Geiter reddet Oslofjordens feriefavoritt

Etter 40 år med forfall har Håøya gjenoppstått. Vi pakket teltet og fant roen på Oslofjordens mørke kjempe.

Dragsundet er et populært ankringssted for fritidsbåter, hvor man ligger godt beskyttet for både sør-, øst- og nordavind. Området har også mange fine teltplasser.
  • Axel Munthe-Kaas Hærland
Publisert: Publisert:

Å lage turistbrosjyren for Håøya ville i prinsippet vært en smal sak. Bare se for deg 5500 mål med familievennlig boltreplass, et hyttefritt teltparadis med romslige sletter, lune svaberg, bortgjemte bukter og idylliske turstier – kun én times fergetur fra Aker brygge. Så hvorfor, etter et halvt liv i hovedstaden, er dette første gang jeg går i land på den største øya i Indre Oslofjord?

– Håøya er kanskje en hemmelighet i dag, men i tiårene etter andre verdenskrig var dette en av fjordens mest populære sommersteder, sier geitebonde og ostemaker Helge Haugen.

Oscarsborg Festning er Håøyas nærmeste nabo i sør. Bare litt mer enn 200 meter med vann skiller de to øyene fra hverandre.
Geitebonden og ostemakeren Helge Haugen kom først til Håøya i 2010, etter å ha blitt hyret av kommunen til å rydde opp det gjengrodde landskapet med geiteflokken sin.
Den daglige melkingen av geiteflokken på Håøya er et høydepunkt for de små.

Teltet i ukevis

Det er en plettfri tirsdag, midtveis i fellesferien. Helge Haugen viser meg rundt på Håøya Naturverksted, et trivelig kafé-ysteri på vestsiden av øya. Med en hyrdestav i hånden gjør 53-åringen seg klar til å kalle inn geiteflokken for dagens melking. Rundt 60 tilskuere, de fleste av dem båtturister, har samlet seg ved den tidligere dynamittfabrikken for å lære hvordan geiter melkes på gamlemåten.

– Det er god pågang med fritidsbåter nå. Men på 40-, 50- og 60-tallet ferierte titusener av mennesker på Håøya hver sommer. Familier teltet i uker i strekk, lot ungene løpe fritt og lagde tre måltider om dagen over leirbål, forteller Haugen.

Men så kom lønnsvekst, bilferier og pakketurer til Syden. Mens ferievanene endret seg, ble Håøya glemt. Kiosken stengte, vaktmesteren flyttet og teltplassene grodde igjen. Og slik ble det stående, helt til Haugen og geitene hans gikk i land ved Bjørnehuebukta i 2010.

– Oslo kommune ville ha geiter her for å motvirke gjengroingen. På den tiden var Håøya kjent som en stor, mørk og flåttbefengt kjempe hvor folk la seg til i fritidsbåter, men hvor de færreste gikk i land.

På 40-, 50- og 60-tallet var Håøya en av de mest populære teltplassene i Oslofjorden. Mye tyder på at det etter hvert vil bli slik igjen.

– Langt borte, men likevel nært

Geitene viste seg som effektive landskapsryddere. De spiste seg gjennom tornekratt og åpnet opp glemte teltplasser. Hvor enn geitene beitet, slo flåtten retrett. Haugen kom tilbake med flokken sin året etter, og året etter der igjen. Sakte, men sikkert begynte Håøya å minne om ferieparadiset det en gang var. Så ringte telefonen i 2014. I andre enden var Yngve Tingstad, ostekjenner og mangeårig butikksjef hos delikatesseforretningen «Gutta på Haugen» i Oslo. Han sa:

– Jeg skal lage Norges beste chèvre, men jeg har ikke geiter. Det har du. Skal vi snakke sammen?

På Håøya Naturverksted lages det ost mens melken er varm. På grunn av pandemien lages en halloumi-lignende grillost her i 2021, men Helge Haugen har planer om å gjenoppta chèvre-produksjonen så snart familien kan bo fast på øya i sommersesongen.

Etter å ha alliert seg med meieriteknolog Lise Brungård, startet trioen et fire måneder langt krafttak på øya. Sammen med en gruppe frivillige ble mer enn 5000 timer lagt ned til rydding av kulturlandskapet. Og bare én måned etter at den første produksjonen var ferdig modnet, satte stjernekokk Bent Stiansen Håøya-chèvren på Statholdergaardens ostetralle.

– Geitene får et variert og sunt kosthold gjennom øyas unike vegetasjon. Resultatet blir en melk som smaker fantastisk og som ikke har den stramme smaken som mange assosierer med hvit geitost. Overskuddsmysen fra osteproduksjonen bruker vi til å bake surdeigsbrød og kanelsnurrer, forteller Haugen.

Nordenden av Håøya er et eventyrland for både telting og hengekøye. Her kan du lett finne plasser i vannkanten helt for deg selv.

Håøya forblir strømløs den dag i dag, men Haugen har ingen planer om et aggregat på Naturverkstedet, hverken nå eller i løpet av de ni årene som gjenstår av kontrakten han i fjor tegnet med Oslo kommune.

– Mangelen på strøm ser jeg som del av Håøyas sjarm. Det kjennes ut som en annen verden. Langt borte, men likevel nært, sier Haugen.

Rester fra fortiden

Etter to kanelsnurrer og tre kopper kokekaffe parkerer jeg tursekken på midtøya og setter kursen sørover. Denne delen av Håøya har vært fredet som naturreservat siden 2002. Telting er derfor ikke tillatt. Elg, rev, grevling og rådyr finnes her. Mot øst hekker det første havørnparet i Oslofjorden på mer enn 100 år.

Det er en andpusten stigning fra fergeleiet til øyas høyeste punkt, 230 meter over havet, før stien sikksakker seg gradvis nedover mot sørspissen og Oscarsborg. Jeg er mutters alene. Ettermiddagssolen presser ned mot den knusktørre skogbunnen, mens lukten av bergmynte og fennikel fyller nesen. Turen tar knappe to timer, frem og tilbake fra midtøya, men på Haugens oppfordring har jeg satt av tre. Det er nemlig mer å oppleve her enn vakker natur.

Fra sent på 1800-tallet til tyskerne okkuperte Håøya under andre verdenskrig var dette et militært område, med så mange som 400 fastboende mennesker. De gjengrodde restene av ammunisjonslagre, brakker og kanonbatterier står fremdeles igjen. Å utforske dem uten en sjel i sikte pirrer en nesten guttaktig eventyrfølelse i meg, som å ha vandret ut av jungelen og inn i en slags mellomamerikansk tempelruin.

Stien mot sør er lett å følge, men kan til tider være dårlig merket. Heldigvis er telefondekningen god over hele øya.

Håøyas skyggeside

Det er også her jeg tar steget inn i et mørkt kapittel av øyas historie. I enden av en umerket sti bak det nedre kanonbatteriet, omgitt av høye eiketrær, står en minnestein. Dette er retterstedet hvor seks ungdommer mistet livet i mars og februar 1942, dømt til døden av tyskerne for å ha planlagt fluktruten til England.

Hvert år på frigjøringsdagen legges en krans ned for å minnes de døde. En stor leteinnsats er også blitt gjort for å finne levningene etter seks gruvearbeidere fra Svalbard, fem nordmenn og én nederlender, som skal ha lidd den samme skjebnen på en annen del av øya – men ingen grav er så langt blitt funnet.

Håøya er et sted med mange historier, ikke alle av dem hyggelige. Men nå skinner solen igjen på den mørke kjempen i indre Oslofjord. De tre kystledhyttene på midtøya er reservert én måned frem i tid. Familier slår telt på solvarme sletter, mens ungene fisker krabber fra de nylagte bryggene i Dragsund og Tåjebukta. Etter gåturen til sørøya finner jeg meg en ensom høyde, bare et steinkast fra Naturverkstedet, med utsikt over solnedgangen.

Tre idylliske (og stadig mer populære) kystledhytter kan leies på Håøya via Oslofjordens Friluftsråd. Her kan du våkne til både bølgesus og geitebjeller.

I kveld er jeg den eneste som overnatter på denne delen av øya. De andre passasjerene som ankom med Baronessen fra Aker brygge, har dratt nordover på leting etter sitt eget stykke Håøya-idyll. Sånn er det til tross for populariteten: med bare én daglig ferge fra mandag til fredag innebærer hverdagsturer en overnatting. Lørdag og søndag er en annen sak, når fire anløp frakter hundrevis av dagsturister fra Drøbak og hovedstaden.

Men det er som Haugen sa:

– Håøya er et veldig stort og uberørt sted. Det kan være tusenvis av mennesker her på samme tid, men du kan fremdeles finne deg en plass, enten du vil slå deg til ved vannet eller i høyden. Og mange av dem er fremdeles ikke blitt teltet på de siste 40 årene.

På Håøya er det flere anlegg som er del av Oscarsborg Festning, blant annet to store kanonbatterier, som begge ble bygget i 1890-årene.
Publisert:
  1. Ferie
  2. Øy
  3. Fisk
  4. Tur
  5. Reise

Mest lest

  1. Inviterer til gjen­åpnings­feiring i Stavanger lørdag kveld

  2. I verste fall står hele Nye SUS ferdig på Ulland­haug først i 2040

  3. Lettere skadet i trafikk­ulykke i Dale­veien

  4. Nå er huset og fasaden total­endret: – Folk kjører sakte forbi for å se