Masseturisme eller ekte reiseglede? Vi dro til dette eksotiske stedet og fant svaret

Jungelparty, nakenbad og fest i Port of Spain. Når du skal på tur med reiseeksperten Gunnar Garfors, kan du bare glemme researchen. - Jeg leser aldri guidebøker, sier han.

Publisert: Publisert:

STORARTET UTSIKT: Jungelen tar deg helt ned til stranden på nordkysten av Trinidad. Små øyer ligger strødd. Foto: Thorkild Gundersen

  • Thorkild Gundersen
Denne artikkelen er over to år gammel

Gunnar Garfors trenger vel ingen ytterligere introduksjon, han er mannen som har besøkt alle verdens 198 selvstendige land og skrevet bok om det.

Han har på ingen måte bremset reisevirksomheten. Ikke er han særlig redd av seg, heller.

– Jeg leste på nettet at man skal være forsiktig med å bevege seg ute i gatene nattetid i Port of Spain. Slike advarsler er ofte nokså overdrevne. Har du et smil og et hyggelig vesen, går det som regel bra, smiler Garfors.

Derfor skal vi selvsagt ut i partygaten i hovedstaden på den karibiske øya. Vi må bare innom et steelpan-orkester først.

MYE LYD: Du vet du er i Karibia når Invaders Steel Orchestra drar i gang i øvingslokalet i Port of Spain. Foto: Thorkild Gundersen

SLIK GJØR VI DET HER: Gunnar Garfors får en innføring av Elisabeth Lucy i hvordan orkesteret jobber. Foto: Thorkild Gundersen

Trommer av stål

Trinidad er berømt for calypsomusikken og steelpan-orkestrene sine. Du kan følge guideboken og gå på festival eller konsert, eller gjøre som Gunnar: Møte opp i øvingslokalet.

– Jeg sendte en mail til Invaders Steelpan Orchestra, og de tar mer enn gjerne imot et par nysgjerrige nordmenn.

Dermed stiller vi opp i et spartansk øvingslokale og får en fantastisk opplevelse. De akustiske trommene og oljefatene skaper masse lyd. Vi føler at de spiller for oss. Vi får til og med prøve litt selv og må tåle at de ler av oss.

Elizabeth Lucy leder bandet i dag. Hun forteller at Invaders er et av orkestrene som reiser rundt i hele Amerika og holder konserter.

– Vi kommer gjerne til Norge også! Er det kaldt der?

Etter øvelsen må vi ut og ha en lokal øl, og da er det Ariapita Avenue som gjelder. Det er lørdag kveld. Hele gaten koker av liv. Det er barer, klubber og gatemat så langt øyet kan se, det virker som om hele byen er på beina.

Vi spaserer hele stripen opp og ned. Det er bare smil og hyggelige mennesker å møte.

Les også

Full oversikt: Dette er noen av verdens kuleste passtempler

GOD STEMNING: Nattelivet i Port of Spain er avslappet og hyggelig. Foto: Thorkild Gundersen

SATSER LOKALT: På bar i partygaten Ariapita Avenue er det selvsagt lokalt Carib-øl som står på menyen. Foto: Thorkild Gundersen

Til slutt ramler vi inn på en bar som er et vanlig bolighus med hage, bygget om til bar.

Vi får hver sin Carib-øl, lokalt skal det selvsagt være, og kommer i prat med et ungt par i en hammock ute i hagen. De heter Maria og Pedro.

Når de hører at vi skal ut på stranden i morgen, gir de oss et tips som bare lokale kan komme opp med:

– Dropp Maracas Beach, dit drar alle andre. Kjør et par mil videre, til 100 Steps Beach. Det er en perle som nesten ingen vet om. Er dere heldige, får dere stranden helt for dere selv!

Les også

Magnifique Martinique: Denne karibiske øya er blitt ganske enkel å nå for nordmenn

INGEN TVIL: Du vet at du er i Karibia her i gatene i Port au Spain. Foto: Thorkild Gundersen

Småpinlig nakenstunt

Søndag morgen sitter vi i bilkø ut av Port of Spain. Og akkurat som Maria og Pedro sa: Alle skal til Maracas Beach, nord på Trinidad.

Vi følger strømmen dit, men fortsetter videre et par mil.

POPULÆR STRAND: Mange fra hovedstaden drar ut til Maracas Beach, nord på øya, i helgene. Foto: Thorkild Gundersen

Ved hjelp av Google Maps finner vi en knøttliten parkeringsplass og en sti. Her er ingen skilt, men vi finner ganske riktig en lang trapp gjennom jungelen, ned til en strand.

Det er hundre trappetrinn, og nederst åpenbarer paradiset seg: en kritthvit strand omkranset av irrgrønn jungel, og et azurblått hav som velter inn. 100 Steps Beach. Ikke et menneske i syne.

– Unnskyld meg, nå bare må jeg kjøre et nakenbad, roper Gunnar, river av seg klærne og spurter ut i bølgene.

Han hoier og skriker som et barn på julaften, og da han kommer inn igjen, strekker han armene i været og jubler:

– Jeg har funnet paradiset!

Les også

Ria Formosa - Europas svar på Karibia

På paradisstranden 100 Steps Beach er Gunnar bare nødt til å kjøre et nakenbad. Det går helt fint … Foto: Thorkild Gundersen

… helt til Maria og Keiron dukker opp. De synes nordmannen har en veldig hvit rumpe. Foto: Thorkild Gundersen

Akkurat da titter to nysgjerrige blikk frem bak en palme. I en liten vik, til venstre for oss, bak en bergskrent, har et forelsket par ligget og sett på den melkehvite rumpa fra Norge. Nå fniser de lett, mens Gunnar rødmer og spurter opp til badebuksen. Med hendene foran de edlere deler.

– I’m so sorry, får han stotret frem.

– Not at all, sier Anna fra Port of Spain. Hun og kjæresten Keiron kjente visst også til denne bortgjemte perlen og har vært her helt alene i hele formiddag. Helt til vi kom.

– Dette er den flotteste stranden på Trinidad. Det sies at Christofer Columbus gikk i land omtrent her. Tenk, han må ha sett akkurat det samme som vi ser nå. Her på stranden har ingenting forandret seg, smiler Anna.

ARTIG TYPE: En gubbe med gitar har stilt seg opp på en parkeringsplass, og for et par dollar i tips lager han en improvisert sang om landet du kommer fra Foto: Thorkild Gundersen

Les også

Er det hit «alle» skal i 2018? Ja, mener ekspertene.

– Kjør forbi!

Etter den lille nakenfadesen i paradiset kjører vi videre til Turtle Beach, også den en nydelig strand. Her er det ingen skilpadder å se. Da må man være her om natten, idet skilpaddene kommer for å legge egg.

INGEN HJEMME: På Turtle Beach er det ingen skilpadder å skimte i dag. Skal man se dem, må man komme om natten. Foto: Thorkild Gundersen

Gunnar er rastløs som alltid, han vil videre. Å kjøre samme vei tilbake til byen er kjedelig og uaktuelt. I stedet styrer han rett inn i jungelen, på en vei som heter Blanchisseuse Road.

Ferden går over et fjell, på en vei som er så dårlig at vi må ned i krabbegiret med jevne mellomrom.

HUMPETE HJEMVEI: Gunnar Garfors velger aldri den slagne landevei. Selvsagt måtte vi jobbe oss gjennom jungelen på krabbegir. Foto: Thorkild Gundersen

Brått passerer vi fem parkerte biler og hører høy musikk nede ved en elv som renner gjennom den tette jungelen.

– Sikkert noen skumle typer som røyker og har fest. Kjør på, sier jeg.

– Spennende, vi stopper, sier Gunnar.

PÅ JUNGELPARTY: Ved en elvebredd dypt inne i jungelen har en storfamilie full fest, og vi blir invitert med på laget. Foto: Thorkild Gundersen

Sånn er han, Gunnar Garfors. Går rett på. Nede ved elven er det ganske riktig etablert en liten leir av folk som har fest. Musikken dundrer.

Plutselig stopper alt opp. Alle glaner på oss. Hvem i huleste er disse to typene?

Les også

De beste og billigste reisemålene i Europa - strandliv, storby og god mat

Brennevin og sjokomelk

Det tar Gunnar fem minutter å forklare hvem vi er, og hvorfor vi velger å dukke opp her på deres fest. Vi er nordmenn som ikke gidder å følge guideboken, men reiser rundt på øya og prøver å treffe lokalbefolkningen.

Under tvil kjøper de forklaringen og ber oss sitte. Så gir de oss en øl. Og så en til. Og når de har funnet ut at vi ikke er farlige, fortsetter de å røyke og skrur musikken på fullt igjen.

Det viser seg at vi er kommet til et slags familieparty. Noen barn springer rundt og bader i elven. De eldste lager mat, og en gammel kone kommer snart bort til oss med stekt kylling servert i en suppe av kokosmelk, med ris til.

Alle andre drikker alkohol, med begge hendene.

En av de voksne karene er ekstra ivrig, han vil vite alt om Norge, hva vi synes om britenes brexit, om Donald Trump og om Trinidad og Tobago. Vi snakker i vei, mens vi stadig skjenkes nye drinker. Sjokolademelk med rom og isbiter, en slags lokal variant av Baileys – ganske så god, faktisk.

Etter et par timers god fest har vi fått oss noen nye venner inne i Trinidads jungel. Vi må komme oss videre før festen tar overhånd.

I løpet av én dag har Gunnar Garfors vist meg forskjellen på masseturisme og ekte reiseglede.

Hvorfor følge den slagne landevei når alt det spennende skjer på den smale sti?

Publisert: