OL?

OL, ja. De Olympiske Leker. 

Publisert: Publisert:

Han visste jo sånn cirka når lekene skulle begynne. Noen titler i avisene hadde han fått med seg. Blant annet hadde noen av de norske utøverne greid å få i seg korona, til tross for alle tenkelige forholdsregler. Triste greier. Om fire år var uansett alt glemt.

Og plutselig var OL i gang, før OL var åpnet. Plutselig hadde noen norske curlingfolk spilt kamp, uten at åpningsseremonien var blitt holdt. Han følte seg snytt. Visste kineserne om dette?

Med denne altfor tidlige curlingkampen burde han iallfall greie å få OL langt framme i pannen. Det skulle bli mye spennende på programmet de neste ukene. OL var OL.

Så datt det helt ut igjen. Han fikk ikke med seg åpningsseremonien før han så et par glimt på tv om kvelden. Han ante ikke når på døgnet de holdt på med de OL-greiene engang. Dette var jo i Kina, som pleide å være nøyaktig på andre siden av kloden før i tiden. Som måtte bety at mange øvelser ville foregå om natten, og muligens tidlig om morgenen. 

Skulle han studere programmet, kanskje stille vekkerklokken etter det, og stå opp midt på natten når det var noe sykt spennende? Ja, kanskje. Ikke dumt.

Og hvis han bare ble sittende der, til fem-sekstiden, for eksempel, kunne han i det minste ønske de minste ungene velkommen til en ny dag med en klar og våken stemme, i stedet for det vanlige gryntet. 

Ungene ville sikkert synes det var kjekt å se kondom-folk gå fort på ski. Så kunne de forhåpentligvis bli inspirert til å komme seg litt raskere bortover selv når de var i skisporet. Å drikke kakao etter 70 meter var ikke en tradisjon å holde på.

Klokken 09.30 lørdag kom nyhetsvarselet på telefonen. Johaug hadde tatt gull. Han hadde glemt ut hele OL. På tv-en snurret Paw Patrol. Au. Halvannen time senere hadde skiskytterne tatt gull, uten at han visste om rennet. Han visste ikke engang hvilken kanal OL gikk på. Men snart var det vår.

Publisert: