Rusmisbrukere vil ha mer tvang

Kommunene bør tvangsinnlegge rusmisbrukere oftere. Da kan flere komme seg ut av rushelvetet, mener brukerorganisasjon. Eksperter er skeptiske.

Men hovedproblemet er at kommunene ikke kommer tett nok på rusmisbrukerne, sier Karl Olaf Sundfør i RIO. Her under et seminar om rusomsorgen i Stavanger i fjor, sammen med blant annet visepolitimester Gøril Våland. Foto: Jarle Aasland

  • Thomas Ergo
    Journalist
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Karl Olaf Sundfør representerer Rusmisbrukernes interesseorganisasjon (RIO) i Vest-Norge. Han er enig med forskere i at kommunene i større grad bør benytte seg av muligheten til å tvangsinnlegge personer med ruslidelser på institusjon i inntil tre måneder. Dette vel og merke hvis brukeren er blitt lyttet til, andre helsetiltak er forsøkt, og person er til fare for seg selv.

– Det mener jeg ut i fra både egen og andres erfaring. Flere har opplevd av det å bli lagt inn på tvang har skapt en motivasjon som gjør at de har kommet seg ut av rusmisbruket.

– Men tvang kan være så forskjellige ting, tilføyer Sundfør.

Les også

Forskning: Tvang kan hjelpe rusmisbrukere

Foto: Privat / Mariken Steen-Forgaard

Les også

Kritisk til studie om tvang

Tidlig i posisjon

Han mener det er avgjørende at hjelpeapparatet kommer tidlig i posisjon til brukeren, og forklarer hvorfor tilbakeholdelse i institusjon er viktig.

– Flere har erfart at hvis denne samtalen tas tidlig, vil brukeren mange ganger gå med på frivillig tvang.

Etter helse- og omsorgstjenestelovens § 10–4 kan en rusmisbruker samtykke på forhånd i å bli holdt tilbake på en institusjon i inntil tre uker. Det vil for eksempel si at dersom pasienten har lagt seg inn for noen måneders behandling, men etter noen dager rømmer for å ruse seg, kan hun hentes tilbake med makt. Og holdes igjen i inntil tre uker. I mellomtida har hun kanskje kommet på bedre tanker.

Men Sundfør mener hovedproblemer er – som vist i dokumentaren om Siw – at kommunene ikke kommer tett nok på brukerne.

Les også

LES OGSÅ: De fant henne svimeslått i oppgangen. Hun lå som en bylt på gulvet utenfor sin egen leilighet.

Les også

LES OGSÅ: Tok flere år før fastlege og sykehus visste at pasienten Siw var død

Ut til ingenting?

– Kommunene må komme mye mer i posisjon til brukerne, jobbe tettere opp mot dem, være mye mer imøtekommende og lytte til hva de ønsker i sitt eget liv.

Han mener innholdet i behandlingstilbudene må bli bedre, og har tro på å ansette erfaringskonsulenter og likemenn også i psykiatrien. Tilbudet som venter etter institusjonsopphold er ikke godt nok i dag:

– Du blir skrevet ut, men hva blir du skrevet ut til? Ofte til ingenting, mener Sundfør.

Kommunene og spesialisthelsetjenesten må begynne å snakke sammen - både før, under og etter utskrivelse, sier han. Ser kommunen at det bærer mot tvang, må den kontakte spesialisthelsetjenesten for å lage et godt opplegg rundt brukeren. Før rusmisbrukeren skrives ut, må kommunen ha sørget for at økonomi er på plass, og ikke minst en tilfredsstillende bolig. Og kommunen bør ha sørget for at personen har et aktivitetstilbud i hverdagen.

– Slik kan man forebygge bruk av tvang, sier Sundfør.

«Rusen har makta»

– Jeg er redd de pårørende har rett når de sier at det er rusen som har makta, ikke gutten min, sier Anne Helene Fraas Tveit til Aftenbladet.

Hun er psykolog og har mange års erfaring fra psykiatrien. Siden 2013 har hun vært leder på rusfeltet, og sitter dessuten i regjeringens rusreformutvalg. Hun er altså blant de som skal gi regjeringen råd om hvordan tilbudet til landets rusmisbrukere kan bli bedre. 

Fraas Tveit har begynt å tvile på om det er rimelig å si at en person som bruker rus er samtykkekompetent når det gjelder bruk av rusmidler. Hun syns rusmisbrukeres kontroll over rusmiddelbruk minner om kontrollen en med spiseforstyrrelser har over spising. Hjelpeapparatets vurdering av tvang bør derfor ikke være så ulik for de to typene pasienter.

Anne Helene Fraas Tveit Foto: Privat

Godt til å rettferdiggjøre?

– På den annen side syns jeg ikke behandlingen vi tilbyr er effektiv eller effektfull nok til å rettferdiggjøre å tvinge den på folk. For meg henger vurderingen av om vi skal bruke et tiltak sammen med om jeg tror tiltaket virker. Hvor mange virker tiltaket for? Og hvor mye av livet til de tiltaket ikke virker for, skal vi ta?

Hun gjør oppmerksom på at det er tre former for tvang på rusfeltet: Tilbakeholdelse i institusjon på grunn av fare for personens fysiske og psykiske liv og helse. Tvang overfor en rusmisbruker som er gravid, Og frivillig tvang.

– Mange av dem som er glade for tvangsinnleggelse har vært innlagt på frivillig tvang. De har med andre ord samtykket i å bli holdt tilbake på en institusjon på grunn av sin egen ambivalens. Det kan være en god ramme en behandling, sier Fraas Tveit.

– Men ren tilbakeholdelse er en vanskelig ramme for å etablere motivasjon for rusreduksjon. Min hovedbekymring er at vi vet for lite om hvordan tvang virker, og hvor lang varighet virkningen har.

Forvern og ettervern

Forsker og forfatter Arnhild Lauveng sitter i tvangslovutvalget, som til sommeren kommer med forslag til hvordan regjeringen kan endre tvangslovgivningen i Norge. Hun kan derfor ikke snakke om lovverket. Hun peker på at studien som tar til orde for mer kommunal bruk av tvang også viser at dobbelt så mange la seg inn frivillig som på tvang. Og at disse hadde bedre psykisk helse etter oppholdet.

Arnhild Lauveng Foto: Erfaringskompetanse.no

– Det kan tyde på at frivillighet fortsatt er en viktig og realistisk behandling for rusmisbrukere. Kanskje vil frivillighet være en mulighet for enda flere med bedre tilrettelegging, bedre forvern, flere muligheter og alternativer, lettere tilgang til behandling når folk ønsker det, og tettere oppfølging, sier Lauveng, som har vært psykiatrisk pasient, noe hun skrev om i boka «I morgen var jeg alltid en løve».

– Så vil det helt klart finnes en gruppe som er så preget av rusmisbruk at de sannsynligvis må behandles med tvang, i alle fall i en kortere periode, til de kan ta bedre valg.

– Mye er mulig

Også Lauveng syns det er vanskelig å vurdere hva som skal til for at en rusmisbruker er samtykkekompetent.

– For å være samtykkekompetent skal du kunne ta et fritt valg, uten press eller påvirkning, du skal kunne uttrykke et valg, kunne ta til deg informasjon og reflektere over denne. Og du skal kunne vurderer konsekvensene av valgene dine. Dette er mer omfattende enn å ha «klarnet litt opp» eller «ikke være psykotisk». Og for en del av de mest alvorlige rusmisbrukere vil det ta mye lengre tid enn «noen dager» før man kan snakke om reell samtykkekompetanse.

– Men ofte er det mulig å få til ganske mye gjennom frivillige opplegg, tett oppfølging, og godt forvern og ettervern. For noen kan også «frivillig tvang» være et godt alternativ, ved at de samtykker til å bli holdt tilbake når motivasjonen svikter – for det er det helt normalt at den gjør i rusbehandling, sier Arnhild Lauveng.

Publisert:

Når alt rakner

  1. Stortingspolitiker med seks tiltak for å hindre nye Siw-tragedier

  2. Kommuneledere avviser overdose­bølge

  3. Hun jakter løsningen på ett av velferds-Norges største problemer

  4. Krever sannheten om rusboligene

  5. Jenny Rolandsen (36) hadde en briljant idé. Så skar alt seg

  6. Umulig å si om Bent Høies milliardsatsing har hjulpet landets rusmisbrukere

  1. Når alt rakner