Rusmisbruk: Flere kvinner enn menn blir lagt inn på tvang

– Det er altfor tidlig å konkludere med at tvang hjelper rusmisbrukere.

Denne artikkelen er over tre år gammel

Det sier Kristian Mjåland. Han er sosiolog og en av forfatterne bak boken «Tvang i rusfeltet» (2014).

Aftenbladet publiserte onsdag resultatene av en norsk studie som viser hvordan det har gått med rusmisbrukere som er blitt tvangsinnlagt for undersøkelse og behandling. Forskerne av studien konkluderer at denne formen for tvang kan redde liv. De mener også at kommunene i større grad bør benytte seg av denne noe ukjente muligheten.

– Det er kjempebra at de faktisk prøver å gjøre en effektstudie i Norge, siden vi har så inngripende tvangshjemler. Men studien gir ikke nok kunnskapsgrunnlag for å si at tvang har positiv effekt, sier Mjåland.

Han peker på at det er et lite antall brukere som er spurt. Og at institusjoner som er med i undersøkelsen inkluderer pasientene i behandlingsforløpet tidlig i prosessen, noe som ikke nødvendigvis er vanlig.

Tvang kan skade

Mjåland mener det finnes solid dokumentasjon på at tvang tvert i mot kan være skadelig. Han viser til en internasjonal metastudie der forskere har gått gjennom 430 enkeltstudier, av disse tilfredsstilte kun ni studier de metodiske kravene.

– De finner ikke hold for at tvangsbehandling har positive effekter. Vi vet det er store menneskerettslige og etiske problemer knyttet til tvang og rusbehandling. Og tvang ser ikke ut til å ha den ønskede effekten. Da får vi et problem, sier han.

Praksisen spriker

Mjåland og hans forskerkolleger, Karl Harald Søvig og Ingrid Rindal Lundeberg, kartla samtlige tvangstiltak som var gjort overfor rusmisbrukere fra 1993 til 2010. De kontaktet alle fylkesnemndene som beslutter bruk av lovbestemmelsen, og reiste landet rundt for å intervjue sosialarbeidere, brukere og pårørende.

– I perioden fant vi 150 til 180 tvangsinnleggelser i året. Vi så at loven praktiseres forskjellig fra kommune til kommune, fra Nav-kontor til Nav-kontor. Også holdningene til den enkelte ansatte spriker. Noen er positive til tvang, mens andre er sterkt imot.

Ulikt skjønn

– For at tvangslovgivningen skal kunne tas i bruk, må kommunen dokumentere at brukeren har et tungt og omfattende rusmisbruk som er farlig for helsen. Dette er imidlertid en situasjon de fleste rusmisbrukere vil komme i etter langvarig misbruk. Det er da opp til kommunen å sannsynliggjøre at personen vil ha nytte av tvangsinnleggelse.

– Dette skjønnet forvaltes ulikt, sier Mjåland.

Forskerne fant blant annet at flere kvinner enn menn ble lagt inn på tvang.

– Kvinner ruser seg ikke på en mer helsefarlig måte. Men hjelpere tenker kanskje at det er farligere å være kvinne i rusmiljøet. Eller de identifiserer seg lettere med kvinner. Vi så også at det var flere unge som ble underlagt tvang, selv om det ikke kan dokumenteres at disse har bedre effekt av det, sier han.

Brukerne opplevde tvangsbruken ulikt. Noen fikk en dyp følelse av umyndiggjøring, mens andre opplevde tvangsbruken som positiv både underveis og etterpå. Noen mente at tvangen bidro til å redde livet deres.

– De mest positive tvangsforløpene og erfaringene hadde de som fortløpende ble orientert om kommunens bekymring. De fikk vite hvordan hjelpeapparatet tenkte og vurderte underveis. Og de fikk komme med egne synspunkter. Involvering av brukerne er noe av det viktigste for å sikre en slags legitimitet.

Mangler statistikk

– Det finnes ikke en offentlig tilgjengelig statistikk som forteller oss hvem det er som blir underlagt tvang, deres alder, hvorfor de blir lagt inn, hvilke type rusmidler de har brukt, hvor lenge de blir værende inne, rømninger eller hva de skrives ut til, sier Mjåland.

Han får støtte av forskerkollega Karl Harald Søvig.

– Tvangsinnleggelse er et av velferdsstatens mest inngripende virkemidler. Da må vi som rettsstat ha en oversikt over hvordan virkemiddelet brukes. Bare slik kan vi ha en opplyst diskusjon om tvangsbruken, sier Søvig.

Han mener departementet bør ta ansvar for at det lages en offentlig statistikkbase over tvangsvedtak etter helse- og omsorgstjenesteloven.