Strålende spill!

FILM: Strålende spill i lavmælt film om bråvoksen niåring, onkelen hans og dagene de må tilbringe sammen – enten de vil eller ikke.

Joaquin Phoenix og Gaby Hoffmann imponerer stort som onkel og nevø i fine «C’mon c’mon».
  • Tarald Aano
    Tarald Aano
    Redaktør
Publisert: Publisert:
Grade: 5 out of 6

C’MON C’MON. Med: Joaquin Phoenix, Gaby Hoffmann, Jaboukie Young-White, Elaine Kagan, Woody Norman. Regi: Mike Mills. USA, 2020. Tillatt for alle. Premiere 8. april.

De som har sett Joaquin Phoenix i filmen «Joker» (2019), vil aldri glemme det – og han fikk en velfortjent Oscar for innsatsen. Året etter spilte han i «C’mon c’mon» som har premiere fredag, og enkelte kritikere snakker allerede om nye Oscar-nominasjoner. Det er fullt forståelig, for Phoenix imponerer stort i rollen som onkelen som plutselig må ta seg av sin nevø – en ni år gammel gutt han knapt nok kjenner.

Forutsetningene for onkel-og-nevø-forholdet burde egentlig være gode. Johnny (Phoenix) er radioreporteren som har spesialisert seg på å intervjue barn og unge om store, viktige spørsmål: Hva skjer etter døden, hva håper du for framtiden, hva ville du lært bort til dine foreldre hvis du var deres mor eller far. Sånne ting. Men så får han altså ansvaret for niåringen Jesse (Woody Norman) som ikke liker å svare - til gjengjeld spør og graver han verre enn onkelen.

Dermed blir rollene snudd, og onkelen må motvillig åpne opp om sitt forhold til søsteren (guttens mor), til deres avdøde mor, til sin bipolare svoger (guttens far). Niåringen er nemlig ikke bare nysgjerrig, han er også uhyre intelligent og får med seg så mye at han ofte gjør folk utilpass. Denne bråmodenheten blir likevel mest problematisk for ham selv: En niåring skal ikke bekymre seg for alt og alle, han skal ikke måtte rømme inn i konspirasjonsteorier eller fantasier om at han egentlig er foreldreløs og banker på hos fremmede (som altså er hans biologiske mor) hver eneste kveld for å finne en seng å sove i.

I langsomme svarthvitt-bilder og nokså stille dialog følger vi onkel og nevø en drøy uke. Det meste er udramatisk – og likevel fullt av drama: Vi møter mor og far, vi blir med på oppturer og nedturer, vi humrer av onkelen som driver barneoppdragelse via internett, vi opplever raseriutbrudd, sårbarhet og manipulasjon. Men først og fremst ser vi et samspill, både som relasjon og i skuespill, som vokser seg sterkere på få dager, en enkel og hjertevarm nærhet som overlever både sorg, anklager og selvbebreidelse. Det er varmt, vakkert og ganske uvanlig til amerikansk film å være.

Publisert:

Film- og tv-anmeldelser

  1. En heller svak og forut­sigbar kjærlig­hets­historie i en veldig fransk ramme

  2. Morsom, men tynn ninja-oppfølger

  3. Kunne blitt ein thriller om eit av verdas mest kjente bygg. Men nei...

  4. Manuset er nesten komisk svakt. Og skode­spelet. Og regien

  5. Sex og snakk på fransk

  6. James Bond-skaparen hadde ideen. Nå er den utrulege, men sanne, historia frå krigen blitt film

  1. Film- og tv-anmeldelser
  2. Film
  3. Filmanmeldelse
  4. Anmeldelse