Morsom, men tynn ninja-oppfølger

«Rutete ninja 2» er underholdende nok, men kommer til kort på de fleste områder sammenlignet med sine to forgjengere.

Rutete ninja 2

Norske stemmer: Jon Sindre Fjellvang, Martin Beyer-Olsen, Christian Mikkelsen, Fridtjof Josefsen, Tobias Santelmann. Sjanger: Animasjon / Komedie. Nasjonalitet: Danmark. Aldersgrense: 12 år. Kinopremiere 13. mai.

De friske, danske animasjonsfilmene «Terkel i knipe» (2004) og «Rutete ninja» (2018) var forfriskende politisk ukorrekte og drøye på alle de riktige måtene. En nydelig kombinasjon av samfunnssatire, gode sketsjer, fantastisk stemmeskuespill og passe spennende og overraskende historier gjorde spesielt førstnevnte til en slags kultklassiker. I motsetning til det aller meste av animasjonsfilmer som blir døbbet til norsk, var dette aldeles strålende gjort, kanskje spesielt grepet med å la én skuespiller ta så godt som alle stemmene. Aksel Hennie gjorde en uforglemmelig jobb med Terkel, mens Herman Flesvig ikke hadde noen som helst problemer til å leve opp til standarden i «Rutete ninja».

I «Rutete ninja 2» har Jon Sindre Fjellvang overtatt jobben, og en rekke andre stemmer er også med. Han gjør en anstendig jobb, men sammenlignet med Flesvig er det som om man har skrudd ned intensiteten noen hakk. Det samme kan sies om handlingen. Den er morsom nok, men en del framstår som litt oppbrukt etter den første filmen.

Handlingen går - i korte trekk - ut på at skurken fra forrige film, forretningsmannen Philip Eberfrø, blir løslatt fra fengsel i Thailand. Han legger onde planer om å slette alle spor etter sine kriminelle aktiviteter, og dermed er en rekke mindreårige vitner i fare. Vår helt Asgeir får overtalt sin moderne kjernefamilie til å dra på ferie til Bangkok for å stoppe den onde doddisen, med alle de små og store forviklingene det byr på.

Dessverre er ikke historien like original og god som i forrige film. Vrien med å gi hovedpersonen Asgeir kjærestetrøbbel er halvhjertet gjennomført. Og det komiske potensialet som ligger i å utstyre hovedpersonen med en egenrådig, levende dukke, ble langt bedre utnyttet i forrige film. Det er i det hele tatt litt for lite motstand og friksjon for vår helt i denne filmen, selv om han må bryne seg på en del forutsigbare hindringer fram til den store finalen. Det er kanskje problemet med å ha lagt lista såpass høyt i de foregående filmene, det skal litt til å toppe dem. Det lykkes dessverre ikke filmskaper Anders Matthesen med denne gang.