Språkspion i to leire

Cathrine Grøndahl lar tørt advokatspråk møte myk poesi i dikt— samlingen «Lovsang». I går leste hun på Sting.

  • Kristin Aalen
    Kristin Aalen
    Kulturjournalist
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over 17 år gammel

STAVANGER: — Blir du ikke schizofren av å pendle mellom så ulike språksfærer - det juridiske og det poetiske? spør vi advokatfullmektigen. Fra før er hun kjent som lyriker.

— Aldeles ikke, svarer Grøndahl. Etter tre diktutgivelser ble hun ferdig utdannet jurist i 2001, 32 år gammel.

— Å bare sitte og skrive for seg selv kan føles ensomt. Som advokatfullmektig er jeg plutselig midt i livet, der hvor det skjer mye og konfliktene tårner seg opp for folk. Samtidig er det viktig å holde på med poesien. Med «Lovsang» er jeg en språkspion i begge leire.

— Men jussparagrafer og poetisk tale ligger da i hver sin ende av en skala?

— Jo, men mye er likt. Både jussen og diktningen er aktiviteter som foregår i språket. Begge krever presisjon. Begge handler om vesentlige tema i menneskenes liv.

Så var det forskjellene. Hun ler: - Jussens språk er så utrolig umusikalsk og upoetisk. Det er et byråkratisk maktspråk i motsetning til den avmektige lyrikken.

I går kveld leste Grøndahl åpningsdiktet «Vitne» der det heter: «Forsikrer du at du vil si den hele og fulle sannhet/og ikke legge skjul på noe, så gjenta etter meg:/Det forsikrer jeg/Tenk deg at du er et dikt/Jeg hører ikke hva du sier, men hvordan».

Ordspillene går igjen i Grøndahls jussdikt. - Ideen er å rokke ved de juridiske begrepene. Jussen taler gjennom administrative paragrafer som vi får presentert som vedtatte sannheter. På den ene side er det bra, men det forundrer meg også at det går an å tale om de forferdeligste handlinger på en så tørr måte. Dermed tillater advokatfullmektigen seg å stille jussens symbolfigur, Fru Justitia, et kritisk spørsmål: «Med dine vekter og våre liv i dine hender/hva vet du om livet?»

«Lovsang» er en språkkritisk utforskning, men også en hyllest til jussen. Paragrafene forvandles til smekre sjøhester (de pryder bokas omslag), Norges røde lover fra 1685 omskapes til en brannstasjon: «Juristene er brannmenn, lovene er brannslanger,/og kappene er svarte av sot». I andre dikt framstår forsvarsadvokatene som helter: «Du kommer ridende ut av Sherwoodskogen;/prinsen på en hvit paragraf/Du folder den sorte kappen din over alle».

— Ja, enkelte dikt er ganske heroiserende. Det er fordi jeg tenker på hvordan forsvarsadvokaten ofte er den eneste som får komme til varetektsfanger, til de utstøtte i samfunnet og høre deres versjon. Det er noe heroisk over dette, som en klassisk, kristen velgjerning.

kristin.aalen@aftenbladet.no

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Borghild Fiskå er død

  2. Den britiske koronavarianten er påvist i tre kommuner

  3. Melby: Mutert virus gjør at full stenging av skoler ikke lenger er uaktuelt – men vil unngå det

  4. Veronica Simoné Fjeld hardt ut mot Isabel Raad

  5. Mobil- og bredbåndsnettet skal være tilbake i Sirdal

  6. Da strømmen ble borte i kraftbygda Sirdal