Hvis det var krig i Norden

Daglig kan vi se og lese om alle dem som legger ut på livsfarlige reiser for å komme unna krig, ødeleggelse, tortur, overgrep, sult eller dårlige kår. Hva med dem som vil belyse flukten i bøker for barn og ungdom?

Janne Teller er en av forfatterne som skriver om vanskelige tema for barn og unge.
  • Dag Larsen
Publisert: Publisert:

Den danske forfatteren Janne Teller er internasjonalt kjent for romaner for voksne, for essays, og her til lands særlig for en ungdomslitterær klassiker, Ingenting (norsk utgave 2005). Forfatterskapet hennes tar opp vanskelige moralske valg og livssituasjoner.

I 2015 kom den norske utgaven av Hvis det var krig i Norden, opprinnelig skrevet som essay i 2001, fordi «det virket som om diskusjonen om flyktninger i Danmark hadde glemt to av våre mest sentrale europeisk filosofiske, og også kristne, verdier: At alle mennesker er født like, og gjør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg».

Seinere ble essayet en ungdomsbok som blir tilpasset hvert land den utgis i (og nå er det blitt seksten, i 2018 blir den filmatisert). Illustrasjonene til Helle Vibeke Jensen effektiviserer fortellergrepet: Verden er snudd på hodet, Norge styres autokratisk og er i krig med andre nordiske land. Oslo er bombet sønder og sammen. Venner og familie blir drept.

Teksten henvender seg til leseren. Det er «du» som må ta valget og flykte til Egypt, et velstående og fredelig land. Flukten er livsfarlig. Men når du kommer fram går det ikke bra. Du blir ikke tatt godt imot, språkundervisning får du ikke, og innbyggerne er skremte over at det kommer så mange som deg, i både væremåter og verdier skiller du deg fra dem som bor der. Du må bo i flyktningeleir mens søknaden din om asyl behandles. Og når krigen i Norge er over, er ikke landet som før – det er ikke noe å reise tilbake til. For å understreke hovedpoenget er boka i passformat. Og om ikke lenge blir den også film.

Mørket kommer innenfra

Tyra Teodora Tronstads nye ungdomsbok Mørket kommer innenfra (2016) tar tak i mye av det samme som Teller, men handlingen utspilles i en ikke navngitt by ødelagt av borgerkrig, der kriminelle bander tar styringa. Max og Linnea kommer fra hver sin side av konflikten og tvinges inn i et skjebnefellesskap. Bildene fra Aleppo kommer opp under lesningen, men dette kan være hvor som helst, også en norsk by.

Tittelen, Mørket kommer innenfra, kan forstås som en essens av krigens og spesielt borgerkrigens vesen: Bror dreper bror. Det er ingen å stole på. Den omsorgsfulle sjukepleiermora kan plutselig torturere et forsvarsløst barn. Og Linnea og Max kan heller ikke stole på hverandre, forræderiet er alltid nærmeste mulighet for den som må redde sitt eget liv. Og de to tvinges til handlinger som de aldri hadde tenkt seg, der hvert dilemma framstår som umulige og umenneskelige.

Tronstad formidler det nådeløse i et språk rikt på detaljer og valører, det snor seg som om det er på flukt i selve fortellingen, som om det aldri får fred, som om mørket også kommer et sted innefra menneskene som boka handler om. Og dette mørket framstår like tydelig som det er uforståelig. Men noen må gi det ord. «Det er mange som ikke kan snakke her i verden» heter et kapittel. Jeg leser det som Tronstads beskjed til leseren og seg selv, i et ungdomslitterært verk som jeg synes er det viktigste som er utgitt på år og dag her til lands.

Menneske forkledd som hund

Men går det an å skrive om nød og flukt for de minste? Det er vanskelig, men svenske Pija Lindenbaum har klart det med bildeboka Pudlar och pommes (2016). Tre hunder som har levd med nok av vann og poteter (!) tvinges på flukt når det de går tom for vann og mat. De tar ut på havet i redningsvester i en gissen båt og kommer etter en dramatisk ferd til en strand der tre velfriserte pudler bor.

Huset et stort, det er nok av vann og mat, men de tre hundene blir ikke godt mottatt.

Boka er en allegori, men Lindenbaums grep er like genialt som det er enkelt: Ikke med ett ord sier teksten at dette handler om hunder. Det gjør derimot de livlige og mange humoristiske bildene, som har sin egen stringente dramaturgi. Lindenbaum klarer et kunststykke: Hun gjør alvoret enda større med bruk av humor. Slik skaper hun en bildebok der identifikasjon og empati blir et hovedanliggende for små og store.

De tre forfatterne skriver om menneskelige konsekvenser av hensynsløs politikk. Hvis litteraturen kan gi et vesentlig bidrag til en mer human flyktningpolitikk, er det fordi fiksjonens styrke er empati. Evnen til å formidle andres tanker og følelser gjør fortellingene til litteratur. Og uten empati er det vel heller ikke mye håp for verken litteraturen eller politikken, eller hva?

Dag Larsen er forfatter og utdanningsleder i Norsk barnebokinstitutt

Publisert:
  1. Litteratur
  2. Krig

Mest lest

  1. Rapport: Svakere boligprisvekst de neste årene

  2. Maria fikk nesten ikke puste da hun trente. Hun fikk diagnosen mange har, men få kjenner til.

  3. Alle i Sandnes fikk uvanlig papiravis mandag

  4. Politikerne diskuterte lekser: – Snikinnføring av leksefri skole