Haakon og Harmony ville toppe forelskelsen med «kjærlighetsdop»

Kjærestene trodde MDMA skulle løfte dem til himmels.

  • Anne Berit Fagernes
  • Adresseavisen
Publisert: Publisert:

Harmony er 17. Hun er ruset og har aldri vært så redd i hele sitt liv.

På sengen hennes ligger Haakon. Øynene er store som klinkekuler, kjevene klaprer, og det kommer blod ut av munnen hans.

«Kjærlighetsdopet» har truffet kroppen hans.

– Jeg møtte Haakon på nettet gjennom en felles venn. Han var 21 år, bodde i et studentkollektiv i Trondheim og skulle bli grafisk designer. Det var like før bursdagen min, så jeg var vel fortsatt 16 da vi snakket sammen første gang. Vi fant fort tonen.

Haakon Bratland fra Trondheim og Harmony Telford Pateman fra Broomfield i Essex hadde noe fint på gang, men kjærlighetshistorien deres fikk ingen happy ending, skriver Adresseavisen.

I dag bor Harmony i Norge, en halvtimes kjøretur fra Haakons foreldre. De vil ikke snakke med henne.

Ruset på kjærlighet

Harmony og Haakon kunne snakke i timevis, gjerne langt utover natten. De delte stort og smått, sine innerste tanker og hemmeligheter.

– Én gang, da vi tok en fest sammen på FaceTime, bestilte han flybilletter for å besøke meg. Han kansellerte dem neste morgen, men siden den kvelden lå det i kortene at han skulle komme til Essex.

I august, et par måneder senere, satt Haakon i flyet på vei til Harmony.

– Han var akkurat som jeg hadde forventet. Så koselig og søt, en helt herlig gutt. Haakon var «really, really lovely».

I to intense uker fartet de rundt. De var «lovebirds» på sin egen lille plass i skogen, han møtte vennene hennes, de dro på fest eller var hjemme hos Harmony. Bare de to.

Haakon og Harmony var ruset på kjærlighet og fikk ikke nok. De ville ha mer, bare enda mer intenst.

– Vi hadde snakket om narkotika, hva vi hadde lyst til å prøve. Jeg røykte hasj jevnlig, Haakon hadde også gjort det. Før han flyttet til Trondheim.

Et katastrofalt valg

– Vi ble enige om at vi skulle ta det sammen når han kom hit. Det kalles «lovedrug», ikke sant? Det gjør deg glad, kjærlig og empatisk mot alle rundt deg. Alle følelser blir mer intense.

Ungdommene hadde ikke peiling på hva de bega seg ut på.

– Jeg dro av gårde og kjøpte to gram via en fyr jeg kjenner. MDMA selges som pulver, tabletter eller i krystallform – som vi kjøpte. Vi knuste krystallene, delte stoffet i to like deler og blandet det ut i vann. Det smakte veldig bittert, men vi drakk alt på én gang.

Etterpå la de seg ned på sengen til Harmony og så på Supernatural, og bare chillet.

De hadde tatt ett gram hver, som er langt, langt over vanlig dose. Både Haakon og Harmony var i livsfare.

Haakon merket virkningen først.

Harmony ville ringe etter ambulanse, men Haakon nektet.

– Han ville ikke ha ambulanse, sa at han hadde kontroll.

Det var midt på natten, Harmony var på stigende rus og livredd.

– Jeg var forvirret, klarte ikke å samle tankene og mistet begrep om tid. Jeg vet ikke om jeg husker alt i riktig rekkefølge, mye av dette har jeg puslet sammen i ettertid.

– Ring ambulansen

17-åringen forteller at hun ringte rundt og sendte meldinger til Haakons familie og venner i Norge, og til sine egne i Essex. Hun forsøkte også å få kontakt med han som hadde hjulpet henne å få tak i stoffet.

– En av Haakons venner hjemme i Norge svarte meg, og sa at jeg måtte gi ham vann med salt.

– Det er hva han trenger nå, sa han.

Men Haakon ble bare blekere, og dårligere.

– Han mumlet masse, og jeg tror også at han snakket norsk. Jeg forsto ikke hva han sa, jeg kunne jo ikke norsk den gangen.

– Øynene hans ...

Harmony må hente seg inn, og lar blikket vandre ut mellom trærne i skogen deres.

– Jeg har drømt om øynene hans. De rullet bakover i hodet. Så besvimte han.

– Like etterpå fikk jeg kontakt med en venn her hjemme. Han sa: – Harmony, du må ringe etter ambulanse.

Harmonys venn ringte AMK. Harmony ringte også, og sykehuset snakket med henne mens ambulansen var underveis.

«Blues and twos»

– Haakon var stiv og tung i kroppen, og det var vanskelig å løfte på ham, men jeg fikk lagt ham i stabilt sideleie.

Ambulansen kjørte først til feil hus, og Harmony måtte løpe ut for å dirigere den frem. Men nå gikk alt fort. Tre «paramedics» kom opp trappen med kofferter og medisinsk utstyr. To av dem gikk inn til Haakon, den tredje geleidet Harmony inn på badet.

– Jeg fortalte alt. Hva som hadde skjedd og hva vi hadde gjort, og han fikk Haakons bankkort. Deretter fikk jeg beskjed om at hvis jeg ville bli med til sykehuset, måtte jeg gjøre meg klar.

Harmony plukket opp T-skjorten hun hadde kastet av seg da stoffet begynte å virke, og tok den på igjen.

– Han var fortsatt bevisstløs da de manøvrerte båren ned den bratte trappen. Jeg løp etter og inn i ambulansen, og så kjørte vi i full fart med «blues and twos» (fulle sirener) til sykehuset.

Ved akuttmottaket ble kjærestene skilt. Haakon forsvant bak stengte dører. Harmony ble plassert i et venterom.

Left in the dark

– Plutselig oppdaget jeg at jeg hadde glemt å ta på sko, jeg satt der barbeint. Jeg forsto at Haakons tilstand var veldig, veldig alvorlig, men det var ingen å snakke med, ingen å spørre.

Harmony ble etter hvert hentet av en sykepleier som tok blodprøver av henne, før hun ble sendt videre til lege.

– Jeg fikk et rom med en seng, og de ga meg en liten brun pille som skulle få meg ned. Ut av rusen. Deretter satte de et drypp, og forsvant.

– Alt jeg kunne tenke på var Haakon. Hvordan gikk det med ham, kom det til å gå bra? Jeg ville bare løpe ut og finne ham, men med dryppet i armen var jeg «stuck». Jeg kom ingen vei.

Dramatisk beskjed

Samtidig, hjemme hos Haakons familie i Norge, var dagen så smått kommet i gang.

Mona, Haakons mamma, hadde våknet til et ubesvart anrop fra sønnen, men fikk ikke svar da hun ringte tilbake.

– Det var ulikt ham å ringe midt på natten, og jeg ble litt urolig, men vi antok at han fortsatt sov. Vi ble enige om å gi ham tid.

Mona rydder frokostbordet når Arne, Haakons pappa, ringer henne. Han er på vei til jobb, og har nettopp snakket med Utenriksdepartementet:

Haakon ligger på sykehus i Essex i England, og tilstanden er alvorlig.

– Senere, da jeg ringte hjemmefra, fikk jeg vite at Haakon lå i koma. De antydet at det dreide seg om «drugs», og sa at vi måtte komme så fort som mulig.

Foreldrene visste at Haakon hadde røyket marihuana, det hadde han fortalt dem. Men dette var noe helt annet.

Mona gikk ned i knestående på kjøkkengulvet.

– Jeg løftet henne opp, og sa at nå Mona, nå må du være sterk!

Arne fant første mulige flyavgang til England. De hadde blitt enige om at Mona skulle reise til Haakon, og at Arne skulle være hjemme sammen med Haakons to yngre søsken.

Haakon i koma

På Broomfield hospital i Essex, fortsetter kampen for å redde Haakons liv.

21-åringen ligger i koma. Han har sirkulasjonssvikt og indre blødninger, og det er fare for massiv organsvikt.

I en annen avdeling på samme sykehus, blir Harmony behandlet for nyresvikt. Når faren kommer på besøk er hun ikke til å kjenne igjen. Hun nekter å samarbeide med personalet, er aggressiv, vrang og vanskelig. Men hun lever.

– Pappa ble oppringt av sykehuset. Han trodde jeg holdt på å dø. Da han så meg, brøt han sammen i gråt.

Harmonys pappa er hos henne i et par timer, og det gjør godt. Samtidig har hun hele tiden denne gnagende uroen. Ingen vil fortelle henne hvordan det går med Haakon.

Derfor blir hun veldig glad når Mona svarer på messenger. Harmony kan få se Haakon sammen med henne.

– Men da Mona kom hit på kvelden, ga hun beskjed om at hun ikke hadde lov til å snakke med meg.

Våket i ett døgn

Mona har mer enn nok med seg selv. Når hun kommer til sykehuset fredag kveld, blir hun møtt av en sykepleier som forbereder henne på det som venter.

– Idet jeg åpner døren til intensiven, ser jeg de tre tatoverte hjertene på innsiden av armen. Jeg fikk dem i morsgave, og jeg tenkte – jeg har tre barn. Det skal jeg ha i morgen også.

Mona våket over sønnen i ett døgn.

– Jeg vasket og stelte ham, snakket med ham, og strøk ham over håret. Og hele tiden følte jeg en forferdelig hjelpeløshet.

De eneste gangene Mona forlot Haakons seng, var når legene ville oppdatere henne eller hun skulle ringe hjem.

– Jeg måtte fortelle dem hva som skjedde, og jeg trengte å høre stemmen til Arne.

– Du skalv. Og du stammet. Det har du aldri gjort før. Innimellom var det veldig vanskelig å forstå hva du sa, sier Arne til Mona.

Hun husker ikke hvor mange samtaler hun hadde med leger og sykepleiere, bare at det alltid var negative nyheter.

– Han blødde mye neseblod mot slutten. Jeg tenkte ikke så mye over det, for da Haakon var liten ble han operert to ganger for ekstremt neseblod. Jeg bare fuktet papir og tørket ham. – Du blør litt neseblod, vennen, sa jeg. Men dette kan vi, dette stopper vi!

Men jeg klarte jo ikke å stoppe det.

Lørdag kveld kom legene med beskjeden som Mona, for alt i verden, ikke ville ha.

Nå må de avslutte behandlingen. De kan ikke gjøre mer for Haakon.

Mona famler i blinde på rommet. Hun tar noen telefoner til nærmeste familie, men ingen forstår hva hun sier. Hun er sønderknust.

30.09.2017 klokken 22.40 blir Haakon Bratland erklært død.

Sosialt liv på nettet

Når Mona og Arne snakker om sønnen, er det en sympatisk og fin ung mann, med sterk vilje og rettferdighetssans som trer frem.

– Han var lun, og hadde masse selvironi.

– Nå ja, etter hvert kanskje, men ikke de første leveårene, korrigerer pappaen. Men han hadde glimt i øyet og elsket å trekke meg opp. Jeg har ikke tall på alle gangene jeg gikk fem på.

Haakon var også gamer og spilleavhengig. På et tidspunkt ble PC-en han hadde laget, inndratt og solgt. Av mamma. Foreldrene la også ned forbud mot World of Warcraft, men Haakon kjøpte spillet likevel.

– Vi ville at han skulle gå ut og møte venner, være mer sosial. Det vi ikke forsto den gang, var at en stor del av omgangskretsen hans var venner han hadde fått gjennom spillingen, forteller Arne.

Da Haakon ble bisatt i Tilfredshet kapell i Trondheim, reiste mange av kameratene hans opp for å delta. Hit kom også David fra Stockholm.

Haakon Bratland fikk gravsted på Tilfredshet kirkegård i Trondheim.

Han sørget over vennen han aldri hadde møtt, men som han hadde snakket med hver dag de to siste årene.

David og Haakon spilte i samme «guild» eller spillegruppe. Der møter alle opp til avtalt game, ellers risikerer de å miste plassen. Haakon møtte alltid opp, og foreldrene var derfor raske med å gi spillegruppen beskjed.

Bare timer etter at Haakon døde, oppdaterte Arne profilen hans på Facebook.

Et par dager senere hadde Haakons spillegruppe ett minutts stillhet for sin døde venn.

– Jeg synes det viser at de har et utrolig sterkt samhold, sier faren.

Harmonys mareritt

Harmony lå fortsatt i sykehussengen. Ingen fortalte henne noe som helst. For alt hun visste, gikk det bra med Haakon.

Men så logget hun inn på Facebook. Der sto det at kjæresten var død.

Etter at Haakon døde, stengte Harmony alt og alle ute.

– Jeg ville bare høre på musikk, orket ikke snakke med noen. Ønsket bare å få være i fred.

To psykiatriske sykepleiere ble tilkalt for å snakke med henne og vurdere helsetilstanden hennes. Da fikk hun øyeblikkelig hjelp.

Midt på natten ble Harmony kjørt i ambulanse til psykiatrisk sykehus.

Reisen tilbake

To år er gått siden Mona reiste hjem fra England, uten Haakon.

Da han døde, ble kroppen hans et åsted, og den ble ikke frigitt før saken var ferdig etterforsket. Det ble konkludert med at Haakon døde av multippel organsvikt og indre blødninger som følge av en overdose MDMA.

Politiet etterforsket saken, men ingen ble straffeforfulgt. Haakons død ble definert som en ulykke.

Foreldrene har lenge hatt et ønske om å reise tilbake til sykehuset i Essex. For Arne er det viktig å få følge Haakons siste døgn. Mona har særlig ett spørsmål hun ønsker svar på: Kunne Haakon ha vært reddet?

Harmony kunne ha vært nøkkelen. Hun var sammen med Haakon den fatale kvelden og kan fortelle foreldrene hva som skjedde. Men så langt har hverken Mona eller Arne ønsket å møte henne.

– Nei, jeg vil ikke det. Og jeg innrømmer det – jeg er ikke bedre. Jeg bærer nag til henne, sier Mona.

Kan reisen tilbake til England gi svar som får foreldrene til å skifte mening?

Mona og Arne sitter i baksetet på den svarte London-drosjen.

Det er trangt og varmt. Vi forlot byen for litt over en time siden og har kjørt langs store, grønne jorder i et frodig engelsk landskap.

Bilen tråkler seg gjennom Broomfield, og vi nærmer oss sykehuset i utkanten av byen.

– Nå angrer jeg på dette.

Arne rensker stemmen, puster tungt og ser bort på Mona. Tårene er ikke langt unna hos noen av dem.

– Jeg håper vi på ett eller annet tidspunkt vil stå på samme sted igjen, sier han.

Broomfield-sykehuset ligger midt i Essex og er like travelt som et hvilket som helst regionsykehus i Norge.

Men teamet som tok imot Haakon, har sagt ja til å møte oss.

Mona venter på Geff, intensivsykepleieren som ble klippen i et kaotisk døgn.

Og ikke minst venter hun på Lena, sykepleieren fra Melhus i Trøndelag, som tilfeldigvis var på vakt da Haakon kom inn på avdelingen.

Lena var den eneste som fullt ut forsto henne.

Så er de der, med åpne armer. Geff Munday og Lena Moum, sammen med avdelingssykepleier Paul Arnold.

Trioen er vant til å takle pasienter og pårørende i kritiske faser av livet, det er hverdagen deres.

– Jeg sa at jeg aldri kom til å sette mine bein i England igjen.

Mona smiler gjennom tårer og får en ordentlig bamseklem av Geff før alle samles rundt bordet i rommet for pårørende.

– Jeg har jobbet her i 23 år. I løpet av disse årene har to-tre pasienter brent seg fast i minnet. Haakon er én av dem.

– Hvorfor, vil Mona vite.

– Fordi han var en ung, fin gutt som hadde hele livet foran seg. Vi prøvde og prøvde, men kunne ikke redde ham. Jeg har en sønn selv ...

Avdelingssykepleieren tørker en tåre.

– Men du skal vite at fra han mistet bevisstheten, hadde han ingen smerter. Og han fikk hjelp av de beste. Vi hadde bare erfarne folk på jobb den helgen, fortsetter Paul.

– Det er noe som har plaget meg. Hun (Harmony) ringte meg klokken tre om natten, men Haakon kom til sykehuset flere timer senere.

– Kunne han ha vært reddet hvis han hadde kommet inn før?

– Nei. Når giften treffer kroppen på denne måten, har vi ingenting å stille opp med. Det hadde ikke gjort noen forskjell, forklarer Paul.

– Problemet er at du vet ikke hva du tar. Stoffet kan ha blitt laget i en bakhage i Paris, det kan inneholde hva som helst, supplerer Geff.

– Da Mona ringte og fortalte at nå vil de avslutte behandlingen, ble søsteren sint. Hun mente at Haakon kunne få hennes nyre og lever, sier Arne.

– Vi prøvde tre dialysemaskiner. Alle feilet. Vi var tre personer som forsøkte å holde ham i live. En transplantasjon er umulig når man er så syk. Vi må stoppe behandlingen på riktig tidspunkt, det er ikke etisk riktig å fortsette når vi ikke kan gjøre mer, svarer Paul.

– Jeg ser at dere reiser rundt og deler historien med ungdom og foreldre. Der gjør dere en fantastisk jobb, sier Geff.

– Vi prøver å komme videre. For meg handler det om å ikke bli i sengen og dyrke sorgen, av hensyn til barna og Arne. Men det er mye jeg ikke vet eller husker fra dette døgnet.

– Jeg har ett råd, sier Paul: Legg de tre dagene her bak dere. Husk de gode dagene. Haakon ville ikke ha ønsket at dere skal tenke på disse tre siste dagene.

Geff legger hånden på Monas skulder.

– Husk, Haakon var 21 år. Dette var hans eget valg. Du var her da han trengte deg. Du var en god mamma, Mona.

– Jeg kommer aldri til å glemme deg, jeg kunne ha plukket deg ut på gaten, sier Mona til Geff når han får avskjedsklemmen.

– Story of my life, blunker Geff.

Vafler i sjømannskirken

Da Mona skulle reise fra sykehuset i 2017, kom politiet for å gjøre avhør. Dette førte til at hun ikke rakk flyet hjem og måtte ha overnatting til neste dag.

Sjømannsprest Dennis Larsen var til stede på sykehuset da Haakon døde. Han sørget også for at Mona fikk overnatte i sjømannskirken i London. Siden ble han en viktig støttespiller for familien.

Da vi kommer på besøk, har husmor satt frem en raus stabel av nystekte vafler – ikonet på en sjømanns trygge havn, langt hjemmefra. Arne, som har seilt ute i mange år, finner roen og føler seg hjemme med én gang.

– Vi hadde en tøff dag i går. Først besøkte vi sykehuset og senere Honor Oak Crematorium. Det har vært vondt, men også fint.

Mona og Arne har stått i hver sin sorgprosess og jobbet hardt for å støtte og forstå ektefellen.

– Det har vekslet fra 100 prosent medfølelse til 100 prosent frustrasjon. Samtidig har jeg funnet en tålmodighet som jeg ikke ante at jeg hadde, sier Arne.

Foredragene har vært en viktig redningsplanke for foreldrene. Siden april i fjor har de reist rundt på skoler i hele landet for å fortelle ungdom og foreldre at MDMA, hasj og marihuana er mye farligere enn man kan få inntrykk av.

– Når Mona forteller hvordan Haakon døde, gråter hun like mye hver eneste gang. Jeg har ofte tenkt at dette kan da umulig være bra?

Dennis antyder forsiktig at man kan sette seg fast i sorgen, og at foreldrene kanskje kan bruke reisen til å endre i manus og skrive om?

Arne nikker ettertenksomt.

– For meg er det meningsfullt når ungdom og foreldre takker oss og sier at de har fått en vekker. Vennene våre stilte opp i starten, men vi har forandret oss, og nå kommer ingen på besøk lenger. Derfor blir foredragene både terapi og en sosial berikelse, sier Mona.

Fire uker på psykiatrisk

Etter at Haakon døde, ble Harmony erklært psykotisk og innlagt på psykiatrisk sykehus. Der ble hun i fire uker.

Harmony skrev lange brev til Haakon da hun var innlagt på psykiatrisk sykehus. Det eneste hun ønsket, var å ha ham tilbake i livet sitt.

– Jeg hadde ofte mareritt, og jeg tenkte at alt var min skyld.

– Var det din skyld?

– Jeg har brukt mye tid på å godta at det ikke var min skyld at Haakon døde. Vi var sammen om dette, og vi visste ikke at det vi holdt på med, var livsfarlig.

– Haakons foreldre vil ikke møte deg. Hvordan opplever du det?

– Sorg har mange ansikter, og folk opplever den veldig forskjellig. Jeg bebreider dem ikke.

For ett år siden dro Harmony på ferie til Drammen. Hun ville se hvor Haakon kom fra. Planen var å bli i tre uker, men reisen varte i tre måneder.

Da hun kom tilbake til England, bestemte hun seg for å flytte til Norge.

I dag bor Harmony en halvtimes kjøring fra Haakons foreldre i Svelvik.

– Tenker du på at Mona og Arne bor like i nærheten?

– Ja. Og jeg har litt angst for å møte dem.

– Hvorfor det?

– Kanskje de blir aggressive? Eller kanskje de bare overser meg?

– Føler jeg får skylden

Harmony har sett at Haakons foreldre poster mye, og hun har fulgt Monas blogg. Hun har også lest avisartikler om foredragene deres.

– Men de forteller ikke det som skjedde. De har laget sin egen versjon, og jeg føler at jeg får skylden. Det er vondt. Jeg har flere ganger tenkt å legge inn et brev på maforedrag.no, slik at de får vite hva som skjedde. Men motet har sviktet.

– Du følger dem på Facebook?

– Jeg fulgte Mona en stund, helt til jeg ble blokkert.

– Vil du møte dem dersom vi får til et møte?

– Ja, hvis de ønsker det, vil jeg gjerne det.

– Lettet etter reisen

For foreldrene ble det en tung og krevende tur i England, men begge føler lettelse over å ha vært der.

– Hva dette har gjort med oss? Jeg er usikker, sier Arne og fortsetter:

– Skal vi droppe foredragene, og bør vi endre manus? Vi er to helt vanlige mennesker med en bitter erfaring. Spørsmålet er hvor lenge man skal forvente at vi stiller opp.

Etter at Haakon døde, har hverken Mona eller Arne vært i ordinær jobb.

– Vi lever på mine arbeidsavklaringspenger. Det er ikke mye, sier Mona.

Mona og Arne Bratland under ett av de 150 foredragene de har hatt til nå.

Men de mottar honorar for foredragene de gir.

– Det er uansett ikke nok til at vi kan leve av det, sier Arne.

– Ga reisen tilbake viktige svar?

– Vi vet lite om hva som skjedde den natten, og det tok lang tid før ambulansen kom. Men det er godt å vite at han var forelsket, svarer Mona.

– Vi har funnet ut at Harmony bor i Drammen.

Det blir stille et lite øyeblikk før Mona svarer.

– Det visste vi ikke. Bor hun her?

– Hun flyttet til Drammen for ett år siden. Vi vet også at dersom dere vil, så kan hun tenke seg å møte dere?

– Det er kjempevanskelig. Jeg bærer fortsatt nag til henne. Hun ringte ikke ambulansen. Jeg vil ikke gi henne av min tid, svarer Mona.

Arne svarer slik:

– Man kan alltids si at dersom Haakon ikke hadde møtt henne, så hadde ikke dette skjedd. Må jeg tilgi henne? Nei. Dette handler om to mennesker som gjorde et katastrofalt valg.

– Det er ingen og ingenting å tilgi, mener Arne.

– Jeg er litt redd for å snakke med henne også. Hvis hun sier at dette var Haakons idé, at det var han som presset på – kan vi stole på at det er sant? Haakon er ikke her, han kan ikke forsvare seg.

Og hun bor i Drammen ... kanskje jeg til og med må ta meg av henne? Det har jeg ikke lyst til, sier Mona.

Harmony reagerer slik på foreldrenes svar:

Harmony har i dag kjæreste, jobber i en gartnervirksomhet og bor i Drammen.

Haakons foreldre bor i Svelvik utenfor Drammen og har reist rundt og delt sin historie i halvannet år. Nylig mottok de pris for arbeidet, fra Norsk narkotikapolitiforening.


Publisert:
  1. Forelskelse
  2. Rus
  3. Narkotika
  4. England
  5. Trondheim

Mest lest

  1. For 30 år siden skremte denne gjengen vannet av foreldre og rektorer i Sandnes

  2. Slik så det ut ved Vålandstårnet i kveld

  3. Kommuuuuuuuuuuuuunen!

  4. Avhørte vitner kan ha husket feil