Jedien vender tilbake

KONSERTANMELDELSE: De har savnet hverandre, Janove og de fulle konsertsalene.

Foto: Jon Ingemundsen

  • Leif Tore Lindø
    Journalist
Publisert: Publisert:
Grade: 4 out of 6

Konsert, Janove, Folken, utsolgt, spilletid 80 minutter.

«Ein ting e sikkert», synger Janove midtveis i sin ublyge retur til sirkusscenen, «det komme te å gå opp, det komme te å gå ner». I et drivende, litt reggea-inspirert, offbeat-groove hamrer han inn kveldens konklusjon foran et Folken-publikum der noen har øvd i heimen, noen er i ferd med å komme i siget og noen er en anelse ja-ha?-skeptiske. Hva er dette sologreiene for noe? Kunne Kaizers spilt disse sangene? (ja, samtlige, men de gjør altså ikke det). Janove er akkurat ny nok til å bryte mjukt med fortiden og lande til sytten og ein hall godt nede i bakken.

Opp og ner, altså. Janove har samla et knallgodt band med et ytterst solid og kontant komp, en hestesparker av en gitarist og Micke from Sweeden, som sørger for x-faktor på tangenter - og som åpenbart trakk det korte strået når det ble bestemt hvem som måtte ikle seg kappe. Micke bjuder på alt fra nydelig piano og fiffig synth til en grell keytar-solo. Og altså kappe, et plagg som kler ytterst få utenfor det etablerte sjørøver- og vampyrmiljøet.

Janove i Folken onsdag kveld. Foto: Jon Ingemundsen

Nu vel. The Band, som Janove har døpt dem i et kreativt overskuddsøyeblikk, er en bra gjeng. På hogget, skarpskodde og det arbeidslivet og NHO ville kalle folk med spisskompetanse.

AFP-kandidater

Men det handler altså om Han Sjøl dette, om det han har laget og hans evne til å bære en konsert. GudhjelpemegJAAA til det siste, mnjaikkeheltbombesikker til det første. La oss ta innvendingene først, så kan vi avslutte rapporten fra en trivelig kveld on a high note, som de sier på Jæren.

Kveldens «men» handler om et knippe av de 15 sangene på albumet «Artisten & Marlene» som havner i lasagne-fella. Litt gode, men vi skulle helst valgt noe annet. Mannens fascinasjon for r’n’b og hiphop, som også preget slutten av Kaizers, har resultert i mange fine ting, men også et par forglemmelige.

Les også

Janove Ottesen slipper nytt album til våren

Det er tre år siden Kaizers sa takk for seg. I mars 2017 slipper frontfigur Janove soloalbumet «Artisten & Marlene».

Det er et par sanger her som ikke overlever når de får et album til eller to å slåss mot. De er åpenbare AFP-kandidater, og de er ikke vanskelige å plukke ut. De er langt fra ubrukelige, men de mangler det brennmerket Ottesen på sitt beste er så fryktelig god på. Refrenger som løfter seg mot himmelen, nesten utspekulert catchy tekstlinjer, dramatikk, kraft, melodier som bare måååå synges, små hooks som du bare venter på skal komme. Sånne ting. Undertegnede vil, i all overbetalt ydmykhet, nominere et par stykker, blant dem «I natt blir du fri» og «I siget», til reservelaget på sikt.

Janove i Folken onsdag kveld. Foto: Jon Ingemundsen

Når vi først er i siget: Litt småslark er det hist og her som kan strammes opp, men du må nesten drive med betalt notering for å la deg hisse opp av sånt. For stemningen er upåklagelig.

Kjekt å se dokk!

Nå anmelder vi ikke stemningen, men det er et symptom på at Solo-Janove har noen spesielle evner som gjør at alt og adle i den kjellaren e hans. Det er hans vin, hans dame og hans dans. Han kan triksene som funker. Han starter applausen, han starter allsangen, han har autoriteten og Asterix-energien og ikke minst: Han er oppriktig glad for å se folk og sier det høyt og ofte. Publikum har savnet Ottesen, men jeg tror kanskje Ottesen har savna publikum minst like mye, og det er er fryktelig godt utgangspunkt.

Janove i Folken onsdag kveld. Foto: Jon Ingemundsen

Oohhhh, for det er et par riktig skape øyeblikk her, noen rakkarysare av noen sanger. «Marlene» er en drivende sak som er bedre live enn på plate. «Et hjerta som slåss» er en tung kraftballade som svulmer opp og insisterer på å bli likt. Det samme er «Regnbuen treffe oss ikkje lenger». Kveldens partyanthem kommer som nest siste sang (burde definitivt vært sist). «Verden går til helvete tralala» er et sånt musikkstykke som får kvite menn til å danse, tonedøve til å synge, optimister til å tvile og søndagsskolelærere til å angre på allsangen, men ikke helt ligavel.

Uuuutmerket

Rosinen i pylså er likevel «Me vokser aldri opp», en sang som trør opp løypa etter Håkan Hellströms «Kom Igen Lena». Ottesen synger «Du og meg, du og meg me er som en, det går aldri over, det går aldri over, me vokse aldri opp» - og han mener det. En utmerket - uuuutmerket! - rockesang med et (beklager ordbruken, mor) helsikes driv.

Janove i Folken onsdag kveld. Foto: Jon Ingemundsen

Det er mye ved Janoves born again-prosjekt som er lett å like. Hans jedi-evne til å regissere og få drama inn i en konsert. Kontakten han får med publikum. Selvtilliten og den naturlige autoriteten som noen utvilsomt vil forveksle med pompøsitet. Sangene som tar deg litt, enten du vil eller ikke. «DET håååret», som min sidekvinne utbrøt, til hvilket jeg ikke hadde et eneste innspill siden vedkommende også uttalte seg positivt til den tidligere nevnte kappen.

Janove har to gode sanger for hver sang som ikke sitter helt. Han synger godt samtidig som han er toastmaster. Han lager groove som vekselvis setter seg i mellomgolvet og krangler med fire flate-trampinga med foten. Melodiene, som på sit beste er et overdådige smörgåsbord. I tillegg til sine musikalske talenter, som slår ut i omtrent 70 prosents blomst her, viderefører han en av Kaizers mest påfallende styrker: A fun night out.

Så er det tidlig i et varsla langløp. Han passerer på skjema etter en runde, og det er et veldig godt utgangspunkt for en 5000 meter.

Janove i Folken onsdag kveld. Foto: Jon Ingemundsen

Publisert:

Mest lest

  1. Nytt smittetilfelle i Sandnes

  2. DN: Flere smittet på fest hjemme hos smittevernoverlege

  3. NRK: Prisen på munnbind sjudoblet

  4. Sterke reaksjoner etter skrekkvelten: – Hvert eneste ben i ansiktet er brukket

  1. Konsert
  2. Konsertanmeldelse
  3. Musikk