Kjærligheten sprang lekk

Rune Christiansen skriver i en egen forfatterklasse, mener Aftenbladets anmelder.

BOK: Mange skriver bra romaner og fortellinger, men det er langt mellom dikterne.

  • Jan Askelund
    Jan Askelund
    Forfatter og litteraturkritiker
Publisert: Publisert:
Grade: 6 out of 6

Rune Christiansen: Saken med den tapte tidens innfall. Roman. 224 sider. Oktober.

Hvert eneste år kommer det påfyll med nye romaner til det fellesbiblioteket som norsk litteratur er. På forskjellig vis er mange av dem «gode», underholdende, atspredende og sågar formative fortellinger.

Men det er ikke hvert år Rune Christiansen (1963, debut 1986) gir ut en roman. Han skriver i en forfatterklasse med begrenset deltakelse – for han er også dikter: Fra tittelen til siste side demonstrerer «Saken med den tapte tidens innfall» at – og hvordan – diktning avler diktning, at den foruten å hente sitt tilfang fra en forfatters og våre alles liv, forhold og erfaringer, også forholder seg til det som alt er skrevet. Når det alt sammen aktiveres, blir forfatteren i stand til å skape kunst – i Rune Christiansens romaner med gripende kvaliteter.

«Saken om den tapte tidens innfall» kan i utgangspunktet fortone seg hverdagslig, banal inntil det trivielle, der skuespilleren Norma, midt i trettiårene, har opplevd at «kjærligheten sprang lekk». Hun savner makkeren Jonathan, som nå har flyttet ut, men som om dagene er sammen med deres åtteårige datter mens Norma har reist til sin far, der han har trukket seg tilbake på familiens gamle ferieøy.

For sin del beskriver den gamle sitt liv «som å løpe seg selv over ende». Slik er ikke «virkelighetens enkelhet» lenger enkel, for noen. Ikke for leseren heller, som på bokas første sider har lest Christiansens betagende skildring av hvordan Norma medopplever moras siste del av livet der mor stadig mer debil beveger seg mot døden. På øya kommer det nye personer til. De kompliserer livet ytterligere, og gjør «Saken med den tapte tidens innfall» også til en spenningsfortelling av det slaget vi ellers kjenner fra detektivhistorier.

Og her går Norma rundt i gåtene og virrer: Hun vet ikke hvor hun står, som det heter, og vet derfor ikke hvilken retning hun skal ta: «Hun lignet på en skikkelse på feil side av sin egen skygge.» Faren kommer også farlig nær når han spør henne hvem hun er mellom rollene på teateret. Han har på sin side sine livslange hemmeligheter – ikke bare for sin egen del, og som Christiansen nennsomt til slutt avdekker, alt i et klart, innimellom høytidelig språk, gjennomført soignert og en fryd i seg selv, alt prydelig ordnet gjennom et trettitalls kapitler i en grafisk vakker bok.

Publisert:

Bokanmeldelser

  1. Varg Veum er krimlitteraturens norske helt – nå prøver han seg på et mysterium fra virkeligheten

  2. Eks-stortings­politikar debuterer som for­fattar – vår kritikar er passe nøgd

  3. Rogalands svar på Mr. Bean på verdens ver­ste syden­tur

  4. Krigen var ikke så fredelig som disse bildene viser

  5. Vilt fabu­lerende, over­skudds­preget og under­holdende om Ibsen

  6. Han kjempet for demo­krati, ble feng­slet, tort­urert og havnet i Stav­anger. Diktene hans er vakre!

  1. Bokanmeldelser
  2. Bokanmeldelse
  3. Anmeldelse
  4. Roman
  5. Litteratur