Blåveispiken

Han hadde aldri slått kånå. Men det kunne ikke andre folk være helt sikre på.

Han merket blikkene. I barnehagen, nærbutikken, nabolaget – det var jo helst bare i de områdene han vandret i i disse koronatider. Kanskje var det bare han som overtenkte, som følte for mye.

Ettåringen hadde kastet hodet bakover og gitt kånå en skikkelig karamell nedenfor venstre øye. Noe som hadde gitt henne en god, gammeldags blåveis, akkurat der en høyrehendt person, for eksempel en mann, ville ha truffet med et velrettet svingslag, hvis det var lov å si.

Det var ikke lov å si. Ikke velrettet. Men det måtte være lov å si at det ofte var dette området en fæl, voldelig person, for eksempel en mann, ville ha tatt sikte på. Iallfall var det sånn på film. 

Selv hadde han ingen personlig erfaring med dette. Men det visste jo ikke de i barnehagen, nærbutikken og nabolaget. Eller svigermor.

Nei, svigermor trodde nok ikke han holdt på med sånt. Hun hadde tøyset med det. Han håpet ikke at hun bare hadde «tøyset», for å fiske etter noe. Han måtte leve med at han aldri ville få vite hundre prosent sikkert hva svigermor trodde eller ikke. 

Siden denne blåveisen hadde vart i over en uke, hadde blomstret og skiftet farge og alt, hadde kånå følt det nødvendig å avvæpne situasjonen når hun traff folk.

Hun hadde forklart hva som hadde skjedd før de rakk å spørre eller gruble. Akkurat som når de ekte voldsofrene kom spørsmålene i forkjøpet med «gikk på en dør her om dagen». 

Det var kanskje ikke så lurt, det heller. Hos noen ville kanskje mistanken faktisk vekkes til live i det øyeblikket kånå sa «det e kje maen, altså, hehe, he». 

Og hva hvis det skjedde igjen om et par uker? Hvis ettåringen kastet hodet bakover og traff kånå på samme sted? Eller aller, aller verst: Hvis kånå faktisk gikk på en dør og fikk en ny blåveis? «Haha, nei, det vakje ongen denne gangen. Eg gjekk på ei dør». Yeah, right. 

Når koronaen var borte, kunne han begynne i kirkekor, eller noe. Et eller annet som kunne heve troverdigheten, iallfall.