Arkitekttegnet hytte: Det eneste kravet de hadde, var nok sengeplasser til venner og familie

– Jeg blir så glad av gult, sier Jane Ognedal der hun står i gul genser og stråler om kapp med solstrålene som finner vei inn gjennom de store vindusflatene.

Familiens Ognedals hytte er satt sammen av to store bygningskropper. Stuedelen svever lett over terrenget.
  • Hjørdis Irene Halleland Mikalsen
Publisert: Publisert:

At farger påvirker humøret, er både Jane og ektemannen Tønnes Ognedal et levende bevis på. Vi blir møtt av to smilende og muntre mennesker som ønsker velkommen inn i hytta si i Heggedalsveien, bare et par minutters kjøring fra Egersund sentrum.

Jane og Tønnes Ognedal er begge født og oppvokst i Egersund, men bor til daglig i Stavanger. Å ha et eget sted i hjembygda var lenge en drøm som endelig er gått i oppfyllelse.
Ekteparet Ognedal liker å invitere venner og familie på middag. Da kan kjøkkenøya med hjul enkelt skyves til side for å dekke langbord. Det spesialbygde kjøkkenet er hvitt, men har kledelige guloransje kanter.

Hektet på gult

– Jeg har vært hektet på gult siden jeg var liten. Jeg vokste opp i et hvitmalt hus, men hadde helst sett at det var gult. Da jeg var 15 år, ble jeg kjæreste med Tønnes. Han bodde i et gult hus. Det var ikke bare derfor jeg falt for ham, altså, men det var ikke noe minus, sier Jane Ognedal og ler.

Ektemannen smiler.

– Gult hus var tydeligvis et effektivt sjekketriks.

Nå er riktignok ekteparets hytte ikke gul. Men den har guloransje vinduskarmer. Og rikelig med gule detaljer i interiøret, både ute og inne.

Familiehytte

Jane og Tønnes er begge født og oppvokst i Egersund, men har bodd hele sitt voksne liv i Stavanger i et hus fra 1905. Gult – selvfølgelig.

– Det var grønt da vi kjøpte det, men det varte ikke særlig lenge, kan du si, sier hun.

Ekteparet hadde lenge ønsket seg en hytte i hjembyen. De hadde tomt, men ikke hytte. Dermed tok de kontakt med arkitekt Tom Richard Kristiansen.

– Tom er en god, gammel venn fra studiedagene i Trondheim. Han er delvis pensjonert, men ville gjerne ta på seg oppdraget med å tegne hytta vår. Tom fikk frie tøyler. Det eneste kravet vi hadde, var at huset skulle ha nok sengeplasser til at venner og familie skulle kunne overnatte, sier han.

– Og det har vi fått. Det og mye mer. Vi er kjempefornøyde med jobben Tom har gjort.

– Hele familien stortrives her. Vi har to barn, svigerbarn og fire barnebarn som også er mye her. På grunn av pandemien har vi dessverre ikke kunnet være her så mye sammen som vi hadde ønsket, men det kommer seg, legger hun til.

Sybordet mellom de to gyngestolene tilhørte Tønnes foreldre. – Det var her de satt når de skulle ta seg en kaffekopp og en pust i bakken, forteller han. Det gule teppet er det Jane som har strikket.

Lys, sikt og linjer

Hytta er tegnet i neofunksjonalistisk stil, en stilretning fra midten av 90-tallet som omfavner det klare formspråket til funksjonalismen og som legger stor vekt på hvordan lyset faller inn i bygningen til ulike tider på døgnet og til ulike årstider.

– Neofunksjonalistisk stil er Tom i et nøtteskall. Lys, sikt og linjer. Det handler om hva man ser når man beveger seg både inne i huset og utenfor.

Hytta består av to lange bygningskropper som er kledd i varmebehandlet furu. Vedlikeholdsfritt og miljøvennlig. Oppholdsrommet er plassert lett svevende over terrenget. Utsikten er upåklagelig med fri sikt til Varberg og fjelltoppene i Bjerkreim. Hytta er godt tilpasset det bratte terrenget og har fire romslige uteplasser.

– Vi liker å være ute. Med uteplasser i alle himmelretninger kan vi flytte oss etter solen, eller bort fra vinden. Det kan blåse godt her, sier Tønnes Ognedal.

Nydelig utsikt mot vindpilen på Varberg.
Gult og oransje er også favoritter når det kommer til bekledning på hytta.
Gule detaljer på badet i gjestefløyen.

Foreldrebunkers

Husets underetasje har slipt betong på gulvet og består av en gjestefløy med eget bad og tre soverom, et fjernsynsrom og hovedsoverom med eget bad og tilgang til uteplass.

– Ungene kaller det mors og fars bunkers, sier Jane Ognedal.

Forklaringen ligger i hans yrke. Han jobber nemlig med akustikk.

– Rommet har doble vegger, lydtette dører og vinduer. Jeg er litt over middels opptatt av lyd og sånn, sier han.

Også hovedetasjen bærer preg av hans profesjon. Underetasjen har perforert gips i mange rom, mens husets overetasje er utstyrt med lydvinduer og akustisk duk under hvitlasert spilehimling i gran.

– Bare hør, sier Tønnes Ognedal og klapper i hendene.

– Ingen gjenlyd. Og man kan heller ikke høre trafikken fra veien utenfor.

Vi hadde først tenkt å ha gule fliser på alle veggene, men det ble bare på den ene.
Hovedsoverommet har fått gul skyvedørsgarderobe.

Glade i gjenbruk

Overetasjen består av åpen stue- og kjøkkenløsning med vinduer på alle kanter og aluminiumsbelagte gule karmer. Kjøkkenet er spesiallaget og har hvite fronter med guloransje kanter. Midt på gulvet står en kjøkkenøy med hjul.

– Vi liker godt å arrangere middager for familie og gode venner. Da er det enkelt å bare skyve kjøkkenøya under vinduet der, så har vi plass til å dekke langbord. Veldig praktisk, sier Tønnes Ognedal.

I stuen står to røde skinnsofaer med affeksjonsverdi. I mange år sto de utenfor rektors kontor på Byfjord skole hvor Jane Ognedal var ansatt i 28 år. Da skolen fikk nye møbler, fikk hun overta dem.

De røde sofaene er ikke det eneste skolerelaterte møblementet i huset. Spisebordet var møtebord på Byfjord skole, og i gjestefløyen henger et stort kart over Rogaland fylkeskommune. Utdatert skolemateriell, det òg.

– Vi er glade i gjenbruk, som disse stolene, sier Jane Ognedal og stryker hendene over det brune skinnet til en av fire lenestoler i stua.

– De sto i mitt barndomshjem. Det er Ingmars Rellings siestastoler. Ekte norske klassikere, sier hun og avbryter seg selv.

De røde sofaen i den fargerike stuen sto på skolen Jane jobbet på i 28 år. De fire skinnstolene er Ingmars Rellings siestastoler og sto i barndomshjem hennes.

Gult er kult

– Nei, nå prater vi oss bort her. Tønnes har laget pizza til oss. Den vil dere ikke gå glipp av.

Hun finner frem en gul bolle med salat. Bordet dekkes med tallerkener og gule servietter. Det er gule detaljer overalt i huset. Blomsterpotter, stoler, sengetøy, tepper og lamper. Apropos lamper.

– Ja, jeg har lampedilla, sier Jane Ognedal.

Over spisebordet henger en lampe i gult og oransje. På toppen av kjøkkeninnredningen står en kråke med en lyspære dinglende fra munnen, i vinduskarmen står en lampe formet som en mygg, og på en vegg klatrer en lysende apekatt.

– Når jeg ser en fin lampe, er det vanskelig å la være å kjøpe den. Bortsett fra en gang jeg kom over en lampe til 42.000 kroner som det ikke engang gikk an å skifte lyspære på. Den fikk bli igjen i butikken.

En kråkelampe vagler på toppen av kjøkkeninnredningen.
De koselige broderte putene er kjøpt brukt.
I den romslige entreen henger et smykke av en lokalprodusert stumtjener.
Publisert:
  1. Hytte
  2. Bolig
  3. Interiør
  4. Hus og hjem
  5. Egersund

Mest lest akkurat nå

  1. Alle fikk korona­penger. Alle gikk med over­skudd. Bare én betalte tilbake

  2. Politiet tror motor­sykkelen kjørte i bilen bak­fra

  3. Hun blir ny sjef i Kolumbus

  4. Bilfører nektet å stoppe i Stavanger sentrum, på­grepet til fots på Våland

  5. – Tallene øde­legger folk i begge ender av skalaen. De som har høye tall blir mer selv­opptatte og litt mindre moralske

  6. Klar for cupfinale etter nervedrama