Jobben hennes er å frigjøre skadde og døde fra bilvrak
BERGEN: – Avrevne kroppsdeler og død er noe vi aldri blir vant med. Vi i nødetatene trenger også noens skulder å gråte på, sier brannkonstabel og trebarnsmor Gunn-Torhild Ramslien (42).
- Geir Martin Strande
Denne artikkelen er over fire år gammelDet er en varm høstdag i begynnelsen av september på brannstasjonen i Lindås. Noen joggere tripper lett i veikanten. Det høres skrik og skrål fra en barnehage i nærheten. På den tørre asfalten foran stasjonen blir et utrykningskjøretøy spylt og rengjort.
Inne på Lindås, Meland og Modalen brann og redning møter vi noen av dem som ofte kommer først til et skadested. I dag er det smil og latter og kvikke kommentarer. Slik er det ikke alltid.
– Uten skulderklapp, klemmer og galgenhumor hadde vi ikke overlevd dette barske yrket. Her er mange som kanskje fremstår som tøffe, men folk der ute skal vite at vi bare er mennesker. Ingen supermenn eller -kvinner, sier Ramslien til Bergens Tidende.
LES OGSÅ: Aftenbladet anbefaler:
Brannmann Nermoens metode gir prisdryss
«En menneskerett å gå til grunne, uten selv å vite om det?»
Onsdag 22. august ved 09.30-tiden var siste gang brannkonstabelen måtte rykke ut til en alvorlig trafikkulykke. Hun var den tredje som kom til stedet fra nødetatene. Det var en kollisjon mellom en personbil og et vogntog med tømmer på fylkesvei 57 i nærheten av Herland i Lindås. Mannen i bilen satt fastklemt. Han døde av skadene.
– Ulykker på veiene er noe vi brannfolk kommer hyppig i befatning med. Det kan være brutale syn som møter oss. Om en eller flere personer sitter fast i bilen, er det vår oppgave å få løs de skadde eller døde, sier Ramslien.
42-åringen har gjennom sine ti år i brannvesenet rykket ut til mange stygge trafikkulykker som har påført smerte, lidelse og sorg.
– I etterkant tar det tid å bearbeide inntrykkene. Man danner seg bilder i hodet. Det kan være lukter på ulykkesstedet man reagerer på eller detaljer man fester seg ved. At man ser for seg nære familiemedlemmer i samme situasjon er heller ikke uvanlig.
Brannkonstabelen sier hun har godt sovehjerte, men at hun noen ganger blir liggende våken om natten og tenker på hva hun har vært gjennom.
– Gjennom å oppleve mennesker i vanskelige situasjoner på nært hold, blir en kanskje ekstra takknemlig for små ting hjemme. Livet er skjørt, og det blir vi som jobber i nødetatene stadig minnet på.
Kommunene har apparat for krisehåndtering som skal følge opp og ivareta de skadete og pårørende, men hjelperne i nødetatene trenger også å bli ivaretatt.
– Avrevne kroppsdeler og død er noe vi aldri blir vant med. Vi trenger også noens skulder å gråte på, sier Ramslien.
Ved siden av å være operativ brannkonstabel er hun koordinator og en av ildsjelene bak det trafikkforebyggende russearrangementet som årlig holdes i Nordhordland.
Akkurat nå er hun og kjernetroppen i Trafikkfaglig Samarbeidsutvalg (TSU) i Nordhordland i ferd med å forberede nok et arrangement. Det er en konferanse 15. oktober der nødetater, kriseteam, spesialhelsetjeneste og prester fra hele Hordaland er invitert. Professor Atle Dyregrov er foredragsholder og temaet er oppfølging av hjelperen.
Politioverbetjent og TSU-medlem Svein Arne Hatlevik (57) er en av dem som kan skrive under på at det er viktig å snakke med kolleger om vanskelige ting ved jobben.
– Vi har nok kvittet oss med den verste macho-kulturen i politiet, men jeg benytter enhver anledning til å fortelle yngre kolleger at de ikke må bygge et image som tøffinger.
Hatlevik sier at man de senere årene har fått et bedre opplegg for oppfølging av politifolk, men at han selv har hatt svært mange tunge stunder gjennom 36 år i tjeneste.
– Det er ikke alltid prester som går med dødsbudskapet. Jeg har hatt mange slike oppgaver. En gang opplevde jeg fem stygge dødsfall i løpet av fire uker. Etter en av disse tunge periodene måtte jeg be om noen timer hos psykolog. Vi politifolk trenger også å få ut innestengte følelser, gråte og snakke sammen etter hendelser som setter spor, sier Hatlevik.
Nils Medaas (55) er kanskje den som mest bidrar til å holde humøret oppe blant mannskapene når det røyner på. Varabrannsjefen er sønn av visesangeren Ivar Medaas.
– Joda, det hender jeg stemmer i med «Dar kjem dampen». Jeg er nok litt hurragutt og showmann. Vi må vitse litt og prøve å løfte stemningen for å komme videre etter tøffe oppdrag, sier Medaas, og skryter av samholdet og evnen til å støtte hverandre ved stasjonen.
– Gunn er en av dem som tar ansvar. Det å ha en kvinne i et røft og mannsdominert miljø er med på å myke opp stemningen. Hun er flink til å se sine kolleger og er raus med klemmer når det røyner på. Vi trenger flere kvinner i brannvesenet, sier Medaas.
Jakob Hernar (56) er en annen i TSU som har lang erfaring i å ta vare på mannskapene rundt seg. Han er overbrannmester, kjører ambulanse, og har ansvaret for det som kalles kollegastøtte.
– Det er viktig at alle får ut det de bærer på under debriefingene vi har etter alvorlige ulykker. Noen mannskaper er tett oppe i situasjonen. Andre har hatt oppgaver litt lengre unna. Det er viktig å få frem svar på hva som skjedde, sier Hernar.
Nødetatene i Nordhordland jobber etter et «golden hour»-prinsipp. Det betyr at en skadet person skal være bragt til sykehus innen en time etter ulykken.
Så lenge det er puls hos pasienten er det svært hektisk på skadestedet. Da teller sekundene og minuttene, og det gjelder å yte best mulig på kortest mulig tid.
– Jeg er ingen kald fisk, men føler meg sterk på skadestedet når vi er flere mannskaper som kommer frem samtidig. Roen og tryggheten ligger i bevisstheten om at du hele tiden har gode og flinke kolleger rundt deg, sier Ramslien.
Skinnende blanke brannbiler står klare til utrykning i garasjen. Vedlikehold og at alt utstyr er i orden, er en forutsetning for å kunne gjøre en god jobb ute i felten. Gunn-Torhild Ramslien viser oss rundt. I garderoben demonstrerer hun påkledningen som kreves når et røykdykkeroppdrag er i vente. Så er det på med maske og oksygenflaske.
– Det gjelder å puste i lange drag. Om du puster i korte drag, blir det litt som å hyperventilere, du får ikke nok oksygen når du arbeider hardt. Før et røykdykk skal flasken være helt åpen, du må sjekke at alt er tett og at du ikke har noe bar hud.
Hun har vakter som legebilsjåfør og har også sertifikat for å kjøre brannbilene.
– Jeg skulle veldig gjerne sett at vi var flere kvinner i brannvesenet. Jeg er et konkurransemenneske og liker å vise mennene at jeg klarer å holde følge med dem, men jeg er ingen tøffing eller macho-kvinne. Sjargongen på jobben kan være ganske direkte, men jeg har ikke tatt skade av det, sier Ramslien og smiler.
Hun vokste opp på Knarvik som den yngste av tre søsken med ingeniørpappa og hjemmeværende mamma.
– Jeg hadde en trygg oppvekst i et godt hjem. Det var kun trening som sto i hodet på meg den gang. Å bli brannkonstabel var aldri i mine tanker. Jeg tenkte vel mer på å bli arkitekt eller sykepleier, men livet tar gjerne andre retninger enn det man tenker.
Ramslien var på det norske landslaget i kasteøvelser i tenårene og studerte senere ved Norges Idrettshøyskole. Hun hadde blant annet norsk rekord i kule, men gjorde seg også gjeldende i diskos og spyd.
Under studietiden traff hun mannen sin, Arne Ramslien, som nå jobber ved Universitetet i Bergen.
Sammen bor de i hennes barndomshjem i Knarvik, bare noen kilometer fra brannstasjonen, og med god utsikt mot Radfjorden og Alverstraumen. 70-tallshuset er totalrenovert med store panoramavinduer.
– Vi er ganske handy begge to, så vi har gjort det aller meste selv. Vi har nettopp fått på plass blomsterkasser, og her skal det bli utebod, sier 42-åringen.
Inne på kjøkkenet sitter de tre barna med leksene. Storesøster Eline (15), Olav (14) og Ida (11) er kommet hjem fra skolen.
I dag blir det rester fra i går til middag. Det blir kjøttboller, pasta og poteter.
– Jeg er kanskje ikke verdens beste kokk, men dere får i hvert fall mat hver dag. Jeg kan ikke skryte av at jeg lager veldig mye fra bunnen av, sier mammaen.
– Nei, når vi skal kose oss med noe ekstra godt, så er det pappa som må på kjøkkenet, sier storesøster Eline.
I en sofa i stuen ligger en diger haug med nyvasket tøy.
– Alt kan ikke være på stell hele tiden. Det er gjerne i kveldingen det blir tid til litt hjemlige sysler. Ungene er flinke til å hjelpe til, sier Ramslien.
Når hun har vakt og alarmen går, enten det er på kveld eller natt, så har hun alltid utstyret stående i gangen. Hun er i bilen på få minutter.
– Vi er stolte av mammaen vår. Hun forteller litt om hva hun opplever, men ikke alt. Vi skjønner at hun har en veldig tøff jobb, sier sønnen Olav.
En aldri så liten modellkarriere har hun også bak seg.
Det hadde sammenheng med at Knarvik senter hentet inn modeller fra lokale bedrifter og kledde dem opp.
Da brannvesenet ble bedt om å stille opp, var Ramslien en av dem som ble med. Honoraret gikk til Burn Camp, som er en leir arrangert av Norsk Forening For Brannskadde (NFFB).
Ramslien sier at hun ikke er en kvinne som søker oppmerksomhet i tide og utide.
– Men jeg stiller gjerne opp for den gode saken.
Det gir henne også anledning til å komme med et hjertesukk om hva hun tenker om myndighetenes prioritering av reparasjon fremfor forebygging av trafikkulykker.
– Samfunnet bruker enorme summer på å behandle mennesker som er skadet i trafikken. Slik må det være. Vi klarer ikke å eliminere alle ulykker, men vi som jobber forebyggende skulle ønske at bare en brøkdel av disse midlene tilfalt vårt arbeid.
– Nedgangen i trafikkulykker i vårt distrikt mener vi er et bevis på at det nytter, sier Ramslien.
Ifølge Statens vegvesens statistikk har 27 mennesker mistet livet i Nordhordland i tidsrommet 2000–2017. 18 av døsulykkene skjedde i Lindås, 5 i Masfjorden og 4 i Meland. I 2010 og 2012 var det tre omkomne hvert år, mens det ikke var noen dødsulykker i 2016 og 2017.
Ordfører i Lindås kommune, Astrid Aarhus Byrknes (KrF), kan ikke få fullrost arbeidet TSU gjør.
– Disse ildsjelene gjør en formidabel innsats. De burde hatt støtte fra alle kommunene i Nordhordland – ikke bare fra Lindås. For dette arbeidet kommer ikke av seg selv, sier Byrknes.
