Russerfrykten

Helt siden 1820-tallet har russofobi russerfrykt vært en sentral begrunnelse for oppbyggingen av det norske forsvaret.

  • Harald Maalands
Publisert: Publisert:
icon
Denne artikkelen er over 20 år gammel

Det sier historikeren Roald Berg ved Høgskolen i Stavanger, som i dag presenterer bind 2 i fembindsverket om Forsvarets historie.

Bergs periode er tiden fra 1814 til 1905. Bind 3 kommer også i dag og omhandler tiden fra 1905 til 1940. Første bind kom i fjor og dekket tiden fra rikssamlingen til 1814.

For å skaffe midler til oppbyggingen av Forsvaret, måtte det dokumenteres en trussel mot staten. Til å begynne med etter 1814 var staten lik den norsk-svenske unionen, og svenskene fryktet et russisk angrep mot Stockholm.

Men det gikk ikke lenge før en gruppe norske offiserer innså at tanken om å forsvare Sverige (og unionen) ikke ville skaffe dem mange penger fra Stortinget.

Manet fram trussel

— For å få bevilgninger, måtte man mane fram en trussel direkte mot nasjonen Norge. Allerede på 1820-tallet ble det utarbeidet en doktrine om at russerne planla et erobringstog vestover fra Kvitsjøen mot Finnmark og derfra sørover mot Trondhjem og Kristiania, sier Berg.

Var faren reell?

Nei, det er lite som tyder på det. Russerne hadde nok å stelle med i sitt store imperium, og nordområdene sto ikke på sakskartet i St. Petersburg. Det var ikke ressurser til noe felttog i nord. Hva var det da som fikk de norske offiserene til å se på Russland som en trussel mot Norge?

Det var en generell frykt for russisk ekspansjon i Europa etter Napoleons-krigene. Sverige hadde mistet Finland til tsaren i 1809. Et falskt dokument om russiske ekspansjonsplaner kalt «Peter den stores testamente», var i sirkulasjon og bidro til frykten.

— Dessuten tror jeg rett og slett de kikket på kartet. Kartografien var i framvekst som vitenskap, og den skandinaviske halvøy framsto som en perfekt geopolitisk enhet, med stormakten Russland som nærmeste nabo. Dermed tenkte de sitt, mener Berg.

Frykten for russerne gikk som en rød tråd gjennom norsk forsvarspolitikk helt fram til Berlin-murens fall og vel så det.

Det er alltid lettere å be om bevilgninger til Forsvaret når det foreligger en trussel mot nasjonalt territorium. Det innebærer derfor betydelige risiko å forkaste tanken om et territorialforsvar, sier Berg, og han viser til den pågående debatten om Forsvarets framtid.

Et hovedpoeng i Bergs forsvarshistorie er ellers framveksten av militærapparatet og offisersyrket som profesjon, og at denne profesjonaliseringen var en del av nasjonsbyggingen.

Det var flere begrunnelser for å holde seg med et militærapparat: Det var et viktig nasjonalt symbol. Og det skulle ikke bare forsvare nasjonen mot ytre fiender, men også opprettholde indre orden.

Ikke uskyldsrent

— Og her skal vi ikke innbille oss at den norske militærmakt var uskyldsren, selv om det ikke rant mye blod her til lands. Soldater ble ofte satt inn mot oppløp og opptøyer også i Norge, påpeker Berg.

Den største veksten hadde det norske Forsvaret på 1890-tallet.

1890-årene var derimot et opprustningens tiår over hele Europa, knyttet til ambisjoner i de framvoksende nasjonalstatene som for eksempel Tyskland og Italia. Sverige rustet opp, og da var det et poeng for Norge at vi også skulle ha rett til det samme.

— Dessuten vokste det fram en viss frykt for den nye stormakten Tyskland etter samlingen i 1871, påpeker Roald Berg.

Publisert: