I nesten seks år har de vært tause. Nå forteller politifolkene for første gang om de avgjørende minuttene i den omstridte Utøya-aksjonen

Politiet ble filleristet av 22. juli-kommisjonen for innsatsen da Norge trengte dem aller mest. Nå slår politiets beredskapstropp knallhardt tilbake.

Publisert: Publisert:

Én time og 10 minutter etter at Anders Behring Breivik gikk i land på Utøya fredag 22. juli 2011, kommer politiet her til øya. Syv minutter senere blir han pågrepet. Da hadde han drept 69 personer. Foto: Jan Bjerkeli

  • Andreas Bakke Foss
iconDenne artikkelen er over tre år gammel

Bildet Ragnar, som ønsker å være anonym i boken, tok av terroristen Anders Behring Breivik sekunder etter han ble pågrepet på Utøya klokken 18.34 fredag 22. juli 2011. Da hadde han drept 69 personer på én time og 17 minutter. Det sendes direkte til Delta-Ko og en kollega som nå har etablert seg på brygga på Utøya. Da har de alt sendt bilde av ID-kortet terroristen hadde i lommen. - Ingen skulle ønsket mer enn oss at vi hadde kommet raskere frem, sier "Ragnar" i Beredskapstroppen i boken. Foto: Politiet

Dybdeintervjuet i ny bok

For første gang forteller politimennene som deltok i den omstridte politiaksjonen, åpent om hva de opplevde den regntunge terrorfredagen på Utøya 22. juli 2011.

Forfatter Malin Stensønes har dybdeintervjuet 20 av de 26 operatørene som var med i aksjonen.

I boken På vår vakt – Beretninger fra politiets beredskapstropp tar politifolkene et oppgjør med det de mener er faktiske feil og metodiske mangler i 22. juli-kommisjonens rapport.

– De må ha trodd jeg løy, sier aksjonslederen om sitt møte med kommisjonen.

Utøya i Tyrifjorden fotografert kvelden 22. juli da 69 mennesker ble drept der. Etter selv å ha ringt politiet to ganger for å overgi seg, ble Behring Breivik pågrepet klokken 18.34. Foto: Aleksander Andersen / NTB Scanpix

– Nå kommer vi til å møte motstand

Et spørsmål er alltid helt sentralt i enhver politiaksjon: Hva slags styrke og kapasitet har motstanderen? Svaret avgjør valg av ressurser og ikke minst taktikk.

Men hva slags informasjon hadde politiet egentlig da de aksjonerte mot Utøya? Hva trodde politiet selv ventet på dem på den 12 000 kvadratmeter store øya ute i Tyrifjorden denne fredagen?

Ifølge politiet var situasjonsforståelsen deres på vei til Utøya 22. juli tre til fem gjerningsmenn med automatvåpen og mulig eksplosiver. Dette bildet er fra Hole ved Utøya tre timer etter at Behring Breivik ble pågrepet klokken 18.34. Foto: Hans O. Torgersen

Politiet: 3-5 gjerningsmenn med våpen

Samtlige av de 20 operatørene som er intervjuet i boken, har gitt uttrykk for at deres forståelse av situasjonen var som dette:

Tre til fem gjerningsmenn med automatvåpen.

Denne informasjonen var, ifølge boken, basert på to telefonsamtaler:

Den første samtalen var mellom en av ungdommene på Utøya og en person i beredskapstroppen like før klokken halv seks, få minutter etter at Behring Breivik ankom øya.

Den andre samtalen kom inn til Oslo politidistrikt fra en innringer som nettopp hadde snakket med en av ungdommene på Utøya, som fortalte at det var en mann som hadde tatt tilhold i et hvitt hus, og at det muligens var eksplosiver i trærne.

Den røde gummibåten fullastet med tungt bevæpnet politi på vei til Utøya ble på mange måter symbolet på politiets problemer underveis til Utøya. I boken kommer det nye detaljer om de avgjørende minuttene i Tyrifjorden. Foto: Steinar Frøyshov

Helge Mehus, daværende nestkommanderende i beredskapstroppen, meldte den siste samtalen videre til troppens kommandosentral, som igjen meldte det ut til de andre operatørene.

Flere av teamlederne bekrefter i boken at de mottok opplysningen om tre til fem gjerningspersoner på mobilen, og enda flere operatører bekrefter at denne informasjonen ble delt i bilene på vei til Utøya.

Tankene gikk mot et angrepslag som var ute etter å gjøre mest mulig skade og som kom til å gjøre kraftig motstand når beredskapstroppen gikk til aksjon.

Hevder ingen i styrken ble trodd av kommisjonen

Budskapet ble ifølge boken gjentatt flere ganger under aksjonen. Tre til fem gjerningsmenn som skyter med automatvåpen og muligens bruk av eksplosiver.

Det var oppfatningen da de satte seg i den røde gummibåten som senere stoppet. Det var oppfatningen da de gikk i land på Utøya.

Det var oppfatningen da Anders Behring Breivik ble pågrepet, etter den første samtalen med ham og da politiet så alle de døde i Kafébygget.

Og det var oppfatningen i timene som fulgte, da politiet gjennomsøkte øya, talte døde og hjalp sårede.

Men i boken hevder mannskapene at ingen i styrken ble trodd av 22. juli-kommisjonen på noe av det mest sentrale: grunnlaget for denne situasjonsforståelsen.

Det har falt den spesialtrente innsatsstyrken mot terror tungt for brystet.

  • Gjørv til Aftenposten om kritikken: Én eller flere gjerningsmenn påvirker ikke plikten til umiddelbar inngripen

Pågripelsen og de første ordene

Kommisjonen: Et entydig situasjonsbilde

22. juli-kommisjonen er klinkende klar i sin konklusjon:

Den rådende oppfatningen «på taktisk nivå» var at det var én gjerningsperson. Flere intervjuer underbygget dette, slår kommisjonen fast i rapporten som ble lagt frem 13. august 2012.

Kommunikasjonen på telefon- og radiosambandet til Nordre Buskerud politidistrikt etterlot et «entydig situasjonsbilde av én gjerningsperson og hvor mulige eksplosiver ikke inngår», mener kommisjonen.

Dette gjaldt både meldinger fra lokale tjenestemenn, operasjonssentralen og Beredskapstroppen, ifølge kommisjonen.

Det var ikke noe grunnlag for å forvente at politiet skulle bli konfrontert med 3–5 gjerningspersoner, ei heller at det skulle være eksplosiver på Utøya, er konklusjonen.

Alexandra Bech Gjørv, som ledet 22. juli-kommisjonen var klar i sin konklusjon: Det var ikke noe grunnlag for å forvente at politiet skulle bli konfrontert med 3–5 gjerningspersoner på Utøya. Foto: Hans O. Torgersen - Aftenposten

«Ingen vil være trygge»

Dette er helt feil, mener politiet selv. Ifølge intervjuene i boken var situasjonsforståelsen til politimennene helt klar, også etter at Behring Breivik var pågrepet og det var døde og skadede overalt:

«Det er IED-er (improviserte bomber) og flere gjerningsmenn på øya. Det er trusselforståelsen. Amund bekrefter at meldingen er mottatt.

Han samler sine, gjentar situasjonsbeskrivelsen og gir sine ordrer til de andre. Det er gjerningsmenn som er målet. Én er tatt. Nå skal de ta de andre. Ingen vil være trygge før de har kontroll på gjerningsmennene.»

Bildet er tatt tre timer etter at drapsmannen ble pågrepet 22. juli 2011 og viser politifolk ved kaia foran det gamle hovedhuset. Også på dette tidspunktet var beredskapstroppen forberedt på flere gjerningsmenn på Utøya. Foto: Torgersen Hans O

Hevder kommisjonen fremsto som mediedrevet

22. juli-kommisjonen kalte inn åtte personer fra politiets beredskapstropp til intervju, inkludert ledere og stab. Forfatteren har intervjuet alle.

«Amund», som ønsker å være anonym i boken, ledet en av de mest krevende delene av politiaksjonen på Utøya, men hevder han ikke ble spurt om særlig annet enn «hvorfor vi tok til venstre ned til en campingplass–før aksjonen var begynt».

– I ettertid følte jeg skuffelse over at kommisjonen fremsto som så mediedrevet i sine spørsmål og at den ikke var mer interessert i å avdekke andre forhold, sier han i boken.

– De må ha trodd jeg løy

Terje, som ledet aksjonen på Utøya, omtaler møtet med 22. juli-kommisjonen slik i boken.

– De må jo ha trodd jeg løy.

Han forstår ikke hvordan 22. juli-kommisjonen kunne konkludere som den gjorde når det gjaldt antall gjerningsmenn.

Ifølge aksjonslederen er dette stikk i strid med hvordan Beredskapstroppen leste trusselbildet.

Terje sier at aksjonen på Utøya ble utformet på på informasjon om tre til fem gjerningsmenn og at aksjonen ville sett svært annerledes ut med et annet bilde av situasjonen.

Myndighetenes evne til å beskytte menneskene på Utøya sviktet 22. juli. En raskere politiaksjon var reelt mulig. Gjerningsmannen kunne ha vært stanset tidligere, slo Alexandra Bech Gjørv, lederen av 22. juli-kommisjonen fast 13. august 2012. Foto: Stein Bjørge,

– Burde vært avskiltet som politi

22. juli-kommisjonen roste politiet for aksjonen på Utøya, da de først kom i land. Mot og hurtighet. Godt førstehjelpsarbeid og evakuering.

Men om man legger til grunn at det var én gjerningsmann, så var det ingen god politiaksjon, mener Terje.

– For da skulle vi gjort noe helt annet. Da skulle vi ha fått helsepersonell ut umiddelbart og startet behandling og evakuering.

– Hele aksjonen var jo basert på at det var flere gjerningsmenn. Hvis jeg som aksjonsleder hadde organisert aksjonen slik vi gjorde, med kunnskap om at det var én gjerningsmann, burde jeg ha vært avskiltet som politi, fastslår Terje.

Alexandra Bech Gjørv ledet 22. juli-kommisjonen som ellers besto av Ragnar Line Auglend, Stefan Gerkman, Guri Hjeltnes, Laila Bokhari, Torgeir Hagen, Linda Motrøen Paulsen, Einar Skaarseth Enger, Hanne Bech Hansen og Karin Straume. Foto: Bjørge, Stein

Han mener han var krystallklar til kommisjonen: Hans situasjonsbilde var tre til fem gjerningsmenn, lenge før politiet aksjonerte på Utøya.

Ifølge Terje fikk han ikke ett kritisk spørsmål om hans situasjonsforståelse når det gjaldt gjerningsmenn da han var hos kommisjonen. Han sier han aldri ble konfrontert med at kommisjonen hadde et annet syn.

Han ledet aksjonen på Utøya og mener det er «nokså åpenbart» at han vet hvilken situasjonsforståelse de hadde.

– Og ettersom vi faktisk var innsatsstyrke på øya, er det vanskelig å forstå at dette ikke ble tillagt vekt, sier han i boken.

– Vi gjorde det vi kunne for å skaffe nye båter. Vi var ikke i ferd med å drukne, men i ettertid ble det dessverre slik at alt vi gjorde denne dagen – i regjeringskvartalet og på Utøya – på mange måter druknet i all oppmerksomheten og all kritikken rundt den røde gummibåten, sier Ragnar i boken. Foto: Steinar Frøyshov

Kommisjonen filleristet politiet

Fra august 2011 begynte mediene å kreve svar på hvorfor det tok politiet én time og ni minutter å pågripe massedrapsmannen.

I mediestormen som fulgte om politiaksjonen, føler Beredskapstroppen at de ble stående alene. Mange opplevde situasjonen som fortvilende, ifølge boken.

De ble igjen og igjen «assosiert med det som ikke lyktes».

22. juli-kommisjonen kom med knallhard kritikk mot politiets aksjon da de offentliggjorde sin rapport på nesten 500 sider.

For en hel verden slo kommisjonen fast at myndighetenes evne til å beskytte menneskene på Utøya sviktet da det gjaldt som mest.

En raskere politiaksjon var mulig, og Anders Behring Breivik kunne ha vært stanset tidligere den dagen han drepte 77 mennesker.

Den første store felles pressekonferansen på politihuset i Oslo etter terroren var mandag 25. juli.Oslo politidistrikts stabssjef Johan Fredriksen (f.v), visepolitimester Sveinung Sponheim og daværende politidirektør Øystein Mæland, som senere måtte gå av. Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB Scanpix

Stabssjef: Ressursene som fortsatt ikke finnes

Johan Fredriksen overtok som stabssjef i Oslo-politiet klokken 22 fredag 22. juli.

Det var Fredriksen som ble sendt ut for å møte pressen i dagene, ukene og månedene med kritikk som fulgte.

I boken setter han for første gang ord på hva han mener om kommisjonens kritikk. Og går til angrep på den kjente frasen om at 22. juli er historien om ressursene som ikke fant hverandre.

– Det er like mye fortellingen om ressursene som ikke fantes, og som fortsatt ikke finnes, sier Fredriksen i boken.

– Hver og én må være fremoverbøyd og ta det ansvaret de har. Noen slapp altfor billig etter 22. juli i det bildet der. Etterpå tenker jeg de var bekvemme med at det var politiet som måtte svare for alt som var belastende, sier Johan Fredriksen. Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB Scanpix

– Målt i etterpåklokskapens klare lys

Han er enig med kommisjonen i at en raskere politiaksjon hadde vært mulig, men sier det baserer seg på en forutsetning om at alt var kjent og fungerte optimalt til enhver tid.

– Slik var det ikke 22. juli, og slik kommer det heller ikke til å være i fremtidige hendelser, sier Fredriksen.

Politilederen mener 22. juli-kommisjonen setter opp et mål som ikke er mulig å nå, hverken for politiet eller andre, og hevder politiet ikke ble målt på det de gjorde i sanntid, basert på de muligheter og forutsetninger de faktisk hadde.

– Vi ble målt i etterpåklokskapens klare lys og på informasjon og kunnskap som ikke fantes i situasjonen, eller på det tidspunktet, sier Fredriksen i boken.

Ifølge forfatter Stensønes støttes dette av mange i politietaten:

«Mange peker på avstanden mellom idealer og forventninger på den ene siden, og faktisk responstid på den andre», skriver hun.

Fredriksen ønsker ikke å svare på spørsmål fra Aftenposten om kritikken han kommer med, og henviser til boken.

– Alle har et selvstendig ansvar for å gjøre vurderinger. Alle. Ingen kan unndra seg ansvar for feilvurderinger, uansett hvor i kjeden de befinner seg, sier Anders Snortheimsmoen. Foto: Dag W. Grundseth

Snortheimsmoen: Burde tydelig ha formulert hva vi mente

Den erfarne politimannen Anders Snortheimsmoen var sjefen for Beredskapstroppen 22. juli 2011.

I boken forteller han om «en veldig spesiell stemning etter 22. juli i hele etaten». Han sier mange var redde for jobbene sine. For ansvaret. For å bli identifisert med gale beslutninger.

Snortheimsmoen var en av politilederne som sammen med Johan Fredriksen tidlig gikk ut i offentligheten og prøvde å gi en forklaring.

Til Aftenposten sier han at han etter terrorangrepene forsøkte å gå ut med det han og troppen mente var viktig og riktig for at folk skulle få et så korrekt bilde som mulig å vurdere politiets innsats ut ifra.

Åpenheten fra beredskapstroppen om det som hadde skjedd, gikk langt utover vanlig praksis fra tidligere aksjoner, mener Snortheimsmoen.

– Folk fikk gjøre opp sin egen mening, men det var for å få frem et mer korrekt bilde, slik vi så det. Men det ble slik at journalister og andre stilte seg tvilende til det vi sa. Samtidig skulle man ikke unnskylde seg, sier Snortheimsmoen til Aftenposten.

Daværende justisminister Knut Storberget (Ap) og daværende leder for Beredskapstroppen Anders Snortheimsmoen møtte pressen utenfor politihuset på Grønland fem dager etter terrorangrepet. Da hadde Storberget snakket med Beredskapstroppen. Foto: Magnus Knutsen Bjørke

– Viser at kommisjonen ikke har kompetansen

Og i boken forteller han at det er én ting han angrer han på i ettertid når det gjelder hans egen håndtering.

– Jeg burde tydeligere ha formulert hva vi mente da 22. juli-kommisjonen fremla sin rapport. Vi diskuterte det i ledergruppen i Oslo politidistrikt,
men beslutningen var at vi ikke skulle gå ut. Det burde vi ha gjort, sier han i boken.

Han sier de vurderte om de skulle si noe tidligere, men valgte ikke å gjøre det blant annet av hensyn til de pårørende og etterlatte.

– Policyen ble at da rapporten kom, var det slutt. Det var fasiten, sier Snortheimsmoen.

Men når boken nå kommer, følte Snortheimsmoen at det måtte sies.

– For meg personlig er det veldig viktig at det blir sagt, sier han til Aftenposten.

Og til kommisjonens påstander om situasjonsforståelsen sier han følgende til Aftenposten:

– Det viser bare at kommisjonen ikke har den kompetansen den skulle ha til å vurdere hva som skjer i en akutt krise.

– Hold kjeft

Ragnar, som egentlig heter noe annet, var svært nær ved å skyte Anders Behring Breivik under pågripelsen på Utøya.

Mens han har fingeren på avtrekket, stanser terroristen. Han blir stående stille foran politifolkene med armene rett ut og håndflatene vendt mot dem.

Han ser rett på Ragnar, som løsner grepet rundt avtrekkeren og roper: – Hold armene rett ut! Ned på kne! Terroristen blir pågrepet uten å gjøre motstand.

I boken forteller Ragnar for første gang om minuttene og timene etterpå da han satt med kneet på ryggen til gjerningsmannen i skogen på Utøya.

Publisert:

Les også

  1. Utøya-naboer kritiske til nytt forslag om minnested

  2. Mindre medieinteresse for Breiviks ankesak

  1. Utøya
  2. 22. juli
  3. Anders Behring Breivik