Drid på jobb

Å vente på ledig do var noe helt annet enn å stå i kø ved kaffeautomaten. 

Publisert: Publisert:
iconDrøset
Drøset er et daglig skråblikk skrevet av utvalgte journalister i Aftenbladet.

Uskrevne regler fantes på de fleste områder i livet. Også i toalettlivet. Dasslivet. Men det var ikke noe det ble snakket høyt om. Han snakket iallfall aldri høyt om sånne ting, og ingen snakket med ham om det heller.

I takt med flere nedbemanninger på jobben for noen år siden, hadde også antallet toaletter gått ned. Andre virksomheter hadde spist seg inn i lokalene. 

Han hadde ikke regnet på det, men at antallet toaletter prosentvis var redusert med mer enn ansatte, det var dritsikkert. 

Derfor var det en viss kamp om avtredene, spesielt rundt lunsjtider, virket det som. Men ulikt andre kamper om knappe goder, ble det aldri dannet køer utenfor dassene. Heldigvis. Folk på jobben var høflige.

Og heldigvis var toalettene ikke av den nymotens sorten, såkalte unisex-varianter, der begge, nei, alle, kjønn kunne bruke de samme rommene.

Når doene var opptatt, var det aldri noen i umiddelbar nærhet utenfor. Trengende gikk bare håpefullt fram til den lukkede døra, så det røde merket, og hastet deretter vekk. De svaksynte måtte prøve seg fram. De som var både svaksynte og mindre intelligente, måtte ta ned dørhåndtaket både to og fem ganger før det gikk opp for dem at toalettet var opptatt.

En sjelden gang hadde de der inne glemt å låse døra. Sånne ting var vanskelig å glemme for begge. Det satt i resten av livet. Drid.

Selv om ingen trengende sto i kø utenfor doene, var det ikke vanskelig å forstå når det var ekstra press på systemet. Da vaket det. Folk gikk og vandret rastløse rundt i nest innerste ring, og kunne stå og kikke uinteressert i et blad i den sosiale sonen.

Et av de største problemene oppsto hvis man gikk fram til dodørå, forsto at det var låst, men samtidig hørte at den innenfor var på vei ut. 

Han ante jo ingenting om forholdene der inne. Hvis vedkommende åpnet døra og han sto der og brakk seg i døråpningen, ville begge vite hvorfor, og ikke minst hvem. Han ville få vite, og den andre ville få vite at han visste.     

I en slik situasjon hadde han en tendens, en refleks, til å springe vekk. Lynkjapt.  

Publisert: