lyst, men da satset man på at det var et par som kunne ventes ut. Etter et minutt eller to var det alltid noen som ikke greide mer og brøt gjennom veggen av stillhet: – Eg kan ta det, eg, då!

Og når hovedkontakten var funnet, tok det vanligvis ikke lang tid før vara-en hadde meldt seg. Vara var best, var inntrykket. Ikke like mye ansvar.

Men denne gangen skulle begge kontaktene være likestilt, ha like mye makt og ansvar. Kanskje det var derfor det drog ut.

Lærerne på gangen gløttet på døra innimellom, for å høre om foreldrene var ferdige med klassekontakt-jakten. Men nei. De satt der og kikket. Noen i taket, andre i gulvet eller pulten. Minutt etter minutt. Trykkende stillhet.

Ingen lagte en lyd. Ingen ville risikere noe. De hadde sittet sånn i en liten evighet. Hvor lenge kunne de vente? Til i morgen? Kanskje de kunne bestille pizza?

Til slutt bøyde en far av. – Okei. Greit. Eg tar det då!

Applausen gjallet i veggene. Bare en igjen nå. Ny stillhet. Minuttene sneglet seg videre.

Foreldrene hadde fått trening nå. Innimellom kom tanken på å gi seg. Så mye arbeid var det vel ikke? Noe julegreier, et par turer, sånn at alle ble enda bedre kjent med hverandre. Sånne ting. Ikke gjøre for mye, men heller ikke for lite. Finne balansen.

Mange av foreldrene må ha satt rekord i å holde pusten. Ikke en lyd kunne høres. Men SÅ: – Då får eg ta det, då. Greit det. Bler kjekt.

Jubelen ville ingen ende ta. Endelig kunne alle gå hjem.

Publisert:

Drøset Jøsus

  1. Skittstim

  2. Hvem vil være klassekontakt?

  3. Høst er et must

  4. Komfolutt-problemer

  5. Når livet snus på hodet

  6. Supersommeren

  1. Drøset Jøsus