Ubåt-jakt på tvilsomt grunnlag

De mange ubåtmeldingene i norske og svenske farvann under den kalde krigen, lar seg ikke bevise. Meget tyder på at krenkingene skyldes myter, fri fantasi og uvirkelige påstander fra de militæres side.

  • Jan-Petter Helgesen
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over 21 år gammel

Avdelingsdirektør Bjørn Bratbak i Oljedirektoratet i Stavanger har etter murens fall for over ti år siden, interessert seg for de mange og vedvarende historiene omkring ubåtkrenkelsene i Norge og Sverige på 1970— og 1980-tallet.

Tross iherdige undersøkelser har det så langt ikke kommet fram opplysninger som kan støtte påstandene om de norske og svenske ubåtfortellingene, skriver Bratbak i boken « Skapte de en myte?» som i disse dager utgis som særtrykk av Norsk Sjøfartsmuseum.

Forfatteren skriver i boken at ingen holdbare bevis er avdekket om at de meget omtalte hendingene virkelig fant sted. Informasjonen som norske og svenske myndigheter har lagt fram og som mediene brakte videre, holder ikke mål, hevder Bratbak.

Bjørn Bratbak som er har vært ansatt i Oljedirektoratet siden opprettelsen i 1972, er utdannet ved Hærens krigsskole. Han har blant annet tjenestegjort ved militærpolitiavdelingene i Nord-Norge før han begynte i sin sivile jobb.

Ingen bekreftelse De siste ti årene har han arbeidet grundig for å finne grunnlaget for ubåthistoriene. Han har hatt kontakt med ubåtoffiserer og ubåtmannskaper samt kontruktører av ubåter med lang erfaring i østblokk-land som Russland og Polen.

Han har også snakket med svenske og norske offiserer, tjenestemenn og journalister. Han har dessuten besøkt flere russiske og polske ubåtbaser uten å finne avgjørende og holdbart grunnlag til støtte for påstandene om fremmede undervannsbåter fra tidligere østblokkland i våre farvann.

Bjørn Bratbak ønsker ikke selv å la seg interjuve om sitt arbeid. Overfor Aftenbladet henviser han til den nylig utgitte boken og en rekke artikler han tidligere har skrevet om emnet.

Han vil ikke helt avvise at russiske ubåter kan ha krenket norsk og svensk territorium i den kalde krigens tid. Han legger derimot avgjørende vekt på at ingen sentrale personer hverken i Russland eller i det nye Nato-landet Polen kan gi holdbare bevis på at operasjonene virkelig foregikk slik det blir hevdet på høyt militært hold i både Norge og Sverige.

Sognefjorden Under den omfattende ubåtjakten i Sognefjorden i 1972, ble det fra amerikansk hold sagt at den mystiske og ukjente undervannsfarkosten var en polsk ubåt av Whiskey-klassen. Polen hadde på den tiden fire stykker av denne undervannsmodellen, hvorav tre var sjødyktige. Også norske marine- offiserer støttet påstanden. Som grunnlag opplyste man at Nato-fly og fartøy hadde skygget polakken helt hjem til basen i Polen etter at den bevisst var sluppet fri fra den norske fjordfellen.

Da søket i Sognefjorden var på sitt mest hektiske, hevdet norske offiserer at de med letthet kunne senket den antatte ubåten. Bare politiske grunner gjorde at en så kraftig reaksjonform ikke ble utført, påsto nordmennene overfor media og norsk offentlighet. I mange år deretter fortsatte Sjøforsvaret å karakterisere episodene i Sogn som sikker ubåt.

Ukjent i Polen I 1991 forsikret daværende sjef for den polske marine, viseadmiral Romuald Waga, overfor Bjørn Bratbak at ingen polsk ubåt hadde krenket norsk territorialfarvann etter 1970. Admiralen som var klar over at utsagnet ville bli publisert, hadde ikke undersøkt forholdene fra før 1970. Han kunne derfor ikke si noe om de tidligere årene.

Heller ikke senere er det kommet fram opplysninger om polsk undervannsaktivitet i våre sjøområder. Landet ble i fjor opptatt som medlem av Nato. Som alliert er det liten grunn til å tro at polakkene er interessert i å tie om eventuelle hendelser fra tiden som medlem av Warszawa-pakten.

Jakten i Hardanger Utenom jakten i Sognefjorden står operasjonene i Hardangerfjorden i april og mai 1983 som de mest omtalte ubåthendelsene i vårt land etter krigen. Til sammen 24 raketter av Terne-typen og fire dypvannsbomber ble sluppet mot hva aksjonsledelsen ved Sjøforsvarets maritime operasjonssenter på Jåttå i Stavanger, karakteriserte som en mulig ubåt.

En periode var det reneste krigsstemning i fjordene i Sunnhordland. Fregatter og Orion-fly opererte med høyeste form for beredskap.

For første gang siden krigen brukte et norsk militærfly skarpe våpen mot en posisjon hvor det kunne være mennesker. To bomber ble sluppet mot et antatt mål midt i åpningen hvor Høylandssundet munner ut i Skånevikfjorden.

Meldingene om angivelige ubåtobservasjoner holdt seg ut over hele 1980-årene. Etter den kalde krigens slutt er det også blitt en ende på de mange påståtte observasjonene.

På tørt land Også i Sverige kom såkalte ubåthendelser med jevne mellomrom. Ingen av disse er i ettertid blitt bekreftet som virkelige.

Unntaket er U-137 fra sovjetmarinen som kjørte på grunn ved Karlskrona i 1981. Undersøkelser på svensk side slo fast at hendelig uhell og feilnavigering var årsaken til at fartøyet havnet på tørt land.

Heller ikke i Russland er det senere kommet opplysninger som gir grunnlag for en annen årsaksammenheng. Flere fagartikler er skrevet om emnet av russiske marineoffiserer.

Felles for disse er at de holder fast ved at grunnstøtingen var et uhell og ingen bevisst handling. Det er i dag liten grunn til ikke å tro russerne på deres ord.

Bjørn Bratbak skriver i boken at årsaken til de mange meldinger og påstander om mystiske ubåthendelser, kan skyldes at det etter hvert dannet seg en psykologisk ramme og en forventning om hva som kunne opptre i norske fjorder. Når informasjonen samtidig er usikker og mørklagt, kan det lett skje at uklare synsinntrykk blir til uklare ubåter.

Myte om overlegenhet Overfor Aftenbladet pekte en norsk general etter den kalde krigens slutt på et annet motiv. Ved å skape myter om sovjetisk, militær overlegenhet håpet Forsvaret på økt motivasjon blant folket for egen virksomhet. Samtidig ville det bli lettere oppnå ønskede budsjettmål på politisk hold.

Sovjetunionen og deres allierte var i folks øyne og bevissthet en effektiv og truende krigsmakt på denne tiden. De militære hadde intet imot at dette inntrykket ble opprettholdt, sa generalen.

Det er ikke å skjule at mange offiserer opptrådde bevisst i presentasjonen og i synet på Sovjet og Østblokken. Hensikten var å holde ved like den truende forestillingen om at vårt land hadde et farlig naboforhold.

I ettertid kan en si at påstandene om den sovjetiske krigsmakt fortreffelighet, var bevisst overdrevne. Vi visste at Warszawapakten og Sovjet-makten slet med å opprettholde et militært nivå på høyde med Nato. Hva vi ikke visste, var at det sto så dårlig til i øst som det egentlig gjorde, sa vedkommende.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Flere unge kan ikke lenger bruke en vanlig datamaskin: – Holder ikke med et kurs

  2. Bendi fra Sandnes skal til Bocuse d'Or: – Når jeg først har sagt at jeg skal gjøre noe, gjør jeg det

  3. Før var strømprisene lavest i Sør-Norge. Så skjedde det noe

  4. Ryfast: Stenges to ganger i døgnet i 10 dager

  5. Disse har søkt på jobben som kultursjef i Stavanger

  6. Marerittkveld for Haaland og Dortmund: Største tap i Champions League