Rusekspert langer ut mot «rettighetsfundamentalister»

Det er blitt for vanskelig å hjelpe alvorlig syke mennesker, sier rusforsker Sverre Nesvåg. «Rettighetsfundamentalister» har vunnet fram. Samtidig forkommer enkeltmennesker i ensomhet, mener han

Publisert: Publisert:

– For noen mennesker er situasjonen så hårreisende, at hjelpeapparatet burde ha en mulighet til å tvinge seg inn til dem, sier rusforsker Sverre Nesvåg. Foto: Grøtt, Vegard Wivestad / NTB scanpix

  • Thomas Ergo
    Journalist
iconDenne artikkelen er over to år gammel

Rusforskeren mener det er blitt for vanskelig å bruke tvang overfor hjelpetrengende.

– For menneskerettighetsadvokatene har de økte rettighetene til brukerne i helsevesenet vært en stor seier. Det har styrket mange menneskers rett til å bestemme over sitt eget liv. Dette er en utvikling jeg fullt ut støtter. Men det hjelper ikke de som går til grunne, sier Sverre Nesvåg til Aftenbladet.

Les også

Magasinreportasje: Når alt rakner

– Husleieloven gir i praksis folk rett til å forkomme i ensomhet. Du har full råderett over din bolig. Vil du ikke slippe noen inn, er du i din fulle rett, sier Nesvåg. Foto: Pål Christensen

Han er forskningsleder ved Regionalt kompetansesenter for rusmiddelforskning i Helse Vest, og faglig ansvarlig for en kartlegging som nylig viste at 6000 personer i Norge er hardt rammet av kombinasjonen alvorlige rusproblemer og psykiske lidelser. Ingen enkeltgruppe i landet har dårligere levekår. I reportasjeserien «Når alt rakner» har Aftenbladet vist hvordan enkeltmennesker forfaller i ensomhet, uten at hjelpeapparatet når inntil dem.

En kvalmende stank fra katteavføring rundt omkring i den kommunale leiligheten møte branninnspektørene. Kvinnen i 30-åra var blitt for syk til å ta seg av dem. Foto: Rogaland brann og redning IKS

– Hårreisende situasjon

– Det kommer godt fram av reportasjene at hjelpeapparatet settes i sjakk matt. På den ene siden ønsker hjelpeapparatet å gå inn til disse menneskene uten samtykke. På den annen side blir man møtt med enorme protester om man tar til orde for tvang i slike situasjoner. Det er et dilemma. For mens hjelpeapparatet står på utsiden og banker på, går folk til grunne på innsiden. Jeg mener at for noen mennesker er situasjonen så hårreisende, at hjelpeapparatet burde ha en mulighet til å tvinge seg inn til dem.

I september ble det psykiske helsevernets anledning til å bruke tvang overfor pasienter strammet inn, etter en lovendring i Stortinget. Hvis pasienten er samtykkekompetent kan ikke sykehus tvinge pasienten til observasjon, psykisk helsevern eller behandling. Hvis pasienten forstår konsekvensene av sitt eget valg, må hun samtykke.

Etterlyser institusjoner

To kommuneledere i Sola kommune sa til Aftenblad torsdag at de frykter alvorlige konsekvenser: At pasienter vil unndra seg behandling og innleggelser, forfalle raskt, bli kastet ut av boliger og i verste fall gå til grunne.

Brannvesenets møte med en ensom kvinne som hadde kapitulert. Foto: Rogaland brann og redning IKS

Sverre Nesvåg deler frykten. Han mener praktiseringen av idealet om å bosette alvorlig syke rusmisbrukere i tilnærmet vanlige boliger har gått for langt. De bor i kommunal regi, men med husleiekontrakter som gir dem sterke rettigheter. Det er for eksempel tilnærmet umulig å tvinge seg inn i leiligheten deres uten tillatelse, selv om den svømmer i søppel og skrot. En del personer, hardt rammet av kombinasjonen rus- og psykiske problemer, er for syke til å bo slik, mener han.

– Husleieloven gir i praksis folk rett til å forkomme i ensomhet. Du har full råderett over din bolig. Vil du ikke slippe noen inn, er du i din fulle rett. Dermed blir det et overgrep hvis noen fra hjelpeapparatet trenger seg inn. Bare det å sette foten i dørsprekken, er å gå for langt. Det har vært en voldsom opphaussing av at alle skal ha en normal bolig. Men for noen går ikke det, sier Nesvåg.

Han tror, slik enkelte kommuner tar til orde for, at det bør bygges mindre institusjoner for de sykeste rusmisbrukerne.

– Sånn det er nå, er det en menneskerettighet å ha en normal boligsituasjon. Men det er absolutt ikke bra for disse folkene å ha det sånn. Jeg begriper ikke hvorfor ikke kommunene i større grad bygger egne, skjermede institusjonsboliger. Når det går over styr, kan de gi folk som er syke en mulighet til å komme seg. Når det går bra igjen, kan de få prøve seg i boligen.

– Blir feilplassert i psyk

Han sier at når leiligheter i dag renner over av søppel, skrot og dop, og beboerne kanskje går til ytterligheter, ender det i stedet med at de blir akuttinnlagt på psykiatrisk.

– Men der har de egentlig ingenting å gjøre. De har behov for helt andre rammer rundt livet sitt.

Nesvåg ser en parallell til HVPU-reformen. Fra 90-tallet ble de store, statlige institusjonene nedlagt. Personer med utviklingshemming ble bosatt i kommunene. I tråd med menneskerettighetene skulle deres liv normaliseres. De skulle integreres. Men etter hvert så mange kommuner seg nødt til å bygge institusjonsliknende bofellesskap for de med størst hjelpebehov. Det skjedde, mener han, fordi de prinsipielle rettighetene ikke ga folk et godt liv.

– Man kom til et punkt der man måtte gi seg. Man måtte ha mer institusjonell rammer rundt beboerne. Så kommer det en diskusjon om at dette ikke er i tråd med reformen. Nei, men det er faktisk nødvendig, sier Nesvåg.

Beboeren hadde laget en sti mellom haugen av poser og fram til to pinnestoler i stua. Foto: Rogaland brann og redning IKS

– Rettighetsfundamentalister

– Vi har noen helserettsjurister i Norge som reiser land og strand rundt og holder foredrag for kommunene om brukernes rettigheter. Det har vært flott for de fleste, men katastrofalt for noen, sier Nesvåg.

Han omtaler disse som «rettighetsfundamentalister».

– De snakker bare om rettigheter. Hvis beboerne ikke vil ha folk inn i leilighetene sine, kan de få nekte. Det er en menneskerettighet å få gå til grunne, mener de. Jeg syns slike holdninger er direkte inhumane. For menneskerettighetsadvokatene har de økte rettighetene vært en stor seier. Det har styrket mange menneskers rett til å bestemme over sitt eget liv. Men det hjelper ikke de som går til grunne, sier Nesvåg.

– Rettighetsfundamentalistene mottar stor jubel for sine foredrag, fordi de så sterkt forsvarer brukernes rettigheter. Det er klart dette har vært en suksess. Men det blir et problem når prinsippet skal kjøres i alle situasjoner.

Nesvåg mener også fylkeslegene tidvis opptrer som rettighetsfundamentalister.

– De står på rettigheter som i praksis gjør det vanskelig å gi nødvendig hjelp innenfor realistiske rammer. Hvordan skal vi klare dette i praksis? spør fagfolkene. Nei, det trenger ikke fylkeslegen å forholde seg til. Her gjelder lovens bokstav.

– Men er relasjoner, forhandlinger og psykologi likevel mer effektivt enn tvang?

– Ja, selvsagt er det oftest det, mener Nesvåg.

Bildet var i vater, ellers var det meste kaos i denne kommunale leiligheten. Foto: Rogaland brann og redning IKS

– Må komme folk i møte

Han syns det er interessant å lese hvordan brannvesenets forebyggende avdeling i Rogaland jobber når de oppsøker folk de har fått bekymringsmeldinger om. Han trekker fram branninspektøren som, overfor en kvinne som nekter å bli kjørt i ambulanse eller politibil til sykehuset, tilbyr seg å kjøre henne selv, i en privatbil.

– Branninspektøren bruker noen teknikker som folk i hjelpeapparatet burde bruke i mye større grad. Det handler å komme folk i møte, i stedet for å forlange at de skal opptre på bestemte måter. Det oppsøkende behandlingsteamet i Stavanger vet dette veldig godt. De bruker mye tid på å komme i posisjon til folk.

Les også

Kenneth (48): «Det er min bolig. Jeg betaler for å bo her.»

– Folk i hjelpeapparatet må i mye større grad komme seg ut til disse brukerne. Du når dem ikke ved å sitte tilbakelent på kontoret og vente på at de skal komme. Når jeg spør folk som jobber i oppsøkende team hva som fungerer, svarer de: Mildt, aggressivt oppsøkende arbeid. Det nytter ikke å være tilbakeholden. Jeg likte godt branninspektøren som snakker om «110-banking» på beboernes dører. Det viser at branninspektøren bruker retten til å ta seg inn i en brannfarlig bolig på en faglig god måte. Tvangsbruk er det nederste verktøyet i branninspektørens verktøykasse.

Les også

Kommuneledere i Sola: Frykter at folk blir kastet på gaten

– Komme seg ut av kontorene

Nesvåg mener utdanningene i for liten grad lærer den framtidige helse- og omsorgsarbeideren hvordan hun skal oppnå tillit og gode relasjoner til brukeren av tjenester.

– I utdanningene læres folk opp til at brukerne skal komme til helsetjenestene. Jeg tror det er ubehagelig for mange å komme seg ut av kontoret sitt. Kontoret er den trygge rammen om din egen arbeidshverdag. Så skal du plutselig jobbe på den andres arena. Hjemmesykepleierne- og hjelperne brukte noen år på finne ut av hvordan de skulle jobbe i andres hjem. Etter hvert har de forstått at de kommer til folks egne hjem, og at de må respektere det. Det er en fundamental endring i måten å jobbe på. Dette bør bli den normale måten å jobbe på, også overfor folk med både rusproblemer og psykiske lidelser.

Les også

Kommunetopper har ikke besøkt de stinkende og forsøplede leilighetene

– Hva mener du politikerne bør gjøre?

De kan vedta rammer for virksomheten som forutsetter at tjenestene leveres i folks hjem.

– De må kreve at folk i hjelpeapparatet kommer seg ut av kontorene?

– Ja, utvilsomt. Det kommer ikke til å gjelde bare denne gruppa. Å jobbe ute i hjemmene til folk kommer til å bli det normale, sier rusforsker Sverre Nesvåg.

FAKTA: EKSEMPLER PÅ TVANG

Hva slags tvang: I debatten om personer med alvorlige psykiske problemer og omfattende rusproblemer har ulike aktører etterlyst muligheten til å bruke tvang. En type situasjon er ansatte ved et kommunalt bofelleskap som ikke kan låse eller tvinge seg inn hos en beboer. Dette selv om de vet at vedkommende trenger hjelp. De er avhengig av å bli ønsket velkommen inn. En annen problemstilling er hjelpepersonell som mener en beboer er så syk, at vedkommende bør legges inn på psykiatrisk sykehus. Men hvis legen ikke gir en alvorlig diagnose (psykotisk), kan innleggelse bare skje frivillig.

Lovendring: En lovendring denne høsten strammer inn muligheten til tvang i det psykiske helsevernet. Det blir vanskeligere å utføre tvangsobservasjon og tvangsbehandling enn før. Dette fordi pasienten må anses å ikke ha samtykkekompetanse for å bli innlagt. Altså må helsepersonell vurdere at vedkommende ikke forstår konsekvensene av egne valg. Først da kan man bruke tvang. Lovendringen er ment å styrke pasientenes rettssikkehet.

Uformell tvang: Forskere snakker også om mer uformell eller uhjemlet tvang som brukes i hjelpeapparatet. Dette kan være ulike former for press, gjerne for å forhindre en forverring av helsetilstanden til en beboer eller pasient. Presset kan variere fra offensiv oppmuntring til formelle tvangsinngrep, som tvangsinnleggelse på psykiatrisk, uten at det er døgnopphold. Andre pressmidler kan være bruk av belønning, trusler om utkastelse, dårlige soningsalternativer eller sykehusinnleggelser.

Kilder: Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid (Napha), Nasjonalt kompetansesenter for for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse (ROP)

Publisert:

Når alt rakner

  1. Stortingspolitiker med seks tiltak for å hindre nye Siw-tragedier

  2. Kommuneledere avviser overdose­bølge

  3. Hun jakter løsningen på ett av velferds-Norges største problemer

  4. Krever sannheten om rusboligene

  5. Jenny Rolandsen (36) hadde en briljant idé. Så skar alt seg

  6. Umulig å si om Bent Høies milliardsatsing har hjulpet landets rusmisbrukere

  1. Når alt rakner
  2. Rettigheter
  3. Psykisk helsevern
  4. Sykehus
  5. Rus