Når roboten går amok

Det foregår diverse forsøk med kunstig intelligens. Slike eksperimenter gir rikelig med stoff til en blodig science fiction-grøsser.

Det kunstige mennesket, Morgan, til venstre (Anya Taylor-Joy) og Lee Weathers (Kate Mara).
Publisert: Publisert:
Grade: 4 out of 6
icon
Denne artikkelen er over seks år gammel

Den drevne regissøren Ridley Scott ("Black Hawk Down", "The Martian") er produsent for "Morgan" og har sikkert gitt gode råd til sin mindre erfarne sønn, Luke, som har regien.

Tenk deg et firma som lar et forskerteam jobbe i en avsidesliggende bunker. Der har de etter mye strev klart å lage et kunstig menneske ved hjelp av syntetisk arvestoff, DNA. Men oops, skapningen – til forveksling lik en helt vanlig jentunge – utvikler seg med rekordfart. Etter fem år ser hun ut som en ung kvinne og lyder navnet Morgan.

Men har "det", som noen kaller henne, følelser? Og hva med moralsk dømmekraft?

En dag setter Morgan en støkk i alle ved å skade en medarbeider i teamet stygt. Straks sender firmaet sin risikokonsulent for å rydde opp.

Dr. Alan Shapiro (Paul Giamatti).

Dette kunne blitt en altfor enkel historie om at når mennesker leker Gud, vil produktet de har skapt, vende seg mot dem på skjebnesvangert og voldelig vis.Men interessant nok har Scotts manusforfatter lirket inn en viktig kontrast, nemlig følelseslivet og moralen til ekte mennesker. Forskerne som har levd med Morgan i fem år, er jo blitt glad i henne. Risikokonsulenten, utstudert kjølig spilt av Kate Mara, er blottet for den slags følelser overfor "produktet" som er skapt. Hennes oppdrag er utelukkende å ivareta firmaets interesser.

Hvor fryktelig dette utvikler seg, får dere finne ut selv.

Lee Weathers (Kate Mara), damen som skal ordne opp.

Filmen gir assosiasjoner til den meget gode «Ex Machina» av Alex Garland (2015) som også satte opp motsetningen mellom uberørt natur ute og kunstferdighet inne i laboratoriet, mellom nerdete forskere med blandede motiver og en robot som vil bli behandlet som et fullt og hel menneske.Å leke Gud er neimen ikke så enkelt som man kunne tro.

Kristin Aalens anmeldelse av "Ex Machina" finner du her:

Publisert: