22. juli-bøkene: Forsøk på å beskrive det ubeskrivelige

22. JULI-BØKENE: Den første boken om 22. juli kom allerede en måned senere. Siden er det kommet et helt lite bibliotek om terroren og dens konsekvenser.

Blomsterhavet foran Domkirken vokste dagene etter terroranslaget – flere hundre tusen var samlet i Oslo sentrum for å gå i Rosetog til minne om de døde.
  • Sven Egil Omdal
    Sven Egil Omdal
    Journalist
Publisert: Publisert:

Biblioteket på Sølvberget har 64 bøker under søkeordet «22. juli-terroren». Listen rommer reportasjer, minnebøker, skjønnlitterære tekster, og ikke minst beretninger fra de som overlevde.

Den vanligste klisjeen når det virkelig onde skal beskrives, er at ordene kommer til kort. Hvordan kan bokstaver fange den belgmørke dybden i en situasjon der en tungt bevæpnet mann systematisk forsøker å drepe så mange ungdommer som mulig?

Siden Anders Behring Breivik ble ført i håndjern fra hovedhuset på Utøya og ned til båten, har overlevende, naboer, forskere, journalister og forfattere forsøkt å finne ordene som både forteller hva som skjedde og hvordan det kunne skje. 

Først kom beretningene fra dem som overlevde og de som hjalp dem, deretter bøkene som forsøkte å analysere både drapsmannen og hans familie. Etter hvert fikk vi minnebøker, refleksjoner fra rettssaken og beskrivelser av hva terroren hadde gjort med det norske tillitssamfunnet (det ble styrket). Etter noen år kom skildringer av ofrenes senskader, og stadig flere dypdykk i det internasjonale brune grumset hvor Behring Breivik hadde hentet sine ideer. 

22. juli-litteraturen følger et mønster som i store trekk likner på det som skjedde etter andre verdenskrig. Mens romanene tok lengre tid, kom de fleste sakprosabøkene i løpet av de første par årene etter bomben i regjeringskvartalet og massedrapene på Utøya. Så ble det en pause, før det nå, ved tiårsminnet, kommer nye bøker – med en langt mer kritisk tilnærming.

Sorgen har gått over i en ny fase.

De overlevende skriver

Etter å ha kjørt lange omveier i desperat jakt etter en mulighet til å komme nær Utøya, fikk daværende VG-journalist Erik Sønstelie telefonen han så intenst hadde lengtet etter. Hikstende fortalte datteren Siri at hun var i live. Hun hadde sittet klemt inne i en liten berghylle mens andre ble drept like utenfor, og hun hadde svømt for livet i den kalde Tyrifjorden. I «Jeg lever, pappa» forteller far og datter hver sin historie om kaos og angst. De intervjuer også foreldre som mistet barn, hjelpemannskap, sivile som møtte Siri og de andre i vannkanten, og psykologen som gikk fra den ene sjokkerte ungdommen til den andre den lange natten på Sundvolden hotell.

Denne boken, som kom like før jul i 2011, ble fulgt av flere hvor overlevende ungdommer beskrev traumet de hadde opplevd. Emma Martinovic, født i krigens Sarajevo, var leder i AUF Vest-Agder. Mens hun svømte bort fra skuddene, hjalp hun en ti år gammel gutt å holde ut. Hans mor var en av de første som ble drept. Selv hadde Emma sett en venn bli skutt idet han skulle hoppe ut i vannet, skriver hun i boken «Lever». Det var slike opplevelser de unge skulle bearbeide.

Arbeiderpartiet mistet flere store politiske talenter i løpet av den drøye timen myrderiene pågikk. Håvard Vederhus var leder i Oslo AUF. Han løftet og bar ett av sine medlemmer i sikkerhet, men ble selv drept ved Pumpehuset. Hans Olav Lahlum har skrevet bøker om flere som nådde å bli statsminister. I «Et kvart liv» skildret han en ung politiker som aldri fikk prøvd ut sin egen drøm om å bli nettopp det.

Adrian Pracons «Hjertet mot steinen» ble kontroversiell fordi han ikke bare beskrev dramaet og takket for hjelpen, men også kritiserte. Han ville ha fram at Behring Breivik ikke bare angrep et system og en organisasjon – han skjøt mot enkeltmennesker, han myrdet individer. Adrian Pracon skrev at han ikke hadde politi, stat eller regjering å takke for at han var live. Så tett på rosetogene ville ikke AUF ha denne typen kritikk.

Er det tilfeldig at de fleste overlevende som har skrevet om hva de opplevde på Utøya, har minoritetsbakgrunn? Kjente de sterkere enn andre hvor truet den norske tryggheten brått var blitt? Prableen Kaur var jusstudent, bar turban, og hadde kjempet mot Arbeiderpartiets vedtak om å forby religiøse hodeplagg i politiet og domstolene. I «Jeg er Prableen» skriver hun både om hvordan hun kjempet for sin identitet og hvordan hun ble sett av ledelsen i partiet, men også om redselen, smerten og fortvilelsen ved Pumpehuset. Hun overlevde fordi de døde, deriblant hennes nære venn og store forbilde, Håvard Vederhus, falt over henne.

En av de mest vare bøkene er Kristoffer Bergs skildring av ett døgns ung kjærlighet, i en bok med den vemodige tittelen «21. juli». Han ble kjæreste med Guro Vartdal Håvoll denne dagen, etter at de hadde hatt digital kontakt i noen måneder. De svermet hånd i hånd på Kjærlighetsstien, men mistet taket i hverandre da drapsmannen kom inn i Kafébygget og systematisk skjøt mot de som gjemte seg der. Guro overlevde ikke.

En av oss?

Neste fase var forsøkene på å forstå det ubegripelige. Både Kjetil Østli («Rettferdighet er bare et ord») og Tom Egil Hverven («Terrorens ansikt») laget bøker av refleksjoner fra rettssaken som de opprinnelig skrev for henholdsvis Aftenposten og Klassekampen. Hverven åpnet sin første artikkel med et spørsmål mange strevde med: «Hvordan forholde seg til en person som dreper 77 mennesker for å få en talerstol?»

Aage Storm Borchgrevink gikk inn i de mest intime rom i jakt på svar på dette spørsmålet. I «En norsk tragedie» så han seg om i private værelser hvor Wenche Breivik vekslet mellom å trekke den lille gutten for tett inntil seg i sengen, og å støte ham fra seg. Forklaringen lå hos mor, mente Borchgrevink, derfor måtte hun tåle at vi alle fikk se inn i hennes mørkeste kroker.

Kanskje var det Marit Christensens intensjon å gi Wenche Behring Breivik et forsvar, men hennes «Moren» endte som etisk konkursbo. Boken gir ingen forklaring på hvorfor sønnen endte som han gjorde, men er full av uvelkomne innblikk i hennes seksualvaner og psykiatriske fjerndiagnoser av eks-mannen. Wenche Behring Breivik forsøkte å stoppe boken, men ble ignorert av forfatter og forlag.

Særlig klokere ble vi heller ikke av Jens Breiviks forsøk på å frikjenne seg selv for ansvaret for sønnens uhyrligheter. De to snakket sammen én gang i løpet av de 20 årene forut for 22. juli. Det er ingen mild overdrivelse når Jens Breivik i «Min skyld?» karakteriserer seg selv som en fraværende far.

I rettssalen sa drapsmannen at han aldri var blitt avvist av noen i hele sitt liv. I «En av oss» viser Åsne Seierstad hvor desperat denne løgnen var. Anders Behring Breivik ble avvist av de fleste, fra foreldrene til meningsfellene. Han ble støtt ut av taggermiljøet, mobbet av sossen han prøvde å etterlikne, neglisjert i Fremskrittspartiet og ikke tatt alvorlig i document.no. Seierstad setter hans historie opp mot livene til fire av ungdommene han angrep. De levde midt i et samfunn de sammen ville utvide og forbedre. Så, var han egentlig en av oss?

Eller var han en ensom ulv fra en truende flokk? 300 av de 1800 sidene i hans såkalte manifest, var avskrift fra Peder Nøstvold Jensen, alias Fjordman. Mens terroristen satt i sitt første avhør og offentligheten ikke visste at det var en blond mann fra den norske middelklassen som var arrestert, skrev Fjordman om innvandrere som «voldtar de innfødte og ødelegger landet». I «Fjordman. Portett av en antiislamist» utforsker Simen Sætre det han kaller «Jensens vei», for å finne ut hvordan en velutdannet tidligere FN-observatør ble den fremste norske leverandør av rasistiske konspirasjonsteorier og talsmann for etnisk rensing av Europas 45 millioner muslimer. Fjordman lot seg intervjue, men vendte seg siden mot både bok og forfatter, og fikk – til sterke protester – støtte fra Fritt Ord til å skrive sitt eget forsvar. «Vitne til vanvidd» måtte til slutt gis ut på et dansk forlag, og fant få lesere i Norge.

Det som hendte

Før Gjørv-kommisjonens rapport kom, var det Kjetil Stormark som hadde levert den mest detaljerte, kronologiske gjennomgangen av de 189 minuttene fra drønnet som kl. 15.25 vekket Oslo fra feriedøsen, til politiet fikk kontroll over gjerningsmannen på Utøya. 120 kilders fortellinger er satt sammen til én stor, forferdelig mosaikk i «Da terroren rammet Norge».

Selv om sakprosa-bøkene er fulle av følelser; av desperasjon, angst, sorg og sterk vilje til å leve, er det langt fra overraskende at den mørke fredagen også har inspirert romanforfattere.

Skjønnlitteraturen

Aina Mee Ertzeids debut-bok «15:25», som kom i fjor, har 22. juli som hovedtema. Hennes hovedperson er i regjeringsbygget når bomben går av, og strever med å finne fotfeste i tiden etterpå.

I Brit Bildøens «Sju dagar i august» sliter en av hovedpersonene tungt med tapet av datteren, og ikke minst med spørsmålet om hvorfor hun ikke ringte da angrepet pågikk. Åtte år senere er såret like verkende.

Et tilsvarende tema preger også Eivind Hofstad Evjemos «Velkommen til oss». Den handler om et par som mistet en adoptivsønn på Utøya.

10 år etter

I løpet av noen uker i vår kom tre bøker som langt på vei sier det samme: Det hadde sin pris at Jens Stoltenberg valgte nasjonen foran partiet den første tiden etter angrepet. I «Arbeiderpartiet og 22. juli» skriver historikeren Halvard Notaker at i den grad nasjonen ble samlet, hadde Stoltenberg stor fortjeneste, men i den grad det bygget seg opp et indre trykk som hindret sårene i å gro, har han et stort ansvar.

Et liknende budskap kommer fram både i AUFs egen antologi «Aldri tie, aldri glemme», og i Stian Bromarks «Ingen fred å finne», som er en oppfølger til «Selv om sola ikke skinner» fra 2012. I begge bøkene intervjuer Bromark etterlatte og overlevende. Han får fram hvor åpne sårene ennå er, og hvor mange som ble sviktet av systemet, også i tiden etter 22. juli.

Langt mer oppløftende er skildringen til Jørgen Watne Frydnes om hvordan AUF har klart å ta Utøya tilbake ved å finne det vanskelige balansepunktet mellom et verdig minnested og et aktivt politisk verksted. I «Ingen mann er en øy» beskriver han sitt eget lange engasjement for å sikre at de ideene som Anders Behring Breivik forsøkte å sprenge og skyte i stykker, triumferer.

Ali Esbati, som var på øya som foredragsholder, og måtte flykte sammen med sine tilhørere, har i «Etter rosetogene» kombinert sin personlige historie med en grundig analyse av veien fra normalisering av hatefulle ytringer til ekstrem politisk vold.

I den ferske pamfletten «Utøyakortet» kommer Snorre Valen til samme konklusjon som Esbati: Mens de overlevende etter massakren blir presset til ikke å bruke sine erfaringer i den politiske debatten, er det fritt fram for de som deler vesentlige deler av terroristens konspirasjonstenkning.

Sterkest er Tonje Brenna, som var generalsekretær i AUF i 2011. 23 år gammel var hun leder for de over 500 ungdommene på øya, og hun så forferdelig mange av dem dø. I «22. juli og alle dagene etterpå» gjenskaper hun terroren i et smertefullt presist språk, før hun river bort filteret som har dempet debatten etterpå. Hun gyver løs både på Erna Solberg, Fremskrittspartiet og alle som ikke vil innse at AUF og Arbeiderpartiet var ofre for politisk vold, og at det er dette politiske hatet vi må ta fatt i, om de fine ordene fra rosetogene skal ha noen varig mening.

  • Kjetil Stormark: Da terroren rammet Norge. 189 minutter som rystet verden. 479 sider, Kagge. Kronologisk framstilling av hendelsene 22. juli og døgnene som fulgte
  • Åsne Seierstad: En av oss. En fortelling om Norge. 533 sider, Kagge. Kollektivportrett av fire ungdommer på Utøya og mannen som ville drepe dem
  • Aage Storm Borchgrevink: En norsk tragedie. Anders Behring Breivik og veiene til Utøya. 368 sider, Gyldendal. Psykologisk portrett av drapsmannen koplet med overlevendes fortellinger
  • Brit Bildøen: Sju dagar i august. 207 sider, Samlaget. Roman om mor som ikke klarer å forsone seg med at datteren ikke ringte henne, slik andre på Utøya ringte sine foreldre før de ble skutt.
  • Tonje Brenna: 22. juli og alle dagene etterpå. 199 sider. J.M. Stenersen. Sterkt gripende beskrivelse av desperasjonen på øya, skrevet av hun som var en av lederne, bare 23 år gammel. Men også en skarp analyse av presset mot AUF etterpå.

Publisert:

22. juli

  1. Slik har Behring Breivik påvirket andre terrorister

  2. Kritikken hagler mot tidligere Høyre-ordførers 22. juli-utspill

  3. – Dei var kanskje åleine om terroren. Men dei var ikkje åleine på nettet

  4. Ti år etter terroren: Her kan du lese alle talene

  5. Eigersund-ordføreren mintes «okka Rafal»: - Hun kom aldri hjem

  6. – Vi må ta del i debatten. Vi må si ifra. Det er det minste vi skylder dem som mistet livet den dagen

  1. 22. juli
  2. 22. juli
  3. Litteratur
  4. Kjetil Stormark
  5. Åsne Seierstad

Mest lest

  1. E39 er åpen igjen etter at tankbil veltet

  2. Sandnes venter litt med gjenåpningsfesten

  3. Nå skal det avgjøres - når Sandnes helt til topps i Bocuse d’Or?

  4. 20 grader i dag, uvær til natten