Pinnekjøtt-tabbene som må unngås

Som vanlig skulle han være julekokken. 

Som vanlig skulle han stå for planlegging og gjennomføring av middagen julaften, minus dessert. Som vanlig skulle valgene han gjorde på kjøkkenet, kunne trekkes i tvil, og om nødvendig overstyres. Han skulle være sjef uten reell råderett.

Men pinnekjøtt hadde han egentlig kontroll på. Hvem som helst kunne lage det.

Slik han så det, var det bare tre ting han kunne bomme på: At han glemte å legge pinnekjøttet i vann dagen før, at mandelpotetene endte opp som stappe og at han satte på kålrabien for seint.

Alle disse tabbene hadde han gjort før. 

Han elsket sakte-tv. En julaften ble han så opptatt av langtidssteking av ribbe på tv, at han helt glemte å sette på kålrabien. Og akkurat denne kålrabien trengte et par timer på å bli gjennomkokt. Sånt varierer, hadde han lært da. Svigermor nevnte fortsatt denne fadesen med jevne mellomrom, om det så var midt i juli.

Mandelpotenene hadde han strengt tatt aldri fått dreisen på, hvis han skulle være helt ærlig med seg selv. De hadde alltid vært smadret. Han hatet mandelpoteter. Først skulle de skrelles. Jo. Hver eneste bitte lille knoll. Og så skulle de kokes eller dampes vaaaarsomt. Men uansett hvor forsiktig han var, ble det mer eller mindre graps i gryta.

Men én gang greide han det. Sist gang. Etter utallige og forskjellige typer forsøk greide han å holde mandelpotene samlet, hver for seg. Svigermor hadde nesten gitt ham stående applaus. Hun var den eneste som forsto. Alle andre dreit i det.

Nå var det tre dager igjen til julaften. Han hadde selvsagt glemt hva han gjorde med de mandelpotetene sist. Han hadde tre dager på å finne det ut.

Og to dager igjen til pinnekjøttet skulle og måtte legges i vann. To dager. Torsdag. Han orket iallfall ikke å våkne opp om morgenen julaften, stabbe ut på kjøkkenet for å ta seg en kopp kaffe, føle at et eller annet er feil, ikke komme på hva det var, for så å finne det ut, og deretter gjennomgå et kjempestyr med å koke kjøttet flere ganger og alt mulig som han nå hadde glemt ut.

Men god jul!