En ivrig fjellbonde har sørget for 200 trapper til norske fjell. Sherpatrapper er blitt svært populært

Takket være en fjellbonde på Luster har nærmere 200 fjell trappeadkomst. Marit Luktvasslimo (40) er én av dem som er blitt hektet på å komme seg til fjells via trappeveien.

Da Keiserstien i Bodø kom på plass, ble alle «villstier» nedover den trafikkerte turruten reparert og lappet igjen.
  • Kaia Eriksen
Publisert: Publisert:

– Det er kunstverk, sier Marit Luktvasslimo (40).

Hun snakker om de nye trappene hun og sambygdingene har fått på Helgelandskysten:

  • Rødøyløva
  • Vegatrappa
  • Helgelandstrappa

Luktvasslimo bor i Mosjøen og har alltid vært en fjellgåer. Trappene har gjort at det er blitt enda mer fristende å komme seg opp i høyden. Helgelandstrappen som ligger rett i nærheten av der hun bor, bruker hun spesielt ofte. Den har over 3000 trinn og er én av verdens lengste trapper i stein.

– Det er ikke så ofte jeg går opp på 800 meter, men jeg går ofte halvveis opp. Noen ganger går jeg tidlig om morgenen, andre dager blir det kveldstur med hodelykt eller på ettermiddagen når det er fullt av folk, sier Luktvasslimo og legger til:

– Fra Helgelandstrappen har vi best utsikt over Mosjøen, byen jeg vokste opp i.

Vegatrappa er spesielt barnevennlig, synes Luktvasslimo. Det er forholdsvis greit for de fleste å komme seg til toppen og gode rekkverk å holde seg i.

Har gått over 70 av trappene

Svein Nord er enig med Mosjøværingen i at trappene er kunstverk. Han har gått over 70 av de omtrent 200 trappene i Norges fjellheim opptil fire ganger for å se nærmere på og dokumentere trappene. Han har besøkt nærmere 150 av dem, fra Tromsø i nord til Rogaland i sør, med trappene opp til Prekestolen og Kjerag i Lysefjorden.

Turene har resultert i boken På sherpastier – i skog og fjell med folk fra øst. Det startet da han besøkte kameraten sin, Geirr Vetti, på gården hans på Luster. Der hadde sherpaene, som har bygget de fleste av Norges fjelltrapper, sin første sommerjobb.

Glittertind-trappen er én av de mange trappene Svein Nord har gått i sin dokumentasjon av sherpaenes arbeid.
Marit Luktvasslimo besøker Helgelandstrappen på over 3000 trinn så ofte hun kan. Det er ikke alltid hun går til toppen, men hun er blitt veldig glad i trappen som ligger i nærheten av der hun bor.
Ngima Tshering Sherpa (t.v.) og Sona Sherpa på Hovlandsnuten.

Det startet med én ansatt. Nå er det omtrent 45 stykker som kommer til Norge fra landsbyen i Nepal på nærmere 4000 m.o.h. De jobber på halvårskontrakter med norsk tarifflønn.

– Kameraten min hadde flere folk til å jobbe på gården, men det ble for vanskelig for de fleste å jobbe med grunnmurene på gården fordi det er så bratt der. Dessuten var det veldig tungt arbeid, forteller Nord.

Det var da han snakket med dem som hadde vært med på Arne Næss’ Mount Everest ekspedisjon, det falt på plass. De skrøt av sherpaenes arbeidskapasitet og evner med stein, ifølge Nord. Vetti bestemte seg for å gi det en sjanse.

Svein Nord har gått over 70 av de omtrent 200 trappene i Norges fjellheim opptil fire ganger for å se nærmere på og dokumentere trappene. Han har besøkt nærmere 150 av dem.

Da andre fikk se hva den første sherpaen og siden flere og flere, fikk til på gården til Vetti, ble de raskt spurt om å gjøre flere jobber.

– Det er ubegripelig hva de får til. Jeg husker godt det tidspunktet jeg bestemte meg for at arbeidet deres måtte bli en hel bok, sier Nord.

Han forteller om hvor betatt han ble av å følge med på sherpaenes arbeid i Lærdal. Det var så besnærende at det ga ham høy puls. Jobben i Lærdal var å restaurere den gamle kongeveien.

– Med håndtalje og spett dro de store blokker med stein fra Lærdalselva som de fraktet opp i de bratte skråningene der veien skulle repareres. Veien vokste frem av de svære steinene. Jeg ble så begeistret. Veien som lå der, hadde blitt skadet mer og mer gjennom mange år. Nå kom den på plass igjen, sier Nord.

Romsdalstrappen er én av Norges bratteste. Den var svært krevende å bygge for sherpaene, sier Svein Nord.
Trappene opp til Ulriken er blitt en attraksjon og er en bevaringen av veien opp til fjellet.

God og annerledes trening

For Luktvasslimo er det mange fordeler med fjelltrappene. De leder vei og gir en god og annerledes trening enn en vanlig fjelltur, synes hun. Men det er ikke for krevende for barna hennes på fem og syv år, eller svigermor. I Vegatrappa er det motiverende metallfigurer underveis i løypa.

– Det er underholdende og motiverende for barna å telle hvor mange figurer det er helt til toppen. Det er også nok av steder man kan stoppe og hvile seg på en rasteplass underveis. For dem som ikke kommer helt til toppen, er det uansett fantastisk utsikt og urørt natur underveis, sier Luktvasslimo.

Marit Luktvasslimo og hennes yngste sønn Magnus på trappetur.
Sønnene til Marit Luktvasslimo, Nikolai (7) og Magnus (5), elsker å være med på trappetur.

Bevare og restaurere

Det med urørt natur er spesielt viktig for Nord. Han vil få frem at jobben sherpaene gjør, er å bevare og restaurere veier vi allerede har. Det er kun unntaksvis trapper i norske fjell er bygget som en ren turistattraksjon.

– Det sherpaene utfører, er håndarbeid. De har ingen maskiner og gjør alt de kan for å bevare landskapet. Noen kan si at det blir for mange trapper, men vi hadde ikke klart å ta vare på fjellovergangene og stølsstiene på en bedre måte.

Han nevner nasjonalparkene som gode eksempler.

– Der er det beskjedne inngrep. Det er ikke lange trappeleier, men snarere sikkerhetstiltak. Ett trinn her og ett trinn der og en liten kantmur. Det gjør at vegetasjonen bevares fordi folk ledes til å gå der de skal for å beskytte terrenget.

Laukebergbakken er et vanskelig parti på kongeveien mellom Lærdal og Filefjell. Veikroppen er bygget opp på nytt i full bredde fra grunnen, mange av blokkene er dratt opp fra de bratte skråningene mot elven, forteller Svein Nord.

Dårligere stilt

Jotunheimen og Ulriken er eksempler på steder som ville vært dårligere stilt uten sherpaenes hjelp, mener Nord.

– I Jotunheimen er det store myrområder. Når folk går så mye i de bløte områdene, blir det opptil 40 meter breie gjørmegater. Sherpaene har laget tørre stier og lappet igjen hele terrenget, sier forfatteren.

Ulriken er et dalføre der all nedbøren i Bergen legger seg. Før rant det svære elver med gjørme nedover. Det som egentlig var en gammel sti til fjellbeitene, er nå satt i stand med to meter brede trapper hele veien opp, sier Nord og legger til:

– Det er kanskje litt typisk bergensk å si: «Dere må ikke flytte en eneste stein!», men sherpaene ble takket med gaver, kaker, epler fra Hardanger og daglige komplimenter etter hvert. Jeg tror Ulriken må være Norges travleste trapp nå.

Les også

  1. Fem fine og enkle utsikts­turer i Norge. Få insta­grammerens beste tips

  2. Bygda som har levd av turister i mer enn 200 år

  3. 42-åringen flyttet fra Oslo til en idyllisk gård i Hard­anger. Nå lever hun av frukt og turisme

Publisert:
  1. Reisetips
  2. Reise
  3. Norge
  4. Natur
  5. Tur

Mest lest akkurat nå

  1. Da to voksne menn snakket høyt om voksne kvinners markedsverdi, ble det bråk

  2. Wirak varslet snø over Vinterland, og det fikk han

  3. Ryfylke har fått sin første vingård

  4. Ny utrolig rekord for Haaland

  5. Forskarens fem om dagen for eit lukkelegare liv

  6. Flere europeiske land melder om omikronsmitte