Fire paller ved og ei morgenkåpe

Han var tydeligvis av den nervøse typen.

Publisert: Publisert:

– Veden er klar, sa mannen i telefonen.

DET var sant, ja. Veden. Den han bestilte i sommer. I panikk. 

Etter å ha lest om alle vedutsalgene som allerede var i ferd med å gå tomme for vinteren. 

Det hadde gått kaldt nedover ryggen på ham. 

I noen sekunder hadde han veid nyheten opp mot pinnekjøtt-trikset. 

I noen år var det et vanlig høsttegn at folk i lammekjøttbransjen slo alarm om mulig mangel til jul. Det var bare litt sant ett år, da faren, familiens pinnekjøtt-garantist, måtte kjøre land og strand rundt, og kjøpte en pinne her og en pinne der, for at ikke hele julen og ekteskapet skulle bli ødelagt.

Men dette, med veden, var en ekstraordinær situasjon. Med Putin og alt. Han kunne ikke risikere vedmangel i vinter. Ikke med et gammelt, uisolert hus og ei kåna som fikk rim på nesen når temperaturen i stuen gikk under 24 grader. Han ville få det samme spørsmålet om igjen og om igjen igjen gjennom hele vinteren: Hvorfor bestilte du ikke ved før?

Uten ved ville de bli nødt til å spise havregrøt til middag hver dag for å klare strømregningene, eller så måtte han ta fram motorsagen og felle den vernede hengebøken utenfor. Boten ville uansett svi mindre enn panelovnen på kjøkkenet.

Heldigvis hadde han vært relativt kjapp på avtrekkeren i sommer. I ren gledesrus over at det var mer ved igjen hos den faste leverandøren, hadde han like godt bestilt to favner. Fire paller. Uten peiling på hvor han skulle gjøre av alt. 

Eller hvordan. Ryggen tålte knapt å lø tjue vedkubber. Han kunne heller ikke overlate jobben til kånå. Sist ble det grining.

Han hadde fortsatt ingen løsning da vedmannen ringte om at lastebilen ville komme med lastebil klokken halv åtte neste morgen.

Som vanlig hadde han glemt ut det med veden da han var på vei inn i dusjen den morgenen. Som vanlig måtte han møte han vedmannen i morgenkåpa, den gode, gamle.

– Eg he sitt deg i den der før, sa vedmannen. 

Publisert: