Tåler hjernen å være alene?

BOK: Sara Johnsen setter sanseapparatet vårt under lupen i en velskreven og foruroligende roman.

Sara Johnsen skrev manus og regisserte tv-serien «22. juli» sammen med ektemannen Pål Sletaune. Hun debuterte som forfatter i 2004 med «Han vet om noe hun kan prøve». I 2008 romandebuterte hun med «White man».
  • Anna Kvam
    Anna Kvam
    Skribent
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

Sara Johnsen: «Til Dancing Boy». Roman. 320 sider. Gyldendal.

I dag kjemper aktivister for å skjerme naturen for menneskelig inngripen. I «Til Dancing Boy» er det motsatt: Mens romanens hovedperson Lizz jobber med å gjerde inn Oslomarka, protesterer demonstranter på det sterkeste: Vi må̊ kunne gå på tur i vår egen skog, er kravet.

Inngjerdingen er et av flere symptom på atskillelsen av menneske og natur, av det mentale og sanselige, som utspiller seg i Sarah Johnsens nye roman. Forfatteren står blant annet bak tv-serien «22. juli». I sin tredje skjønnlitterære utgivelse tar hun leseren med til Norge i en alternativ framtid. Her har pandemier og terroraksjoner herjet jevnlig, før «Demokratisk samlingsparti» har innført et teknokratisk styresett.

Romanen veksler mellom tilbakeblikk fra tiden da Lizz som tenåring fødte sitt første surrogatbarn, «Dancing Boy», og nåtidsplanet noen tiår senere. Lizz er gift med Boje, de har datteren Thelma Tee og driver bedriften «Pure Pleasure», hvor virtuell porno er til salgs. Så dukker det opp en kunde i «orgasmeriet» som setter Lizz’ tilværelse og skakke familieliv på prøve.

Lizz’ spesiallagede sexprogrammer er underlagt kontroll fra myndighetenes Etiske råd: Alt [ ...] er godkjent, ingen mennesker eller levende vesen er krenket eller utsatt for overgrep, det er remake, 3D, men det lukter og smaker.

Eller gjør det virkelig det? I likhet med det ekstreme naturvernet og surrogatimotivet utløser forsøket på å separere sex fra fysisk interaksjon store spørsmål: Hvordan er menneskelig glede betinget av kroppen og naturens uforutsigbarhet?

Tross i et litt vel dramatisk plott åpner romanen et stort rom for å tenke åpent om slike ømfintlige problemstillinger, mens økosystemer raseres og VR-teknologi og bioteknologi utvikler seg lynkjapt i vår virkelige verden.

Mest av alt er det Johnsens språklige detaljsans som sikrer at jeg gladelig hadde slukt en dobbel versjon av dette litterære stoffet. De nærmest sterile institusjonsnavnene – «Ønsket» (hjem for surrogatmødre), «Linjen» (et transportsystem?), «Svanen» (matbutikken) – bidrar til å danne en fysisk fornemmelse av et samfunn hvor nådeløs nyttekalkulering styrer alle livsområder.

Mot denne polerte infrastrukturen står Lizz’ indre liv i grell kontrast: Himmelen lignet ultralydbildet legen hadde tatt under innsettingen, en mørkegrå masse med store, svarte rundinger.

Slik skriver Johnsen sammen sorgen, kroppen og naturen; påminnelsene om våre forbindelser til miljøets uforutsigbarhet pipler frem på setningsnivå. Det er virkelig godt gjort.

Publisert: