Cape Town er en behagelig slow city, med fjell og strender nær bykjernen.

Men Cape Town er også en by der man kan få de største adrenalinkickene og oppleve stor forskjell mellom rik og fattig.

Denne artikkelen er over tre år gammel

Boom! Boom! tordner kanonene. Salvene kommer fra Signal Hill, som er lokalisert nesten 350 meter over havet.

Det er det såkalte «noon gun», som har vært et nesten daglig ritual i over to hundre år, faktisk helt tilbake til 1806. Kanonsalvene ble brukt til å signaliserte at klokken var 12 i en tid da armbåndsur ikke var vanlig.

Tidsmarkeringen var nyttig for de mange skipene i Cape Town.

– Det er på tide å dra, sier Matthew og heller i seg siste slurk av cappuccino’en.

Vi sitter på en utendørs restaurant i populære Long Street. Folk spaserer bedagelig forbi i t-skjorter og sandaler i det steikende solskinnet.

Souvenirer og fjellstier

Vi setter oss i Matthews sølvfargede Toyota, og kjører opp mot gondolbanen ved foten av Table Mountain.

– På en fin dag som dette kan det være mye venting, sier 45-åringen som er lærer og filmskaper.

Gondolen er fullpakket, det er en spektakulær tur oppover ett av Afrikas mest karakteristiske fjell. Langt under oss skimter vi turgåere som er på vei opp fjellet. På toppen er det kafé og souvenirbutikk.

Innover fjellheimen går det stier, krydret med spennende vegetasjon. Å stille seg opp langs rekkverket og se utover byen og Atlanterhavet er absolutt den mest populære aktiviteten.

Adrenalinfylt nedstigning

– Cape Town er utrolig. Jeg føler meg velsignet som bor her, sier Matthew lent mot rekkverket, mens vi ser ut mot havet og kjenner bris i håret.

– Det er ikke så dyrt å bo Cape Town, så man kan ha det fint for en billig penge. Mange jeg kjenner har flyttet til utkanten. Selv er jeg oppvokst i Table View, men nå bor jeg i Muizenberg, sier han og peker i retningen.

Ved utsiktspunktet mot Camps Bay tilbyr Abseil Africa rappellering nedover fjellsiden på Table Mountain.

– Dette bør du prøve! Det er noe av det mest spennende du kan gjøre her i Cape Town, foreslår Matthew.

Jeg fisker frem randsedler og får på meg utstyr og hjelm. Fra toppen er det svimlende 1000 meter ned til havet, mens denne fjellsiden er ca. 100 meter. Med føttene plassert mot den vertikale fjellveggen går jeg langsomt nedover.

«Ikke se ned!» sier jeg til meg selv.

Vel nede kommer en mann fra Abseil Africa bort til meg.

– You made it! smiler han og hjelper meg å få av klatreutstyret.

Åpent hav til Antarktis

På toppen møter jeg Matthew igjen.

– Det hadde vært deilig med et sjøbad nå. Vet du om et bra sted? spør jeg på. Kroppen er svett etter nedstigningen.

– Ja, det er mange strender i Cape Town. Vil du dra på en nudiststrand eller vanlig strand?

Jeg går for det siste alternativet. Fra stranden på Clifton kan vi se Table Mountain i froskeperspektiv, og det er absurd å tenke på at man hang i et tau der for vel en time siden.

Det er åpent hav helt frem til Antarktis, noe som også forklarer den friske temperaturen i vannet. Saltvannet er balsam for en svett kropp.

– Ikke svøm for langt ut! advarer Matthew vennlig.

– Farlige understrømmer kan dra deg ut i det store åpne havet.

Etterpå finner en restaurant med panoramautsikt mot stranden og Atlanterhavet. Jeg bestiller pasta, mens Matthew tar en vegetarrett. Vi sitter der og småprater, spiser og drikker flaskeøl.

En lutrygget gammel kvinne siger forbi. Hun er fillete kledd og bærer på tunge puser.

– Forskjellen mellom rik og fattig er blant de største i verden og det kan være en påkjenning å forholde seg til iblant, kommenterer Matthew, før vi kommer innpå noe mer hyggelig.

I snart tyve år har han undervist i film og han har laget femten kortfilmer fra Cape Town. I tillegg til å være filmlærer holder han også kurs i skriving. For tiden holder på med en bok med tips til forfattere.

Praten går videre til filmmiljøet som bygges opp i Cape Town, festivalene og til de mange kulturene som møtes i den multikulturelle byen og den majestetiske som omgir oss.

På høyre side er så vidt fjellet Lion’s Head synlig.

– Har du vært der oppe? spør jeg.

– Ja, mange ganger. Vet du at det drar dit for å få med seg solnedgangen? Matthew nikker mot Lion’s Head.

Utsikten over Atlanteren er sikkert ikke så verst derfra. Men akkurat der og da er det vanskelig å tenke seg noe bedre sted i verden å være enn på restauranten i Camps Bay; drikke kaldt øl, høre bølgene skvulpe mot stranden og se solen oppslukes langsomt av horisonten.