Overflødig gammel kunst

Journey har ikke sluttet å tro på oppskriften som ga dem plass i rockens Hall of fame.

Journey: «Freedom» (Frontiers)

Journey, ja. «Don’t stop believing» og alt det der. I strid med bandets navn har ikke gruppen tatt den store musikalske reisen gjennom sjangerne og eksperimenteringen. Det er det samme vi ble servert på 80-tallet. «Never change a winning team».

Gruppen er seg selv lik. Det avslører de på skivens første spor. «Together we run» har rockemusikal skrevet over seg. Det er heller ingenting å utsette på bandets filippinske vokalist Arnel Pinede.

Den skamløse arenarocken gis fritt spillerom i «Don’t give up on us», og «You got the best of me» er en panegyrisk hyllest til den livsbejaende 80-tallsrocken.

Det er 11 år siden amerikanerne sist slapp studioalbum. Kunstene er ikke glemt, men nye kunster er ikke tillært.

Midtveis på skiven har vi egentlig forstått poenget. Hvorfor gruppen har behovet for å kryste ut 15 låter på denne skiven er en gåte. Låtene er bra, men det er grenser på hvor stor variasjon Journey makter å levere.

Beste spor: «Don’t give up on us» og «You got the best of me»