Spør ikke hva landet ditt kan gjøre for deg

Hvor ofte tør en politiker i dag kreve noe av oss?

  • Kommunikasjonsrådgiver
  • Wenche Skorge
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over 13 år gammel

Statsministerens siste nyttårstale skapte en liten renessanse for Kennedy-sitater, og her kommer min favoritt: «Ask not what your country can do for you, ask what you can do for your country.» På norsk: «Spør ikke hva landet ditt kan gjøre for deg, spør hva du kan gjøre for landet ditt.» Sitatet stammer fra president John F. Kennedys innsettelsestale 20. januar 1961. Presidenten sier dette mot slutten av talen, etter at han har beskrevet noen av de trusler og muligheter verden står overfor. Han peker på at for første gang i historien har mennesket muligheten til å avskaffe all fattigdom, men også muligheten til å utslette alt liv.

Googler man det aktuelle sitatet, kommer det blant annet opp under samlerubrikken patriotisme. Kennedy maner altså sine tropper til innsats og oppofrelse. Ikke i bare snever militær forstand, men i videste forstand, til beste for folk, fedreland og det internasjonale samfunn.

Kennedys innsats som president er omdiskutert, men ett er sikkert: Både han selv og den staben han omgav seg med, «the best and brightest», hadde politisk teft i tillegg til å være særdeles begavede retorikere.

Selv om amerikanere i 1960-årene ganske sikkert var både materialister, egoister og karrierister, de som vi, valgte Kennedy likevel å legge stor vekt på det etiske kravet om å bidra til samfunnet. Det må han ha gjort med velberådd hu. Han regnet med å treffe sitt publikum hjemme. Han gikk ut fra at folket hadde et ønske og en vilje til å bidra til noe som var større og viktigere enn dem selv.

Hva har skjedd underveis? Hvor ofte tør en politiker i dag kreve noe av oss — som samfunn eller som enkeltindivider?

Etter at Ronald Reagan og Margaret Thatcher inntok scenen rundt 1980, har pengemakten økt på bekostning av den politiske makten. Begrepet solidaritet, som var på alles lepper i de radikale sytti-åra, er stort sett blitt forvist til fagbevegelsens festtaler.

Kapitalens avkastning er blitt det altoverskyggende evangelium. Finansfyrstene høster mer beundring enn industriutviklere, teknologer og kunnskapsprodusenter. Når gründere hylles i næringslivspressen, er hovedfokuset som regel hvor mye penger de har tjent, ikke hvordan det de har utviklet kan bidra til et bedre samfunn.

Tanken flytter seg fort og ufrivillig til sommerens store medietema i Norge. Det regner millioner, ti-talls og hundretalls til og med, over noen få personer som har hatt synlige og instrumentelle roller i å skape avkastning på kapitalen, denne fremste av alle moderne dyder.

Vrangsiden av denne virkeligheten får vi også innblikk i. Hjelpeorganisasjoner har de siste månedene delt ut rekordstore mengder mat til fattige i Oslo. I fransk industri er det selvmordsalarm, rapporterer dagspressen i fellesferien. Infernalsk tempo og en månedslønn tilsvarende 12.000 kroner har ført til at franske arbeidere simpelthen ikke orket mer. I Kina er det avdekket en fabrikk som likner mest på en konsentrasjonsleir, med kidnappede, underernærte barn som arbeidere.

Pengedrysset over dem på toppen og det økende presset mot dem på bunnen utgjør den moderne kapitalismens janus-ansikt. Det er to sider av samme sak.

Er det slik vi vil ha det? Er det nødvendig å ha det slik? Er innsatsen og motivasjonen til topplederne proporsjonal med pengesummene de mottar?

Et sentralt begrep i økonomisk teori er grensenytten. Lektor Mauland, min utmerkede lærer i sosialøkonomi på Sandnes Gymnas i 70-åra, forklarte dette begrepet slik: Når du har gått en lang tur på ski og setter deg ned for å spise en appelsin, smaker den første appelsinen fortreffelig. Er du skikkelig sulten smaker kanskje appelsin nummer to også bra, men deretter avtar tilfredsstillelsen gradvis. Når du kommer til den sjuende, vil du antakelig få brekningsfornemmelser. Med andre ord: Jo mer du får av en ting, desto mindre ekstra tilfredsstillelse for hver ny porsjon.

Kan det tenkes at dette også gjelder penger? Det er forståelig at den første millionen smaker bra, men hva med den førtiende? Det kan i hvert fall ikke herske tvil om at en månedslønn i bonus for fabrikkarbeideren med 12.000 kroner i månedslønn, vil gi uendelig mye større velferdsgevinst enn en ekstra million for en person som har mange millioner fra før.

Mottakerne av pengedrysset er blant vårt samfunns «beste og mest begavede», for å låne begrepet som ble brukt om Kennedys stab. Kan det tenkes at livet på toppen med tilhørende makt og privilegier, også gir belønning som ikke kan måles i kroner og øre? Kan det tenkes at muligheten til å utvikle en bedrift, bidra til å forme et samfunn og skape en god framtid for sine ansatte og sine medborgere gir glede og tilfredsstillelse i seg selv?

Svaret bør være opplagt: For et etisk bevisst menneske må den største verdien ligge i å bidra, i vissheten om at det har vært et godt dagsverk, og ved reisens slutt et respektabelt livsverk.

Selv om det er typisk amerikansk og nokså pompøst sett med dagens norske øyne, drister jeg meg likevel til å avslutte med Kennedys ord fra den samme innsettelsestale:

«'Med god samvittighet som vår eneste sikre belønning, og med historien som den endelige dommer over våre gjerninger, la oss stevne fram og lede landet som vi elsker.»

Hva angår de selskapene som skal ledes, er selvsagt ikke god samvittighet den eneste belønningen. Men la oss håpe at det er den viktigste, sammen med samtidens og historiens anerkjennende dom.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Rogaland er nederst på vaksinestatistikken

  2. Oslo stenger serveringssteder og butikker

  3. Her blir bilen berget fra Roslandsåna

  4. Mathilde og Mikal ble sett på som farlige barn: – Det hjelper ikke barn å bli låst inne

  5. Nå stenges Oslo ned igjen. Hva skjedde egentlig da smitten brått økte?

  6. Nyheten om lillesøster fikk Klæbo til å smile