Skipbrudne skreik i dødsangst

41 mennesker omkom da hurtigruta Sanct Svithun fra Stavanger forliste for 50 år siden. Los Paul Vikre fra Skudenes overlevde på en flåte langt til havs.

48 mennesker overlevde forliset av «Sanct Svitun». Ingunn Solstad (2) bæres i land av heimevernssoldat Olav Livik i Rørvik.
Publisert: Publisert:
icon
Denne artikkelen er over ti år gammel

– De som lå i vannet skreik i dødsangst. Etter hvert ble skrikene svakere, før de stilnet helt. Det var fælt, men vi kunne ingenting gjøre, forteller Paul Vikre. Han berget livet da «Sanct Svithun» gikk ned i 1962. 41 andre kom aldri hjem.

– De på broen gjorde feil, sier los Paul Vikre om forliset av «Sanct Svithun». Det hvite båthuset i bakgrunnen ble bygget av hans bestefar.

Det står «Los» på dørskiltet til Paul Vikre, en jobb han hadde i 38 år. Vikre bygget huset på Beiningen-odden i Skudenes 1970, noen få meter fra barndomshjemmet. Faren og bestefaren var begge loser. Unge Paul ville aldri ha noe annet yrke. Siden kona døde har det blitt stillere, men 83-åringen har to døtre og fire barnebarn i nærheten.«Sanct Svithun» forlot Trondheim en time forsinket 21. oktober 1962, og satte kursen nordover. Det regnet, og blåste stiv til sterk kuling. Skipet skulle over Folla-havet, «havets kirkegård». Året før hadde ni mann mistet livet da «Godt Haab» gikk ned.

Klokken 19.55 ble los Paul Vikre avløst på broen av Karl Tysnes.

– Tysnes virket usikker. Han sa han håpet været ville lette til vi kom til Svinestien, et sund mellom to holmer. Jeg lurte på hvorfor han var nervøs for det, for det er ikke noe vanskelig å seile der. Jeg var ikke trygg på ham, forteller Vikre.

Han orienterte Tysnes om posisjon, kurs og beregnet drift og spurte om han skulle endre kursen med en gang, slik en pleide å gjøre klokken 20.00. Men nei, Tysnes ville vente med kursendringen.

– Jeg stusset over det, men sa ikke noe, sier Vikre 50 år senere.

Han gikk og spiste middag med overstyrmann Bjørn Wik fra Madla, som også gikk av vakt. De snakket om den usikre losen, de var skeptiske til ham. Tysnes hadde jobbet i land noen år, og var leid inn fordi det var mangel på loser. Dette var hans første lostur med hurtigruta, mens Paul Vikre hadde jobbet der i fem år.

En livbåt smeller mot skipssiden, før havet er der og pøser den full. På nabobordet satt kaptein Johs. Andreas Kleveland. Kleveland var en traust og sta skipper fra Hjelmeland, 64 år og ugift. Bare dager før hadde han møtt opp på rederiet i Stavanger og krevd å få gå av med pensjon straks. Dette kom veldig overraskende på alle i Stavangerske. Hvem skulle erstatte veterankapteinen?

– Kleveland var ikke taletrengt om hvorfor han ville slutte. Han var en kaptein av den gamle skolen, måtte ha alt på sin måte, forteller Paul Vikre.

Kaptein Kleveland nektet å ha stoler på broen, der skulle man stå. Oppvarming var heller ikke nødvendig, selv med 25 minusgrader på Finnmarks-kysten. Kapteinen født i 1898 var en tradisjonens mann.

Til slutt overtalte rederiet Kleveland til å ta en siste tur nordover, for å lære opp sin etterfølger Oddleif Anker Pedersen fra Randaberg. Anker Pedersen spiste middag sammen med Kleveland ulykkeskvelden. Det samme gjorde maritim inspektør Hilmar Dale i Det Stavangerske Dampskibsselskab. Han var med for å sjekke at alt sto bra til med flaggskipet «Sanct Svithun», deres eneste hurtigrute.

Det var ikke første gang rederiet hadde oppkalt en hurtigrute etter Stavangers skytshelgen. 30. september 1943 ble den første «Sanct Svithun» satt i brann av britiske fly. Kapteinen styrte skipet på en holme i frådende brenninger. Folk fra Stad kom til og reddet 75-76 personer. 41-45 nordmenn og 10-12 tyskere mistet livet. Den nye «Sanct Svithun» ble bygget i Italia i 1950, og hadde fram til kvelden 21. oktober vært en stor suksess.

Paul Vikre gikk og la seg, hørte litt på radio. Snart merket han at skipet slo om til sakte fart. Hva nå? Vikre så ut av lugarvinduet. Der lyste et fast hvitt lys, han regnet med det var Grinna fyr.

– Jeg tror broen må ha vært usikre på hvor de var, at det var derfor de slo om til sakte fart, vurderer Vikre.

«Sanct Svithun» var flaggskipet til Det Stavangerske Dampskibsselskab, og deres eneste hurtigrute.

Snart slo «Sanct Svithun» full fart igjen, men klokken 21.55 begynte skipet å hogge, noe var feil. Sirenen ble satt i gang, «Sanct Svithun» hadde gått på grunn. Paul Vikre tok på seg uniform og redningsvest. I trappa opp til broen traff han sin kollega Karl Tysnes.«At dette skulle hende meg!», sa Tysnes fortvilet. «Men hvorfor varskuet du ikke meg?», spurte Vikre.

Det fikk Vikre aldri svar på. Han så aldri Tysnes igjen. Flere kom til styrhuset, styrmennene på frivakt, båtsmannen, tømmermannen, kaptein Anker Pedersen og inspektør Hilmar Dale.

De ser det faste hvite lyset fra et fyr. Alle tror det er Grinna. Paul Vikre bøyer seg over sjøkartet og beregner posisjonen så godt han kan. Telegrafisten sender «mayday» og oppgir en posisjon som er mange mil feil. Fyret de ser er Nordøyan. En tragedie i tragedien.

– Begge fyrene hadde fast hvitt lys, men Nordøyan hadde et blink hvert fjerde minutt. En står ikke og ser så lenge, når katastrofen har skjedd, sier Vikre.

Noen salongjenter kommer springene, de roper og er redde. Skipet hiver på seg, en svær bølge kaster «Sanct Svithun» av grunna.

Maskinrommet blir raskt fylt av vann. Nødlyset blir borte. For at nødlyset skal virke, må en bryter slås på i maskinen. Slik hadde italienske skipsbyggere konstruert det i 1950. - Kaptein Kleveland tok det ganske kaldt. Han prøvde å manøvrere skipet, men det var umulig uten motor, forteller Vikre.

Jeg hører ennå drønnet av alt som var løst inni, da det rauset ned.Skipet driver ukontrollert for vinden. Vikre foreslår å kaste anker. Kapteinen er enig. -  Jeg og Anker Pedersen sprang fram i baugen og slapp ankeret. Skipet la seg opp mot vinden, det lå litt roligere, husker Paul Vikre.

Det renner ut olje og diesel, som bidrar til å dempe bølgene. Men skipet får stadig mer slagside. Passasjerene får beskjed om å gå i livbåtene, men ikke alle vil. Noen mener de er tryggere ombord. Mens andre aldri får beskjed. Kapteinen bruker aldri høyttalerne til å beordre folk i livbåtene.

En livbåt smeller mot skipssiden, før havet er der og pøser den full. Båten slås enda en gang mot skipssiden, splintrer den. Folk reiser seg halvt, kaver og roper hjelpeløst. Båten er for tung. De må låre. Fort! Taljehjulene spinner, og båten senkes litt før taljeløperen på den fremste trossen hekter seg fast. Akterenden fortsetter å synke, og passasjerene kastes skrikende ut i det skummende havet.

Etter å ha hjulpet folk i livbåtene, måtte Paul Vikre prøve å redde seg selv. Hilmar Dale og Anker Pedersen klatret også mot akterdekket. Kaptein Kleveland ble stående alene igjen på broen. Nå var slagsiden kraftig, samtidig som skipet lå med baugen dypt i sjøen.

Den siste livbåten på akterdekket svaier ukontrollert i festene – davitene. Matros Torvald Svortevik har hoppet nedi. Nå klamrer han seg rådløst fast i livbåtpendelen, to-tre meter fra skutesiden. Hilmar Dale, 38 år fra Madla, hopper ned i livbåten, idet den svinger innover. Det går bra, bortsett fra at han slår armen knallhardt i tofta. Det kjennes som om flere fingre er brukket. Dale klamrer seg til tofta. Med to mann i båten, kan de låre den.

– Vi bandt fanglina godt fast mellom livbåt og «Sanct Svithun», men lina brakk rett av. Den må ha vært råtten, forteller Vikre.

Livbåten farer av gårde med bare to mann ombord. Nå er det bare en liten redningsflåte igjen. De siste stiller seg i ring rundt flåten, 15-16-17 mennesker. De venter på at skipet skal gå ned. «Nå går hu!», er det en som roper. Skipet står nesten vertikalt.

– Jeg hører ennå drønnet av alt som var løst inni, da det rauset ned, sier Vikre.

Han fulgte med ned i dragsuget, men husker ikke sjokket fra det kalde vannet.

– Jeg var en av de første som kom meg opp på flåten. Jeg var sprekere den gang enn nå, flirer 83-åringen.

Overstyrmann Bjørn Wik (til venstre) og los Paul Vikre foran flåten som berget livet deres, i en pause under sjøforklaringen i Rørvik. (Foto: Scanpix)

Mange år senere ble han takket av en passasjer han hadde dratt opp på flåten. Det hadde Vikre glemt. Men ikke smerteskrikene fra dem som lå i vannet. Flåten hadde blitt liggende opp ned, og det fantes ikke årer å styre med. Ni mann stuet seg sammen på flåten. Et hull i den ene tanken ga flåten slagside.-  Hvordan var stemningen ombord?

– Den var laber. Lite ble sagt. En gang holdt de andre meg fast mens jeg sendte morsesignaler med en lommelykt. Det var nytteløst, forteller Vikre.

– Var du redd?

– Nei, jeg kan ikke si det. Jeg er oppvokst ved sjøen og har vært borti litt av hvert. En gang på en båt over Kattegat så jeg en båtsmann gli på dekket og bli kastet til sjøs.

En mindre flåte kommer drivende, og Vikre setter seg på den, for å gi de andre bedre plass. Men en av passasjerene sliter, den 58 år gamle tannlegen Adolf Oxaas, puster mindre og mindre, før han slutter helt. De andre binder fast liket til flåten, slik at det ikke skal falle i sjøen. Paul Vikre faller uti flere ganger, men de andre klarer alltid å dra ham opp igjen.

Seks timer senere driver flåten med de ni, som har blitt åtte, i land på en holme. Livbåten med Hilmar Dale og matros Svortevik har kommet i land på akkurat samme sted. Snart blir alle sammen plukket opp av fiskeskøyta «Vito». -  Jeg klarte ikke å få varmen i meg på skøyta, selv med varm kaffe. Etter alle strabasene satt uniformslua fremdeles på hodet. Det stinka diesel av oss. Jeg gikk i den våte uniformen helt til neste dag, da vi fikk varme klær i Rørvik, forteller Vikre.

«Vito» forsatte søket i mange timer, og plukket opp mange lik fra havet.

Neste dag i Rørvik får det norske folk se katastrofen i all sin gru: 30 kister bæres inn i kirken. Til slutt blir det for mange døde til at lille Rørvik kirke kan romme dem alle. De siste legges i Baptistkirken. Det fins heller ikke nok kister. På Rørvik Treprodukter må de jobbe overtid. Fylkesbilene kjører ekstratur fra Namsos med tolv kister.

– Vi fra flåten ble bedt hjem av kona til Oxaas. Hun ville vite hvordan han hadde dødd. Vi fikk jordbær, husker Paul Vikre.

Kaptein Oddleif Anker Pedersen fra Randaberg forklarer seg for lensmann Roald Kirkeby Garstad. (Foto: Scanpix)

«Vi svømte hånd i hånd etter at livbåten veltet – Karene la seg på kne og ba til Gud og redning», står det i Aftenbladet. «Sanct Svithun forsvant faktisk under bena på oss!» skriver Adresseavisen. De fleste fylker mister noen av sine. I Stavanger sørges det over båtsmann Nils Skottholm fra Hillevåg, i Sand førstestyrmann Tor Ragnar Rasmussen og i Hjelmeland kaptein Kleveland. Det er en katastrofe av den typen som får hele nasjonen til å samles i sorg. Mange aviser velger likevel å ha forliset nest øverst på forsiden. Grunnen er Cuba-krisen: Sovjetunionen har utplassert atomraketter på Cuba, og USA krever at de må bort. Verden står på randen av atomkrig.Mysteriet: «Sanct Svithun» holdt feil kurs i 42 minutter. Hvordan var det mulig? Været var dårlig, men langt fra ekstremt. Tre erfarne offiserer sto på broen. De hadde to radarer, peileapparat, ekkolodd, magnet- og gyrokompass. Likevel gikk det fryktelig feil. Forfatter Tormod Aune kaller «Sanct Svithun» norskekystens mest gåtefulle forlis.

– Det er ikke mer gåtefullt enn at de på broen gjorde feil, sier Paul Vikre tørt.

Selv opplevde han sjelden at kaptein Kleveland kontrollerte kursen han satte. Kleveland stolte på at ting ble gjort rett.

24. oktober var det sjøforklaring i Rørvik. 17 år gamle John Henrik Karlsen hadde vært rormann fram til klokken 21. Etter at han var ferdig med sin forklaring, ba han om å få legge til noe:

– Da vi holdt på med å gjøre klar båt nummer 1, traff jeg matrosen som hadde avløst meg ved roret klokken 21, Ole Solheim. Da sa han «Du som ga meg feil kurs. Det skulle være 35 istedenfor 335 grader!».

Det ble stille i rettssalen, skrev Aftenbladet. Det var vanlig å sløyfe det første sifferet i gradeanvisningen. Det hadde oppstått en misforståelse mellom los og rormann.

Skipet var på feil kurs i 42 minutter. Det er fremdeles et mysterium.

Karlsen var full av spørsmål til Solheim: Hva skjedde de siste minuttene før det gikk galt? Hvorfor hadde de ikke kalt ham opp på broen, hvis de mistenkte at kursen var feil? Men han får aldri stilt spørsmålene. For nok en kjempebølge skylder over dekket. Matros Ole Solheim rekker aldri å klamre seg fast. Sjøen får tak i ham og slenger ham ut på havet. 17-åringen står igjen med tærende frykt og matrosens siste ord: «Du som ga meg feil kurs!».John Henrik Karlsen kom med på samme flåte som Paul Vikre. Karlsen var fortvilet over det som hadde skjedd. Var grunnstøtingen hans feil? Men han ble trøstet og belært av Anker Pedersen og Hilmar Dale. Unggutten kunne ikke lastes. Det var kapteinens ansvar.

– Karlsen kan ikke lastes for noe, sier Paul Vikre bestemt.

Etter forliset jobbet John Henrik Karlsen flere år som fisker i Finnmark. En bilulykke i 1976 lenket ham til rullestolen.

– Jeg føler faktisk at jeg er helt uten ansvar for at det gikk så galt som det gjorde, sa Karlsen til Tormod Aune i 1992. De som hadde ansvaret; kaptein, los og styrmann, omkom i forliset, og kan ikke svare for seg.

En måned etter forliset begynte Paul Vikre i ny jobb, som sjølos i Tananger.

– Jeg kan ikke si jeg har fått noe men av opplevelsen. Jeg har aldri hatt mareritt, og krisepsykologer fantes det ikke den gang. Jeg har vel fortrengt det, sier Paul Vikre stille.

Flere avsnitt er basert på Tormod Aune: «Mayday fra Sanct Svithun», forlaget Speilet 1992. Kilde ellers gamle aviser og Dag Bakka Jr.: «Selskabe – Det Stavangerske Dampskibsselskab 150 år».

Publisert: