Skambankt er tilbake – nesten

Skambankt tilbake til røttene, står det i presseskrivet. Jo da, «Ti» slår bedre fra seg en de to seneste utgivelsene, men bandets tiende album mangler nok litt av ungdomstidens råskap.

Bandet fra Jæren består av Terje Winterstø Røthing – vokal, gitar, Hans Egil Løe – gitar, vokal, Tollak Kalvatn Friestad – bass, Børge Sageng Henriksen – trommer, og Jonny Engelsvoll – tangenter.
Publisert: Publisert:
Grade: 4 out of 6

Skambankt: «Ti» (Indie Recordings)

Likevel er det forfriskende å høre at jærbuene endelig har skrudd opp tempo.

Skambankt er blant bandene Rogaland kan være stolt over å ha oppfostret. Sinte jærbuer med noe på hjertet var det som møtte publikum på begynnelsen av 2000-tallet. Mulig bedehusene langs Jæren kan ta noe creds her: Protest. Protest. Protest.

Nå er altså tallet ti her, og mye skjedd siden debuten. For å oppsummere Skambankts reise kan man si at; først var det pønk – med gitarer og trommer som sa metal. Så ble det hardrock. Så ble det viser. Så ble det rock møter viser. Nå får vi rock.

Da de i 2018 returnerte til rampelyset etter fire års pause, ble det gledelig mottatt. «Horisonten brenner» var et bevis på Skambankt ennå sparket, samtidig viste de evne til utvikling. De kjørte på med en helakustisk plate kort tid etter, før den også nedpå «Jærtegn» kom ut i fjor.

På «Ti» får gitarene endelig spille høyt igjen. Lydbildet er dog litt mer dempet og støyfritt enn på for eksempel på «Horisonten brenner». Rockehelter fra 60- og 70-tallet er tilstedeværende bakerst i kulissene. Melodiøse riffene får vi ennå i fleng, men de myke tonene får større plass enn det harde. Bandet har naturlig nok også blitt eldre. Refleksjoner om levd liv er det masse av. Irritasjoner er det heller ikke mangel på.

Singelen «Satan – det e du» er først ut. Starten hinter til noe tungt og Skambankt i tidligere kjent stil. Sinnet til frontmann Terje Winterstø Røthing kjennes oppriktig: Pengepastorer som lever av de naive med giverglede får gjennomgå.

«Faen ta, Amerika» er hva det høres ut som. Etter USA-dissen gir «Døde øyne» oss en svipptur innom stadionrocken, og oppbygningen er noe Stones kunne ha kommet på, før spaca synth får leke fritt. Sleipt, og vi liker det. Låten svever ut i et deilig kaos av synth og sender oss rett inn i tittelsporet.

På «Ti» er budskapet klart: Carpe diem. YOLO. Tekstene sørger for at bandet daler ned i en litt flat klisjégryte, uten en god unnskyldning annet enn at de er Skambankt og kan gjøre som de vil.

På «Elefanten i rommet» blir det også reflektert over hvor kort livet faktisk er. «Ulver» kritiserer janteloven (og om mulig Stavanger?) mens 90-tallets smågotiske vibe henger over et dempet lydbilde.

«Anonyme hatere» fra 2014 får en fortsettelse gjennom «De uenige» (ting har altså blitt verre, ikke bedre). Alarmklokkene går, og sinnet over sinnet i kommentarfeltet blir satt på spissen. Et tema som har blitt tatt opp i fleng, men oppgangen i tempo er nok en gang kjærkomment.

«Tider» får bandet til å virke eldre enn det de faktisk er. En balladisk historie fra en kveld på byen uten noe åpenbar fremdrift eller årsak. «Vi er alle utelivets fanger», synges det. Dette er platas svakeste, som nok passer bedre på Munken enn på Folken. En liten midtlivskrise og noen seige gitarsoloer melder sin ankomst på «Plan A». Dette er også i kategorien ballade, på grensen til vise.

«Boomerang» er den tiende låten på den tiende plata til bandet. Tangenter, vind og Winterstø Røthing er det eneste vi hører først. En forsiktig gitar understreker poengene. Gamle sår prøves lukkes. Sårt og godt.

Skambankt har levd i over 20 år og har gitt oss ti plater + + +. Alt er ikke perfekt, og helt perfekt kan det aldri bli heller, for det er litt av greia med rock. Derfor satser vi på at «Ti» ikke blir det siste vi hører fra pønkerne som faktisk er blitt voksne.

Beste spor: «Satan – det e du».

Publisert: