Lene (17) var loggført med 217 politi­oppdrag. Og ble venn med politi­betjent Espen V.

Væpnede aksjoner og kriseforhandlere. Politi, brannvesen, ambulanse. Da politiet hadde loggført over 200 oppdrag på Lene (17), slo politiet alarm.

  • Thomas Ergo
    Journalist
Publisert: Publisert:

«Kan du forsøke å ta en prat med henne?»

Politiførstebetjent Espen V. noterte navnet.

Lene Isaksen, 16 år. Bosatt på en barnevernsinstitusjon. Flyttet fra institusjon til institusjon i nesten tre år. Stadige politiutrykninger.

Espen hadde jobbet i politidistriktets forebyggende tjeneste i flere år. De to siste som leder. Han hadde møtt mange såkalt ungdomskriminelle. Lene var ikke én av dem.

I politiets elektroniske journal over oppdragene på Lene gikk de samme kodene igjen: Selvskading. Suicidal. Psykiatri. Savnet fra institusjon.

Han hadde kommet i dialog med henne. Men det ble bare verre. Blålys hver uke.


Det gikk et år. 17-åringen beslagla betydelige offentlige ressurser: Politi, brannvesen, ambulanse.

Han skrollet nedover vaktjournalen.

«Barnet er 17 år og fortalte flere ganger at hun ikke har noe å leve for», sto det.

Hvor mange oppdrag hadde de loggført på henne?

Han talte opp.

Over 200.

På éi jente!

Les også

– Vi driver ikke et fengsel. Ønsker de å rømme, får de det til

– Tallet er skyhøyt. Det er ikke til å stikke under stol. Det sier den tidligere lederen av den private institusjonen…

Hva skulle han gjøre?

– Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, sier politiførstebetjent Espen V.

Det er våren 2021.

Han sitter i en sofa i en kommunal leilighet på Østlandet. Én av flere leiligheter i et funkisliknende boligkompleks. Plassert litt for seg selv ved et skogholt.

38 kvadratmeter. Hvite vegger. Ryddig og pent. Utsikt mot skogen. Ved stuevinduet: en kassegitar og ei lystavle med påskriften «BRA NOK».

Dette er Lene Isaksens nye hjem.

Hun husker da hun ble spurt om å ta en prat med en politimann fra forebyggende avdeling.

«Jaja,» tenkte hun, «jeg kan jo ta en prat. Det kan jo ikke skade.»

«Barnet slo hodet bevisst i veggen»

Politiførstebetjent Espen V. bladde seg gjennom den endeløse loggen.

1. april 2019, kl. 18.53:

Lene har stukket av igjen. Løper foran et kjøretøy i byen. Smetter bak et sikkerhetsgjerde. Inn på en byggeplass. Setter seg ytterst på en kant dinglende med beina. Faller eller hopper hun, vil hun havne i sjøen.

Brannfolkene klarer ikke å snakke henne vekk derfra. Dykkere og redningsbåt blir kalt inn. Deretter en krise- og gisselforhandler. For Lene vil som regel ikke snakke med politiet. Hun er redd dem.

Det er vanskelig å snakke i vinden. Etter 45 minutters gir forhandleren opp. Det blir besluttet å pågripe henne.

To politibetjenter løper etter henne. Før hun får hoppet i sjøen, får de kontroll på henne.

«Da vi kom fram til legevakten sa barnet flere ganger at vi skulle gå, og at hun ikke hadde det bra», sto det i journalen.

«Barnet slo hodet bevisst inn i veggen gjentatte ganger på legevakten. En polititjenestemann holdt hånda foran pannen til barnet slik at hun ikke skulle skalle hodet i veggen.»

«Barnet trenger hjelp», skrev politiet i en bekymringsmelding til den kommunale barnevernstjenesten.

Den utrolige statistikken

Politioppdragene knyttet til Lene fortsatte å strømme på.

I september 2019 bestemte Espen V. og en kollega seg for å skrive en bekymringsmelding.

I meldingen til Statsforvalteren i Oslo og Viken beskrev de 39 oppdrag knyttet til Lene.

De la også ved en nesten utrolig statistikk:

Lene husker episodene med politiet glimtvis.

– Én gang tapet de beina mine med gaffateip, forteller Lene, mens politiførstebetjent Espen V. sitter i sofaen og lytter.

– For de trodde jeg skulle skade meg. Så fort politiet tok tak i meg, fikk jeg panikk. Jeg skreik, sparket og hylte.

Et annet minne:

– Jeg husket de lenket meg fast til ei båre. Så kjørte de meg til legevakta. Der festet de armene og beina med bandasjer.

Et tredje minne, også det på legevakta. Hun hadde spyttet på dem.

– Politiet dro ei hette over hodet mitt. Jeg dro den av noen ganger. Da satte de på håndjernene igjen, bare enda strammere, så jeg ikke skulle få av hetta.

«Ok, der skjedde det igjen»

I vaktjournalen er Lenes fortvilte handlinger og nødetatenes enorme ressursbruk beskrevet i detalj. Hva slags maktbruk hun ble utsatt for, er overfladisk notert. Ved noen anledninger står det at hun ble påsatt håndjern. Et par steder at hennes handlinger utløste væpnede aksjoner.

– Det har vært veldig mye tvang. «Ok, der skjedde det igjen», liksom. Det var nesten sjokkerende hvis det ble en utrykning, og de ikke brukte håndjern.

– Hva tenker du om bruken av makt mot Lene? spør vi politiførstebetjent Espen V.

Politiførstebetjent Espen V. hjemme hos Lene, våren 2021.

– Jeg vil helst ikke å uttale meg om mine kolleger, svarer han.

– Har du møtt flinke politifolk og, som har unngått å bruke tvang?

– Jeg føler det har vært flere som har brukt tvang enn ikke. Men jeg skjønner at de av og til har måttet bruke tvang på meg, sier Lene.

Starten på et vennskap

Fight, Flight or Freeze. Kamp, flukt eller underkastelse. Det er kroppens og hjernens tre hovedstrategier ved fare.

Lenes primære reaksjon er flukt. Men blir hun holdt fast, kjemper hun.

På et tidspunkt ble hun domfelt for vold mot ansatte i barnevernet, politiet og helsevesenet. Hun ble dømt til ungdomsoppfølging, som innebar at hun slapp fengsel.

Politiførstebetjent Espen V. fikk ansvar for å følge henne opp.

Under rettssaken begynte hun å skade seg. Da Espen V. oppdaget det, fikk han stanset rettssaken og kjørte henne til psykiatrisk.

Lenes arr.

Under bilturen spurte han:

«Syns du det vil være hyggelig om jeg kommer og besøker deg innimellom?».

– Jeg husker jeg syntes det var greit, sier Lene.

Det var starten på et slags vennskap.

I februar i år avslørte Aftenbladet at politiet på ett år (2019) utførte 2800 oppdrag knyttet til barnevernet.

Aftenbladets statistikk viser at mange politioppdrag kommer i forbindelse med akutte faresituasjoner og rømminger.

Ett av flere hundre sladdete dokumenter Aftenbladet fikk innsyn i, handlet om Lene.

Politiet hjalp oss å komme i kontakt med henne.

– De lot meg bare gå

Lene forteller at hun bodde på seks ulike barnevernsinstitusjoner fra 2016 til 2020. På den siste, en privat institusjon på Østlandet, bodde hun i ett år.

NB: Den private institusjonen ønsker ikke å uttale seg om Lenes sak. Men den kommer med generelle refleksjoner i et eget intervju med Aftenbladet.

– Hvorfor tilkalte institusjonene politiet så ofte?

– Jeg vet ikke, sier Lene.

– Det var kanskje fordi personalet var usikre og ikke visste hva de skulle gjøre.

På den siste institusjonen bodde hun alene. Tre ansatte passet på henne døgnet rundt, i tillegg til en nattevakt.

– Med så mange rundt meg var det fryktelig rart at de måtte koble inn politiet hver gang.

Hun mener institusjonen tilkalte politiet altfor ofte.

– De gangene jeg prøvde å skade meg og gå ut, lot personalet meg bare gå. De lot politiet gjøre jobben. I stedet kunne de ha forsøkt å motivere meg til å komme tilbake. De kunne ha tatt meg med inn igjen, og snakket til meg. I stedet ble det massiv tvang fra politiet.

Overgrep i oppveksten

– De hadde sikkert grunn til å bekymre seg av og til, vedgår hun, og forteller at hun for noen år siden fikk diagnosen PTSD. Posttraumatisk stresslidelse.

– Jeg kunne slå rundt meg. Men hvis de holdt meg i hånda og roet meg ned, roet situasjonen seg med én gang. Hvis jeg møtte politifolk jeg var trygg på, sier hun - og ser på politiførstebetjent Espen V. - så roet de meg ned. Da ble jeg med frivillig tilbake til institusjonen.

Tre av de 100 historiene om bruk av politi mot barn Aftenbladet skrev om i februar, handlet om Lene.

I én av dem rømte hun inn i en skog, utstyrt med en skarp gjenstand. Politiet væpnet seg og gikk inn etter henne. Lene mener institusjonen hausset opp situasjonen da den varslet politiet.

– Jeg var jo ikke truende, sier hun.

– Jeg husker jeg ble slengt i bakken inni skogen der, holdt fast og påsatt håndjern. Jeg lå på bakken og skreik og var livredd. Jeg har mye erfaring med overgrep fra da jeg var mindre. Når jeg blir holdt fast, kan jeg gå inn i fortiden. Jeg tror det er noen andre som holder meg fast. Jeg forsvinner inn i meg selv, blir redd og sparker og slår. Da blir det mer tvang, og så er vi inne i en ond sirkel.

Politiet: Ansatte uten kontroll

Hun husker at personalet, så fort politiet dukket opp, kunne si ting som: Dette har vi ikke kontroll på. Vi må få hjelp til å få henne hjem.

Fra politiets logg: «Patruljen sier at institusjonen ikke takler henne særlig bra». Og: «Opplever det som at de ansatte ikke har kontroll på henne.»

– Jeg har tenkt mye på sånne ting. Det var ikke trygt for meg at politiet brukte tvang, mens de som skulle ta seg av meg sto og så på, sier Lene.

– Sa du noe da?

– Nei, i situasjoner med tvang klarte jeg ikke å si noe. Jeg var kjemperedd.

– Det ene teamet klarte å roe meg ned når ting skjedde. De to andre klarte det ikke. De bare fraskrev jeg ansvar og ringte politiet, mener hun.

– Tillit må være gjensidig

Hun syns det er vanskelig å forklare hvorfor hun hadde en god relasjon til personalet i det ene teamet.

– Det var ikke sånn at jeg ikke skadet meg da de var på jobb. Men måten de taklet meg på, var ikke så kaotisk. For eksempel holdt de meg i hånda, og så roet jeg meg ned.

– De viste at de stolte på meg. Da stolte jeg på dem også. Tillit må være gjensidig, sier Lene.

Politiets bekymringsmelding fikk konsekvenser. Høsten 2019 kom Statsforvalteren i Oslo og Viken på uanmeldt tilsyn på institusjonen. Den manglet gode skriftlige planer for arbeidet med Lene. «Mangelen på systematiske og målbare planer medfører en uakseptabelt stor risiko for at beboerens særskilte behov for omsorg og oppfølging ikke blir tilstrekkelig ivaretatt», står det i tilsynsrapporten.

«Nå tar jenta bedre valg»

Institusjonen hadde brutt lovkravet om forsvarlig omsorg.

Tre måneder senere kom inspektørene på et varslet tilsyn. Da var alle planer i orden.

Lene ønsket ikke å snakke med tilsynsfolkene. Men personalet fortalte dem at hun hadde en positiv utvikling. Det var «en betydelig nedgang i farlige situasjoner hun utsetter seg for».

«Jenta tar nå bedre valg for seg selv, og er villig til å ta imot mer hjelp», mente institusjonen.

Politiet opplevde det ikke helt slik. Bekymringsmeldingen førte til flere møter mellom politiet, barnevernet, institusjonen og andre instanser.

Men politiet fortsatte å få telefoner fra institusjonen.

Kakao på politistasjonen

Når hun strekker seg etter kassegitaren, kommer underarmene til syne. De er blå av arr.

– Alt var liksom så svart, sier Espen V.

– Så jeg tenkte: Gitar! Hun må ha noe hun kan ha glede av.

Han kjøpte henne en gitar, og øvde med henne.

Og nå sitter hun og forsøker seg på introen til en kjent heavy metal-ballade. Hun unnskylder seg. Det er en stund siden sist hun øvde.

«Nothing Else Matters.»

– Espen forsøkte å gjøre det han kunne, sier hun.

– Da jeg gjennomførte ungdomsoppfølgingen, var han med, sånn at det ble trygt. Jeg var på politistasjonen med ham og drakk kakao. Jeg så politiet i en annen setting. Det har gitt meg en trygghet.

– En gang jeg var jeg ganske lenge innlagt på akuttpsykiatrisk. Da tok Espen og en annen betjent meg med på kino. Han har gjort ganske mye for meg, for å si det sånn.

– Følelsen av at noen har brydd seg hele tida, den betyr ekstremt mye. Han har vist så mye medfølelse og prøvd å hjelpe meg på alle mulige måter. Jeg har ikke opplevd så mye av det fra voksne tidligere.

Plutselig voksen

Da Lene Isaksen fylte 18, var hun liksom voksen. Hun gikk rett fra tre til én-bemanning døgnet rundt, til en kommunal bolig hvor hun i hovedsak må klare seg selv. Hun er én av elleve beboere i hver sin kommunale leilighet. To ansatte følger med på dagtid. Ingen på natt.

– Sinnsykt. Men det er sånn det ble.

– Men det går veldig bra, legger hun til

– Det er fire måneder siden sist jeg skadet meg. Før var jeg på sykehuset nesten annen hver dag.

– Hva er grunnen til at det går bra?

– Jeg har fått god kontakt med faren min. Jeg ser ham hver dag. Det betyr ekstremt mye.

Og så har hun tatt noen harde valg. Kuttet kontakten med noen som ikke var bra for henne.

Når det ringer på døra

Hun har begynt å gå til psykolog, men orker ikke å snakke så mye. Hun har utsikt mot skogen - akkurat nå piler et ekorn opp et furutre - men Lene er ikke så glad i skog.

Noen ganger ligger en nabo og velter seg i mosen mellom trærne hun har utsikt til. Om natta pleier en annen nabo å slå i det som er hennes soveromsvegg.

Når det ringer på døra, kan det være så ymse. Ei jente på rømmen fra en voldelig kjæreste. En mann med ville øyne og hammer i hånda.

– Men jeg er blitt ganske vant til det. Jeg føler meg ikke utrygg, sier hun.

– Jeg har pappa fem minutter unna. Hvis jeg ringer, er han her på tre.

Hun teller antall dager uten selvskading. Og antall dager til hun skal få valp. Hun viser oss et bilde av den.

BRA NOK, lyser det fra tavla i stua.

– Det vet du at du er, Lene, sier Espen V.

– Jeg prøver å minne meg på det, sier hun.

– Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tenkt, sier politiførstebetjenten.

– Kanskje det ikke er mulig å lage noe bedre tilbud?

– Jeg kan ikke si at institusjonene gjorde en dårlig jobb...

– Men det er klart, sier Espen V.

Han tenker seg om.

– Det er noen mangler ved både barnevernet og psykiatrien, når de må støtte seg så mye på politiet. Det må settes inn mer ressurser. Man må finne nye løsninger.

– Dette løses, sier Lenes venn i politiet.

Lene Isaksen er et pseudonym. Hun ønsker å fortelle sin historie, uten at navn og ansikt vises. Hun har opphevet taushetsplikten for Aftenbladets journalist.

«Følelsen av at noen har brydd seg hele tida, den betyr ekstremt mye.»

Institusjon erkjenner: – Unødvendig mye politi

– Tallet er skyhøyt. Det er ikke til å stikke under stol. Det sier den tidligere lederen av den private institusjonen Lene bodde på det turbulente året før hun fylte 18.

Da politiet skrev bekymringsmeldingen til Statsforvalteren i Oslo og Viken høsten 2019, hadde Lene bodd på institusjonen i fem måneder. På den tida loggførte politiet 40 oppdrag. På noen få år loggførte politiet i alt 217 oppdrag og meldinger på Lene.

Alt mens hun ble flyttet fra institusjon til institusjon.

– Jeg tenker at det bør stilles strengere krav til institusjonene. Vi må holde ut med ungdommene. Det skal ikke være så lett for barna å sprenge seg ut av en institusjon og plasseres i en ny, sier avdelingslederen.

Noen ringer politi oftere

Han jobber i Olivia Solhaugen AS, som driver 20 barnevernsinstitusjoner i Norge. Han ønsker å være anonym av hensyn til “Lene” og personalet ved institusjonen. Selskapet vil ikke kommentere hennes sak, men ønsker å bidra i debatten om barnevernsinstitusjoner ved å svare generelt.

– Tyr dere for lett til politiet?

– Både ja og nei. I noen tilfeller skulle vi ikke ha ringt politiet. I andre skulle vi ha ringt før, sier han.

Institusjonens prosedyrer sier at de skal ringe ved fare for liv og helse. Det lages risiko- og sårbarhetsanalyser av hver ungdom.

– På institusjonene jobbes det i team. Teamene er ulike, med ulike individer. Vi jobber mye med å skape en felles forståelse for når man skal tilkalle politiet. Men noen har lettere for å ringe politiet enn andre. Det som er truende for noen, er ikke truende for andre.

Vil bruke politi mindre

– Gitt mengden politioppdrag i Lenes tilfelle. Tar dere selvkritikk?

– Vi ser at bruken av politiressurser er unødvendig stor. Dette er en belastning for politiet. Og vi ønsker å få bruken ned. Vi går derfor jevnlig gjennom dette, og ser nærmere på hvor grensa skal gå for at vi ringer politiet. I utgangspunktet er vi i stand til å håndtere det meste selv, sier avdelingslederen.

– Når dere bruker mye politi, er det et tegn på at dere har for lite ressurser?

– Nei. Vi tar ikke imot barn og ungdommer hvis det ikke følger med ressurser til forsvarlig drift før inntak.

Men hvorfor så mye politi?

– Vi driver ikke et fengsel

– I privat sektor får vi ofte plassert tungt belastede barn og ungdommer. De er i krise. Da oppstår disse situasjonene gjerne hyppigere, sier avdelingslederen.

– Dette er ungdommer som føler seg avvist av alle. Voksne representerer utrygghet. De er kanskje plassert på institusjonen mot sin vilje. Da ender de opp i opposisjon.

– En grunn til at de rømmer kan være at de ikke liker enkelte av de ansatte, som nye vikarer. «Ok, enda et nytt fjes. Det gidder jeg ikke», tenker de gjerne.

– Vi driver ikke et fengsel. Vi har ingen fengselsbetjenter på institusjonene. Ønsker de å rømme, får de til det.

Å bruke tvang og makt er siste utvei, understreker han.

– Men når en ungdom gjør stor fysisk skade eller beveger seg på farlige steder, kommer gjerne en barnevernspedagog til kort. Da har vi et ansvar for å verne om personalet og deres sikkerhet.

Politimyndighet til barnevernet?

De har tett dialog med politiet om hvor grensa skal gå for når de skal ringe.

– Politiet gir klar beskjed om at terskelen er for lav. Vi er ikke alltid enige. Men det kan være vi må finne alternativer.

– Hva kan alternativet til politi være?

– Noen har foreslått å opprette egne ressursteam som kan bistå institusjonene. Men da må de gis en type politimyndighet. De må kunne ha en hjemmel og samme kompetanse som politiet. De må være rustet for å gå inn i de tunge og farlige situasjonene som bare politiet kan gå inn i i dag.

– Men det må i tilfelle være absolutt siste utvei. Det må være når det er fare for livet og helsa til personalet, sier han.

– Mange solskinnshistorier

Avdelingslederen kan altså ikke kommentere Lenes kritikk av institusjonen. Som at hun følte at to av de tre teamene ikke behandlet henne godt, og ringte politiet altfor ofte. At de kunne hausse opp betente situasjoner i stedet for å roe de ned. Og at hun følte at de fraskrev seg ansvar da de ringte politiet. 

Institusjonen fikk kritikk av Statsforvalteren for å mangle gode planer for Lene.

– At man får påpekt et avvik ved en institusjon er aldri positivt. Men i utgangspunktet er vi gode på å holde oss innenfor rammene. Derfor er vi en stor aktør med mange solskinnshistorier som man kanskje ikke leser så ofte om i media, sier avdelingslederen.

Barnevern i krise?

Aftenbladet avdekket tidligere i år at politiet på ett år utførte 2800 oppdrag knyttet til barnevernet.

Er dette et tegn på noe alvorlig feil ved institusjonene? Kritikere mener barn blir puttet i bås, og må tilpasse seg institusjonene, ikke motsatt. Avdelingslederen kjenner seg ikke igjen i påstanden.

– Ungdommer er ofte lite fornøyd hvis de kommer fra en lite strukturert hverdag, og må tilpasse seg en ny struktur. Det tar tid å akseptere. Men utgangspunktet vårt er å legge til rette for barnas ønsker.

– Er barnevernsinstitusjonene i krise?

– Jeg kan ikke svare for andre. Det er fint at Aftenbladet reiser spørsmålet. Vi ser at det har vært en stor utvikling av barnevernsinstitusjonene i Norge. Et forbedringspotensiale vil det alltid være. Men vi er på rett vei.

Tusen kroners-spørsmålet

Lene ser ut til å ha det mye bedre nå, med nesten ingen oppfølging. Da hun bodde på institusjon hadde hun flere ansatte rundt seg døgnet rundt.

– På generelt grunnlag har vi sett dette før. Noen blomstrer når de blir kvitt alle krav og grenser og blir ansvarliggjort. Men når skal vi overlate en ungdom til seg selv, hvis vedkommende framstår som en fare for seg selv eller andre? De lærde strides om hvor grensa går, sier avdelingslederen ved Olivia Solhaugen AS.

Publisert:

Politimakt mot barn

  1. «Vi er på rett vei», svarer barne­verns­direktør etter flengende kritikk

  2. – Vi må tørre å gå inn i problemene i barnevernets institusjoner.

  3. Gransker tar oppgjør med «skadelige barnevernsinstitusjoner»

  4. – Er insti­tusjoner rett tilbud til ut­satt ung­dom?

  5. Les 28 bekym­rings­meldinger fra poli­tiet: - De lærer hverandre opp i narko, vold og ran

  6. – Vi driver ikke et fengsel. Ønsker de å rømme, får de det til

  1. Politimakt mot barn
  2. Barn
  3. Vold
  4. Politiet
  5. Aftenbladet ung

Mest lest