Dum og dummere
Nå forsto han hvorfor han ikke alltid forsto.
DrøsetAha-opplevelsene sto ikke lenger i kø når han så på tv. Han var derfor helt uforberedt da et av livets store mysterier plutselig så ut til å løse seg, der han satt og glodde på et tilfeldig program på en tilfeldig kanal. Ja, han var en av gamlingene med lineær-tv.
Men altså. En hjerneforsker i tv-en sa at evnen til å løse kognitive oppgaver, ble sterkt svekket når telefonen ringte. IQ-en kunne gå ned med ti poeng på grunn av forstyrrelsen.
Han kunne derfor legge to og to sammen, fortsatt.
Dette var grunnen. Fra tid til annen kunne han oppleve å mangle et skikkelig svar når kånå ringte eller sendte melding.
Med et så plutselig og markant fall i hjernekapasiteten som det forskeren anslo, var det ikke merkelig at han sleit av og til.
Iallfall når hun sendte ti-tolv meldinger på rappen. Hvis det var noe viktig, eller totalt motsatt. Om det var viktig eller uviktig, hadde ingen betydning for hvor vanskelig det var å svare, var hans erfaring.
Hjerneforskeren hadde ikke sagt noe om konsekvensen av flere pling og vibreringer etter hverandre, om det var en akkumulerende effekt her. For alt han visste, kunne han faktisk ha vært tilbakestående, om ikke hjernedød, når han til slutt svarte henne. Etter åtte kjappe pling, kunne IQ-en være ned med 80 poeng.
Da var det ikke det minste rart at han noen ganger følte seg misforstått.
Ofte hadde han opplevd at spørsmålene hennes var relativt vanskelige å svare på også, nærmest umulige. Nå forsto han hvorfor. Det var ikke fordi han prøvde å vri seg unna eller ikke var interessert i å gi adekvate svar. Men fordi hjernen rett og slett ikke var i stand til det.
Det var jo ikke hans feil. Det var ringingen og plingingen. Altså hennes feil.
Kånå fikk ikke med seg tv-programmet, siden hun satt i telefonen. Det var kanskje derfor hun ikke var helt med på notene da han delte sin nye innsikt med henne. Men han skulle passe på så hun ikke glemte det ut, iallfall.
