Pen pyntelig pryd

Det måtte jo gå galt, når en av de viktigste beveggrunnene forplassering av skulptur i offentlig rom åpenbart er å sikre en mestmulig fordelaktig eksponering av giverne — ikke av kunsten. Detsørgelige resultatet kan nå beskues i Mølleparken på Bryne.

  • Trond Borgen
Publisert: Publisert:
icon
Denne artikkelen er over 18 år gammel

Jeg rusler rundt i denne parken, og undringen bare stiger. For her er plasseringen av flere av skulpturene temmelig håpløs. Hva gjør f.eks. en stakkars forloren bronse-vipe, laget av Skule Waksvik, der ute i vannet, midt i en mengde levende, velfødde ender? Den virker bare latterlig i denne sammenhengen; og selv om den er nokså slapt modellert og slett ikke er noen god skulptur i seg selv, kunne man tenke seg en mer interessant plassering, om man først skulle gjør denne parken til en bronsedyrehage. Det grelleste eksempelet er imidlertid sammenkoplingen av «Kentaurspranget» og «Liten søndagsprinsesse»: Den lille jenten står like foran og under en kentaurfigur, plassert på toppen av en enorm fallisk form — som om det er barnemishandling av verste sort som truer her. Hvem i all verden er det som ikke har bedre gangsyn og som ikke har vært i stand til å finne bedre måter å plassere disse skulpturene på, i denne lille perlen av en park, hvor mulighetene for å skape en interessant og meningsfull skulpturell helhet er legio? tenker jeg. Svaret finner jeg på skiltene som angir skulpturenes titler: Hver sponsor eller giver har fått sitt navn prominent eksponert; og det går opp for meg at denne parkutsmykkingen selvsagt dreier seg om en slik framvisning, og at de kunstneriske hensyn har måttet vike for næringsinteresser og forfengelighet. Jeg kan faktisk ikke finne noen annen forklaring på hvorfor det meste har gått galt her, i en park som umiddelbart byr på muligheter for langt bedre løsninger enn dem som er valgt. Og hvordan kan en avkuttet hånd isolert ute i vannet gi assosiasjoner til denne skulpturens tittel: «Omsorg»? Hvor har man gjemt resten av liket, er et naturlig spørsmål her - men det er neppe slike tanker denne utsmykkingen er ment å framkalle. En «Liten sirkushund» balanserer med tre baller på hodet, i og for seg en sjarmerende skulptur. Men den er plassert ute på en liten gressplen og virker fortapt her; om den hadde blitt plassert rundt et hjørne, bak en busk eller lignende, slik at man bare oppdaget den, eller uforvarende kom over den, ville virkningen har vært langt sterkere: Det er selv plasseringen av denne hunden som svekker vår opplevelse av den. Kanskje det aller mest håpløse er de fem lansene eller spydene som stikker høyt opp av vannet: Med en tittel som «Memento mori» - en påminning om døden, husk at du skal dø - setter den straks igang tanker som: Hvem er det som skal spiddes her, da? Den eneste skulpturen som har fått en god kunstnerisk forløsning, «Pierrot», er tvangsplassert sammen med to andre i en klynge, medlemmer av en «Gjøglerfamilie» som virker helt statiske og frontalt ubevegelige, noe som forsterker inntrykket av Røed som en skulptør som sjelden nådde utover det rent dekorative nivået. Det er et kunstnerisk svært svakt prosjekt å fylle en helt park med slik skulptur - nå er den fylt med nokså likegyldig nips - pen pyntelig pryd, stiliserte vignetter og skulpturer med sterkt retropreg, som f.eks. den nakne kvinnen i overnaturlig størrelse (tittelskilt mangler), av den sorten 1800-tallsavdelingene ved Europas kunstmuseer er så fulle av. Her virker hun like malplassert som den forlorne vipen ute i vannet. Se heller på de levende endene og den varierte vegetasjonen, om du ikke vil gremmes når du går en tur i Mølledamsparken.

"Kentaurspranget" er en av skulpturene Trond Borgen mener er feilplassert i skulpturparken på Bryne.
Publisert: