Birgitte Olsen har mistet fire ufødte barn: – Når du står i det, føles det nesten umenneskelig

I fjor døde 213 barn mot slutten av svangerskapet.

Denne artikkelen er over fem år gammel

«(…) Ingenting kan forberede deg på smerten og sorgen over å se et livløst barn på ultralydskjermen. Å høre legen si "beklager, her er det ikke liv lenger". Fra total lykke til bunnløs sorg på sekunder. Det er som om hjertet blir revet rett ut av brystet. For ikke å snakke om smerten ved å måtte føde et dødt barn, helt perfekt, bare altfor lite. Tomheten etterpå. Det kan ikke beskrives.»

Ordene er hentet fra Birgitte Olsens (40) blogg. Flere ganger har hun opplevd å miste sine ufødte barn.

Tall som ble lagt frem nylig, viser at dødfødtraten i 2016 var på 3,5 pr. 1000 fødte. Det betyr at 213 av de 60.047 barna som ble født i fjor, døde før livet i det hele tatt var begynt.

Les også

Lene Haugsdal (39) var verdens lykkeligste under svangerskapet. Da hun ble mamma, ble alt mørkt.

Ukjent årsak

Fra begynnelsen av 2010 til april 2013 opplevde Olsen fem spontanaborter og fire senaborter. Av ukjent årsak sluttet de små hjertene plutselig å slå mellom uke 12 og 17.

– Den første gangen merket jeg ingenting. Det var et helt normalt svangerskap, og jeg skulle bare innom legen og måle blodtrykket før vi reiste på ferie. Legen lyttet etter hjertelyd i samme slengen, men fant ingenting. Det var fullstendig uventet, det kom helt ut av det blå. Etter det måtte jeg inn på sykehus og føde, forteller Olsen.

Tre av de små barna ligger i dag gravlagt under samme sten og har fått navnene Une, Iven og Saga.

– Ikke den gravides feil

I de aller fleste tilfeller av dødfødsler kjenner man ikke til årsaken, forteller vitenskapelig sekretær i Norsk gynekologisk forening, overlege og professor ved Universitetet i Bergen, Nils-Halvdan Morken.

Ifølge ulike studier kan man imidlertid finne en del risikofaktorer:

– Overvekt, mors alder, svangerskapsforgiftning og ulike komplikasjoner er kjente faktorer. Det er likevel som regel ingenting kvinnen kunne gjort for å hindre det, sier han og legger til:

– Finner man ikke noen konkret forklaring, er det for meg som fødselslege viktig å formidle budskapet om at den gravide ikke har gjort noe galt.

– Er det i det hele tatt noe man kan gjøre for å hindre at det skjer?

– Det viktigste er å holde seg unna tobakk, sørge for en sunn livsstil, følge svangerskapsomsorgen og være oppmerksom på barnets bevegelser.

Les også

Slik bevarer dere kjærligheten i en travel småbarnstid

– Kan forebygges

De siste ti årene har antall dødfødsler ligget stabilt på mellom 226 og 280.

Ifølge studier publisert i det medisinske tidsskriftet The Lancet har også landene med lavest antall dødfødsler, potensial til å redusere forekomsten.

Fagsjef i Landsforeningen uventet barnedød, Trine Giving Kalstad, mener det konkret er to ting som kan være med å forebygge dødfødsler i Norge.

– Vi vet at en stor andel av kvinnene som opplever å miste barnet, har kjent på lite liv i forkant av dødfødselen. Det at barnet er i lite aktivitet, er et tegn på at barnet ikke har det bra, og da må de gravide i større grad lære hvordan de kan følge med på barnets bevegelse slik at de raskere kan reagere på eventuelle endringer.

Landsforeningen har utviklet nettsiden kjennliv.no. Den skal trygge gravide når det gjelder bevegelsesmønster i magen.

– Dessuten mener vi at hvert enkelt dødsfall må undersøkes systematisk for å kunne kartlegge hvor det svikter. Det er kjempeviktig å identifisere problemet for å få kunnskap om hva som har gått galt.

Lyktes til slutt

Olsen beskriver tiden med spontan- og senaborter som nesten umenneskelig.

– Det var kjempetøft. Man treffer bakken gang på gang og kræsjer virkelig. Så må man bare ta seg sammen og prøve igjen. Følelsene veksler mellom håp og fortvilelse.

Etter flere mislykkede forsøk bestemte Olsen og ektemannen seg for å gi opp drømmen om å bli trebarnsforeldre. Da paret hadde avfunnet seg med situasjonen, skulle imidlertid lykken vise seg å snu, og ni måneder senere kom yngstemann Didrik (3) til verden.

I dag kjenner Olsen stor takknemlighet for barna hun har. Til andre som går gjennom det samme, har hun et viktig budskap:

– Det er veldig lett å bebreide seg selv, og ofte spør man seg om man kunne gjort noe annerledes. Husk at det ikke er din feil. Det er tøft når du står midt oppi det, men det blir lettere etter hvert som tiden går.

Les også

Slik får du råd til å være lenger hjemme med barna

Anerkjenn sorgen

Olsen har flere ganger opplevd at andre har bagatellisert det hun har opplevd med fraser som «det var bra det skjedde så tidlig» eller «det er bare å prøve igjen». Hun råder folk til å tenke seg godt om før man uttaler seg og vise omsorg i tiden etterpå.

– Vis at du er der, gi en klem og vær på tilbudssiden enten det handler om å handle mat eller barnepass. Det er ofte vanskelig selv å be om hjelp når man er i en slik situasjon.

Kalstad er enig:

– Man må anerkjenne at vedkommende faktisk har mistet et barn. Vi vet at man identifiserer seg ganske fort som forelder og ser for seg en fremtid med dette barnet. Plutselig blir det ikke noe av og man må finne en helt ny vei fremover.

Ønsker du å få med deg lignende saker? Vi har en egen Facebook-gruppe og Twitter-profil for Familie og oppvekst.