Frykter folk blir kastet på gaten

De frykter at flere psykisk syke rusmisbrukere vil kastes på gaten, sendes på hospits eller velge å gå til grunne. Årsaken er ny lov som gjør det vanskeligere å bruke tvang i psykiatrien.

Publisert: Publisert:

Inger Karin Myrland Joa kontakter branninspektørene når døren til de som trenger hjelp er lukket og låst. Når ansatte ikke ser andre utveier. Her med virksomhetsleder Rita Ims. Foto: Jonas Haarr Friestad

  • Tove M. E. Bjørnå
    Journalist
  • Thomas Ergo
    Journalist
iconDenne artikkelen er over to år gammel

Vi sitter på kontoret til Inger Karin Myrland Joa, leder av Sola kommunes helseteam for rus og psykisk helse. Sammen med virksomhetsleder Rita Ims har hun overordnet ansvar for over 200 personer med en kombinasjon av rus og psykiske problemer.

Når døra er låst

Det er ofte Inger Karin Myrland Joa som tar kontakt med branninspektørene de gangene døren til dem de skal hjelpe er lukket og låst. Når verken hun eller ansatte som skal lære folk å bo og holde på leiligheten, ser andre utveier.

– Hos enkelte av våre brukere som ikke vil ha hjelp, utvikler kaoset seg raskt. Det trenger bare ta et par dager. Andre steder jobber vi i flere år for å komme innenfor døra, sier Joa.

De har opplevd at det har gått så langt at fluer har tatt over leiligheter. Personalet har måttet hente inn skadedyrfirma for å gjøre det beboelig.

I disse dager er kollegene bekymret for fremtiden til flere av de som mottar deres hjelp.

Les også

Magasinreportasje: Når alt rakner

Rita Ims og Inger Karin Myrland Joa venter at mange av folkene de er satt til å hjelpe, vil bli enda sykere. Foto: Jonas Haarr Friestad

Sykere folk

I september trådte nemlig en ny lov om psykisk helsevern i kraft. Loven gjør det vanskeligere å bruke tvang mot folk som forstår konsekvensen av egne valg.

Bare når det er fare for personens liv eller andres liv og helse kan personalet bruke tvang.

Ims og Joa venter at mange av folkene de er satt til å hjelpe vil bli enda sykere.

– Ta en person som går på antipsykotiske medisiner. Hun kan nå velge å slutte på medisinene om hun skjønner konsekvensen det vil få for henne selv, sier Ims.

– Alle må ha rett til å prøve seg uten medisiner, men hva hvis det går skikkelig i nedoverbakke? Hva om hun ikke ønsker å stoppe den negative utviklingen? spør Ims.

Når pendelen får fart

– Før ble folk stengt inne på Dale. Nå kan de velge å gå fullstendig til grunne. Hvorfor skal pendelen svinge så ekstremt langt?

Ims mener det viktigste er å se hver enkelt, og at folk har ulike behov.

– Vi vet for eksempel at noen av våre brukere ville hatt det bedre på en liten institusjon, i et fellesskap, sier hun.

Nå tror de at flere brukere vil prioritere penger på rus fremfor medisiner. De ansatte er også bekymret for pårørende. De ser mange som strekker seg langt for å hjelpe sine.

– De blir satt helt på sidelinjen. De må bare se på dersom folk de er glade i velger å gå til grunne. Jeg tror vi vil få flere utslitte pårørende, sier Joa.

Retten til å gå nedenom og hjem

– Må vi ikke akseptere den enkeltes rett til å bestemme over eget liv, og i noen tilfeller gå til grunne?

– Jeg ser den. Men etter at folk har fått hjelp, etter at vi har ryddet, vasket, og de har fått behandling, setter våre brukere så å si alltid pris på at noen har tatt tak. Også de vi må jobbe hardt og lenge for å komme inn til. Når vi kommer til og får gitt hjelp, kan vi stoppe eller bremse en negativ utvikling, sier hun.

Allerede nå merker de endringer som følge av den nye loven.

– Brukerne skriver seg raskere ut fra behandling. Blir en person psykotisk (red anm: forstyrret virkelighetsoppfatning) som følge av rus, er det ikke lenger vits i å ringe sykebil, sier Ims. Hun forteller at flere pasienter velger å hoppe ut av ambulansen på stedet, og dermed slipper observasjon eller behandling.

Flere på gata

Nå frykter de at flere vil havne i en nedadgående spiral. Mindre medisiner, mer rus, mer isolasjon og mer kaos. Noe som vil ende med at flere blir kastet på gaten.

– Når vi ikke får komme inn og gitt hjelp, vil flere huseiere kunne hive folk ut.

– Flere utkastelser vil kreve flere hospitsovernattinger. Det kan bli dyrere for kommunen og dårligere for de vi hjelper, mener de to.

De er også redde for at alvorlig syke pasienter som velger å avslutte behandling, kan føre til at flere vil utgjøre en fare for omgivelse

Riset bak speilet

– Hva gjør dere for å komme inn til de som har det vanskeligst i dag?

– Vi prøver å finne ansatte som har personlighet og kunnskap, og som fungerer med personen som skal ha hjelp. Folk må passe sammen. Vi lager faste avtaler, og ringer eller minner på møtene.

Mye av jobben til miljøarbeiderne handler om å motivere.

– «Vil du gjøre rent klokken tolv eller klokken to?», fungerer bedre enn «Vil du gjøre rent?». Vi minner om hvor godt det var sist. Utkastelse er ris bak speilet når det stopper opp.

– De gangene vi står helt fast ringer vi brannvesenet, noen få ganger til eiendomsavdelingen i kommunen, forklarer Joa.

Les også

LES OGSÅ: - Det er min bolig. Jeg betaler for å bo her.

Stripene

– Branninspektørene har et eget lag med brukerne. De er vennlige, men bestemte, og viser respekt, sier hun. Hun tror uniformen og stripene betyr en del.

– Det blir en del slitasje på forholdet mellom de som skal hjelpes og de som til daglig hjelper. Og vi har kanskje en tendens til å bli litt morete, opptatt av hygiene og trivsel. Vi jobber med å akseptere at brukerne har en annen standard enn oss, sier Joa.

Hun har mange eksempler på at inspektørene fra brannvesenets forebyggende avdeling har løst opp i fastlåste situasjoner.

– En gang hadde vil lenge forsøkt å komme inn i leiligheten til en bruker uten å lykkes.

– Vi ringte branninspektør Nermoen. Han banket på døra til vedkommende, tok en prat, forklarte at han måtte holde ting i orden for å ivareta sikkerheten. Og siden har samarbeidet med denne mannen fungert svært godt, forteller Joa.

Venter flere klager

Når den nye loven nå har trådt i kraft, er Rita Ims opptatt av at det ikke må skapes en ny norm for hva som er akseptabelt.

– Vi må være oppmerksomme på dette når våre ansatte skal jobbe i enda mer elendighet, sier Ims.

– Bruker dere i kommunen noen form for tvang når dere skal inn å hjelpe?

– Nei. Vi som jobber med å hjelpe folk med rus og psykiske problemer har ingen hjemmel for å bruke tvang. Vi må jobbe som før. Når ting går over styr, ringer vi brannvesenet som kan ta seg inn i boligen der det er fare for liv og helse.

– Hvilke virkemidler mister dere i kommunen nå?

– Vi mister ingen virkemidler, men våre brukere blir sykere. Nå kan de lettere velge å avslutte, eller takke nei til behandling i spesialisthelsetjenesten.

– Vi prøver å hjelpe folk til å være sjef i eget liv, men mange har vanskelig for å se at det bærer galt av sted. Nå venter vi å få flere klager fra familier, naboer og samfunnet rundt. Vi får bare dokumentere og dokumentere at vi gjør det vi kan for å hjelpe, sier Inger Karin Myrland Joa og Rita Ims.

Publisert:
  1. Hun jakter løsningen på ett av velferds-Norges største problemer

  2. Krever sannheten om rusboligene

  3. Jenny Rolandsen (36) hadde en briljant idé. Så skar alt seg

  4. Umulig å si om Bent Høies milliardsatsing har hjulpet landets rusmisbrukere

  5. – Og når det går galt, er det typisk at brukeren blir gjort ansvarlig for galskapen

  6. – Unge må få et skikkelig sted å bo, ikke et nedgrapset helvete

  1. Når alt rakner
  2. Debatt
  3. Rus
  4. Psykisk helsevern
  5. Sola