Den nye vennen
Drøset: Av og til gjør de voksne såre enkle ting unødvendig komplisert.
- H9
Hillevåg. Noen år tilbake. Guttungen på fire er fortvilet. Han forsøker nemlig å forklare mor hvem den nye kameraten er i barnehagen.
– Jamen, mamma, det er han... han... ååå. Jeg husker ikke navnet nå.
– Kan du beskrive ham?
– Han er snill, og ikke så høy, og så er han ganske sprek, men han blir veldig trøtt når han kommer tilbake på avdelingen, så da hender det at han sovner. Noen ganger sovner han på gulvet på lekerommet. Da legger vi teppe på ham, og så får han sove til han ikke sover mer. Eller til vi trenger teppet.
– Og så er han flink til å gi klemmer. Og så har han sluttet med bleier, og så er han ganske flink til å pusle. Men ikke så flink som meg, for jeg er storere. Og så liker han mat og så synger han når han spiser og da ler vi og da ler han. Og så er han ganske flink til å danse. Jeg tror de danser mye hjemme hos han. Han liker å danse til Gangnam style-sangen, bare at han danser med rumpa ganske mye.
Det begynner vagt å demre for mor.
– Har han lyst eller mørkt hår?
– Mnja? Litt sånn krøllete mørkt. Han er veldig søt. En dag laget vi musehale på han. Og så laget han på meg. Det var gøy.
– Og så snakker han kanskje ikke så godt norsk?
– Mamma da. Vi er små. Ingen snakker godt norsk.
Mor ser barnet for seg nå. En tass som sovner lett, for han er ett år yngre enn de andre. Og så er det en ting til som umiddelbart skiller ham ut. Men hvordan spørre om det?
– Eh.. Ser han ut sånn som deg?
– Ja. Bare at han er litt lavere.
– Mmmhm. Men ellers helt lik?
– Mmmmhm.
Mor tar mot til seg og spør spørsmålet som hadde vært et av de første for de voksne. Men som er punkt nummer 175 på lista til guttungen:
– Har han kanskje litt mørkere hud enn deg?
– Kossen då?
– Nei, ser han litt annerledes ut enn deg?
– Mmm? Jeg er litt sånn rosa, og han er litt sånn brun. Hvorfor lurer du på det? Har det noe med saken å gjøre?
– Nei, gutten min. Det har ingenting med saken å gjøre. Så heldig du er som har fått en ny venn.
